Yummy yummy yummy..

...I've got butternut squash soup in my tummy.

Det er høst og butikkene bugner av masse deilige høstgrønnsaker. Andreas ble helt svimmel da han så alle grønnsakene jeg kom hjem med fra butikken i helgen og lurte på om det hadde rablet for meg. Neida, jeg hadde nemlig planer om både butternut squash-suppe og grønnsakssuppe til middag denne uken. Og i går slo jeg til med første suppen.

Butternut squash(jeg har ikke funnet noe norsk navn på frukten. Noen forslag?) ser ca. sånn ut:


http://www.gourmetsleuth.com/Dictionary/B/Butternut-squash-5845.aspx

Og dette er noe av det man kan gjøre med den:

1 butternut squash delt i terninger
1 løk
2 epler
olje
1 ss sukker
1 ts koriander(tørket)
3 cups(ca. 7 dl?) kyllingkraft(for å få ren veggisrett må det jo være greit med grønnsakskraft)
salvie

Grønnsakene surres til de blir nesten møre i en stor gryte. Tilsett sukker og koriander og eventuelt kayennepepper(men det droppet jeg pga Alma) og la det surre i et par minutter. Tilsett kraften og kok til butternut squashen er mør. Kjør i foodprocessor. Server med et dryss salvie. Og gjerne med nybakt brød som her:



Når jeg ikke går berserk i grønnsaksdisken, sjekker jeg gjerne nyheter fra gamlelandet på Macen. Og jeg fikk med meg historien om Maria Amelie for et par uker siden. Jeg fortet meg inn på Bokkilden for å bestille boken, og i dag kom den over Atlanteren. Jeg tror jeg skal legge "Shantaram" på vent en stund(nei, fremdeles ikke ferdig!) og kaste meg over "Ulovlig norsk" i stedet. Det er nesten sånn at jeg vil anbefale å lese boken uten å ha lest den selv, bare fordi jeg tror den kanskje er noe av det viktigste som er skrevet i Norge på lenge.

Av mindre viktige ting(men viktige for oss) kan jeg nevne at møblene og tingene våre slipper gjennom tollen i Boston denne uken, og vi er blitt lovet at flyttelasset kommer på mandag. Så da blir det maling og pakking i helgen, for forhåpentligvis egne senger, sofa og servise på mandag. Hurra!

Hvor er ballen?

Dette var nok en lørdag morgen som startet veeldig tidlig, men sånn er det kanskje når man har små barn. Vi voksne klarte å slepe oss opp etterhvert, og etter en deilig frokost med hjemmelaget brød OG hjemmelaget jordbær/rabarbrasyltetøy, så koste Alma seg foran tven, og Axel lekte litt under babygymmen. Her har han oppdaget sitt eget speilbilde og synes åpenbart at gutten i speilet er rasende festlig.



Lørdag betyr vanligvis noe så spennende som ukeshandling, men i dag skulle vi i tillegg på et "employee appreciation"-arrangement i forbindelse med at Dartmouths fotballag(football, ikke soccer) The Big Green spilte mot Sacred Heart University. Vi er ikke spesielt sportsinteresserte, og kan i hvert fall ikke noe om amerikansk fotball, men vi måtte jo benytte sjansen til litt sosialisering og gratis grillmat. I god amerikansk ånd fikk vi pølser, burger og cola i eget telt for ansatte på Dartmouth College og Dartmouth-Hitchcock Medical Center.



Etter maten begynte kampen og vi kom oss på plass på tilskuerbenkene for å se. Alma syntes det var litt rart at ballen ikke var rund, og hun syntes også det var vanskelig å se ballen. Så vi måtte stadig svar på spørsmålet "Hvor er ballen nå?". Sannelig ikke lett å svare på.. Andreas hadde også stor tiltro til at jeg skulle kunne forklare reglene, fordi jeg fikk forklart reglene av en kamerat via msn sist vi var i USA og jeg så Super Bowl. Men det er over 2 år siden og mye er glemt. Men man får 3 poeng for å sparke ballen mellom stengene og 6 poeng for touchdown. Og så har man 4 forsøk på å komme seg 10 yards, i følge mammaen til en i barnehagen.







I pausen dro vi tilbake til grillområdet fordi Alma ville hoppe i hoppeslottet. Der fant hun en venninne fra barnehagen og dermed ble vi der i stedet for å se ferdig kampen. Vi dro også litt tidlig, smen stillingen var i hvert fall 21-18 til Dartmouth da vi dro. Og internettet kan fortelle at the Big Green vant i dag. Jippi! Neste sportsopplevelse må nok bli å se Dartmouths soccer-lag, for vi kjenner jo nesten en på laget. Og selv om vi ikke er så interesserte i vanlig fotball heller, så kan vi i det minste reglene.

På hjemveien bestemte vi oss for å benytte oss av tilbudet om gratis bilvask som er en av fordelene man får som gullkortinnehaver hos Gerrish Honda. Vi fikk kortet da vi kjøpte bilen, og det gir oss rett til å kjøre til et eget vaskeri med mann som vasker bilen for hånd før vi kjører gjennom automaten. Med den servicen er det ikke rart at halve Upper Valley kjører rundt i Honda. Vi har virkelig kjøpt bilen alle andre har.

Etter en måned i Upper Valley, har jeg forresten funnet ut at det er minst to kjendiser som har tilknytning til Dartmouth eller Hanover. Ok, de er ikke kjendiskjendiser, men kule folk allikevel. Dr. Seuss studerte på Dartmouth fra 1921 til 1925. Alma er allerede hekta på bøkene hans og vi ser mer enn gjerne "The Cat in the Hat" på tv. Den andre personen tilknyttet Hanover er også forfatter, nemlig Bill Bryson. Han bodde her i flere år, og gikk bl.a. hele Appalachian trails og skrev bok om det. Megleren som viste oss huset vi kjøpte var faktisk barnevakt for barna til Bryson, og kunne fortelle at det var en riktig trivelig familie. De bodde faktisk i samme kvartal som vi skal bo, men ikke samme huset. Det hadde vært noe å skryte av, det. Eller kanskje ikke. Men jeg kan i hvert fall anbefale boken hans "A Short History of Nearly Everything" hvis du ikke allerede har lest den.

Aluminum? Aluminium?

Da har vi vært i USA i en måned! Tiden har gått kjempefort, men det er jo ikke så rart når man setter i gang med huskjøp og slikt med en gang man har landet. Denne uken har gått med til mye husgreier, og vi har blant annet sjekket hvordan det går med det elektriske arbeidet. Alle aluminiumsledningene skal byttes ut med kobber, og samtidig fikk vi tilbud om å oppgradere litt annet også. Så nå skal vi sette inn brannvarslere som går på strøm og som er koblet sammen, vi skal få inn litt dimmere og litt finere brytere. Elektrikerne har også byttet plass på noen brytere og satt inn ekstra uttak til bl.a. lamper. Jeg er utrolig imponert over at de har klart å gjøre alt dette uten å måtte rive ned alt av vegger. De har nøyd seg med noen små hull, som etter dagens inspeksjon viser seg å være mulig å tette igjen.

Her kan du se hvordan det så ut før hullene var tettet igjen:





Det blir overtagelse i neste uke, så da må vi bare krysse fingrene for at møblene våre kommer seg gjennom tollen om ikke alt for lenge. De har i hvert fall kommet fram til Boston, men amerikanske tollmyndigheter er visst litt uberegnelige og gir i hvert fall ikke noen informasjon om når man kan forvente seg at de er ferdig med jobben sin. Så det er bare å vente.

Mens vi venter blir det litt lampeshopping på Home Depot. Jeg håper vi finner noe som ikke er helt New England-style, som det meste her er. Vi skal nok slite for å oppfylle kravet om nordisk minimalisme.

Jåledamen

Jåledamen har fått pakke fra UPS-mannen. Det var nemlig på tide å fylle opp lageret med Origins-produkter. Jeg er fan, og så er det så billig her borte. Dessuten lover de alt dette, i tillegg til å ikke teste på dyr:

Origins products are powered by nature and proven by science using:
Natural & Certified organic ingredients
100% natural essential oils

And formulated without:
Parabens
Phthalates
Propylene Glycol
Mineral Oil
PABA
Petrolatum
Paraffin
DEA
Animal Ingredients (except cruelty-free honey and beeswax)

Familien på skogstur

Da vi kjøpte syklene våre, maste selgeren fælt om at vi måtte prøve å sykle langs railtrailen. Det skulle vi gjerne ha gjort, men så lenge Axel er for liten for sykkelvognen, må vi nøye oss med å spasere. Jeg glemte selvsagt å spørre om hvor denne trailen er, men google stiller alltid opp. The Northern Railtrail in Grafton County er det vi tror er en gammel toglinje som er blitt gjort om til turvei. Den er nesten 40 km lang, men vi gikk naturlig nok ikke så langt. Men vi fikk oss en fin tur i høstlandskapet og pause med sitronscones ved elven.



I dag syklet jeg fra West Lebanon til Lebanon og inn deler av railtrailen, og fikk meg en fin sykkeltur på 24 km.

Alma tegnet seg selv i sanden:


Detalj fra en av jernbanebroene:

All work and no play...

Neida, vi er ikke helt der ennå, men jeg har i hvert fall tatt en titt på Andreas' kontor. Heldiggrisen har fått et nymalt kontor med utsikt over huset til KappaKappaKappa, og jeg gleder meg til rapporter om ville keg parties med class of 2014 kledd i toga. Ellers kanskje det bare finnes seriøse student på Dartmouth?



Det ser uansett ut til at Andreas klarer å konsentrere seg om forskningen, selv om Hanover har våknet til liv med freshmen som fester seg gjennom 2 uker før semesteret starter. Jeg har sett masse folk i artige hårfarger, dundrende discomusikk utenfor et hus med enda rarere navn enn trippel-Kappa og underlige ringdanser i parken midt i byen. Det er mye moro for den som er fersk student. Og det skal visst være litt moro for nye ansatte også. Vi er invitert på en fest og på fotballkamp(amerikansk) med servering.



Dagens yoga ble dessverre avlyst, men jeg og Axel fikk trent shoppemuskelen i stedet. Jeg har fått meg noen jobbintervjuvennlige klær og litt behagelige permisjonsplagg. Det er ikke så stort utvalg av spennende klesbutikker i området, men GAP dekker basisplaggbehovet og så fant jeg et par andre nokså ok steder. Men man må nok til Boston, eller helst NY, for den store shoppingen. Kanskje greit vi bor så landlig til :p Har også skaffet meg denne koppen, slik at jeg er sikret varm te til tross for amming, bleieskift og byssing som må til hver gang jeg setter i gang vannkokeren:



Her er forresten et bilde jeg knipset med mobilen på søndagens sykkeltur. Burde å ha knipset et bilde helt på toppen, for der var det fantastisk utsikt, men da var jeg brått opptatt med å kjøre nedoverbakkene i vill fart. Gleder meg til å knipse på samme sted igjen når høsten virkelig har kommet, for da er det visst ganske så fargeprakende her opp.

Dosido i White River Junction

I dag har vi vært på den 18. Glory Days Festivalen i White River Junction. Festivalen feirer den tiden da togene var viktige i området, og trainspottere og andre nysgjerrige kunne få prøvekjøre en av de gamle togene på toglinjen langs Connecticut River. Alma er fan av Thomas-toget og dermed er alle andre tog også spennende. Hun satt storøyd og stille på setet sitt på den 45 minutter lange humpete og bråkete turen oppover mot Norwich.




Resten av området bød på tryllekunstner, karuseller, hoppeslott og Almas favoritt - en kjempestor oppblåsbar sklie. Lunsjen spiste vi på noe som overraskende nok var en Brooklynaktig hipsterkaffebar. Ikke det vi forventet i å finne i WRJ, men de hadde både god is-mocha og tunfisk/fennikel-wraps. Mitt personlige høydepunkt var å se ekte trainspottere stå og knipse bilder av togene, og de lokale pensjonistene som spilte folkemusikk og danset contradance i gammeldagse klær. Jeg ble spesielt imponert over felespilleren som har holdt på med dansemusikk siden 1934 og var over 92 år gammel. Hans minst like rynkete datter spilte piano sammen med han. Dansens "caller", han som sier hvordan man skal danse(sånn som i square dance), var også en artigper og kom med utsagn som "You can't dosido wvery woman you see". Haha.

Det var i det hele tatt veldig mange gamle mennesker der, så vi konkluderte med at Glory Days var ideelt for hvithårede og deres barnebarn. Men vi rett over 30 trivdes godt, vi også.



Når det gjelder huskjøpet kan vi melde om at vi kjørte hardt i går og krevde at selger dekker utskifting av det elektriske anlegget, og jammen godtok de det. Så på mandag skriver vi under kontrakten og kan se fram til å flytte inn i et hus med kobberledninger i stedet for aluminium. Det fortjener et aldri så lite hurra!

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Det er ikke godt å si, men i dag hadde jeg et møte med en dual career-rådgiver som hjelper ektefeller med å finne seg jobb i området. Det er ikke bare å slenge inn en søknad i et fremmed land, man må også ha riktig CV, vite noe om lønn, ha nettverk etc. Og det er nettopp det denne rådgiveren skal hjelpe meg med. Hun syntes CV'en min "looked very European" og skal komme med en liste over hva som må endres. Jeg ble også advart om et lavere lønnsnivå, men med lav inntektsskatt og 0 moms, så kommer jeg ikke så verst ut av det allikevel. Hvis jeg finner en jobb, da. For i tillegg til vanlige utfordringer, så har jeg ikke arbeidstillatelse. Green card får jeg ikke før en stund etter jul, men en arbeidsgiver kan stille som "sponsor" for en midlertidig arbeidstillatelse og et HB1-visum, og dermed får jeg jobbe allikevel. Så da gjelder det å finne noen som ønsker å gjøre det. Men min rådgiver Deb mente at det skulle gå greit.

Etter rådgivingstimen tok jeg og Axel oss en velfortjent svingom rundt i Hanover. Vi fikk kjøpt postkort og frimerker og tatt en tur på farmer's market her i Hanover. Jeg prøvde å gå forbi muffinsene til The Cupcake Queen, men falt for fristelsen på andre runde rundt boden. Og bildet viser vel hvorfor:



På postkontoret opplevde jeg forresten noe jeg alltid har trodd at man opplever i små amerikanske byer, men som jeg ikke har opplevd så langt. På vei ut døren kom en dame med barnevogn bort til meg og spurte om Axel(akkurat det er ganske vanlig). Men hun ble stående å prate og fortalte at hun også var nyinnflyttet, heter Kelly, sønnen heter William og er 8 uker, mannen jobber på Tuck og hun håpet å treffe meg igjen i Hanover. Jeg ble litt forfjamset, men synes tross alt det var ganske stas å treffe folk på den måten.

Postkontorene her er også en nokså annen opplevelse enn i NY. Postkontorene her ser ikke ut som fengsler, du trenger ikke sende posten gjennom luker til de ansatte og de ansatte virker faktisk fornøyde med å jobbe på posten og gjør sitt ytterste for å gi deg god service og hjelper deg med å sende ting på rimeligste måte. Det er fint når man stadig skal sende gaver hjem til Norge.

Vi begynner også å nærme oss slutten på huskjøpsdramaet. Vel, det er ikke så dramatisk, men husinspeksjonen vi betalte for avdekket aluminiumsledninger i huset. Det er ikke så ille hvis koblingene er bra, men flere forsikringsselskaper nekter å forsikre hus med aluminium i strømsystemet, og det er vi redd for at skal påvirke verdien på huset. I tillegg avdekket en elektriker vi hyret inn at koblingene slettes ikke var så bra, så da må vi forhandle med selger om hvordan dette skal løses. Det er godt vi valgte å ta en inspeksjon og at man faktisk kan trekke seg fra bud hvis det avdekkes vesentlige mangler(og dette er vesentlig, hvis noen lurer). Men vi håper selvsagt selger er villig til å utbedre, for det skal godt gjøres å finne et tilsvarende hus i det området.

Dagens repeat på iPhonen:

oooohmmmm, sweet oooohmmm

Jepp, da er vi i gang med yoga igjen. Jeg fant mommy & me-timer på Ancient Healing Arts Yoga Studio i Lebanon og meldte meg på. Det var bare jeg og en annen mamma der i dag i tillegg til instruktøren, men hun lovte at det skulle komme flere. Og så pleier de å spise lunsj sammen etterpå, og det høres bra ut for en som er en smule kontaktsøkende. Den andre mammaen var forresten innflytter hun også. Hun og mannen hadde flyttet fra Brooklyn, og hun var åpenbart ikke overbevist om at New Hampshire var tingen... jeg kan jo skjønne det når man sammenligner med NY, men jeg kunne faktisk ikke tenke meg å bo fast med barn i NY.



På vei hjem fikk jeg igjen anledning til å hisse meg opp over elendig skilting. Reglene for hvilken fil du skal ligge i for å kjøre rett fram er utrolig inkonsekvent, og det er ingen skilt som viser hvor du skal ligge, det er bare malt på bakken. Noe som hjelper svært lite når merkene på bakken er dekket av 2-3 SUV'er som står foran deg i kø. I tillegg er skiltingen til andre byer bare halvveis gjennomført, så hvis du følger skilt og ikke GPS, kan du stadig oppleve å komme til kryss hvor det plutselig ikke finnes skilt med navn på stedet du skal til, og dermed må du gjette deg fram til hvor du skal. Nå begynner jeg å bli såpass kjent her at jeg klarer å kjøre til Hanover, Lebanon, White River Junction og Norwich uten hjelp, men skal jeg andre steder så må jeg ha hjelp. Derfor lastet jeg ned Navigon for USA øst i går, så kan jeg bruke iPhonen som GPS ved behov.

Prosjekt huskjøp går også sin gang, og i dag sendt vi over en liste med issues til megleren, så får vi se hva selgerne sier til en eventuell deling av utgifter eller nedsatt pris.

Jeg kan endelig høre på musikk fra iPhonen i bilen, og i går dukket de forhåndsbestilte albumene fra Robyn og Hurts opp på iTunes. Ingenting er så fint som å kjøre gjennom landskapet med pulserende popmusikk på stereoen! Robyns Bodytalk pt. 2 er like bra som forventet, og Hurts lever også opp til forventningene, selv om ikke alle låtene var like bra som Better than love. Men denne er fin:

Labor Day-helg

Vi har kunnet kose oss med langhelg her i West Lebanon. Amerikanerne har feiret(?) Labor Day, noen måneder etter resten av verden. Lørdagen gikk med til praktiske ting som matvarehandel og jakt på kabel for å få musikk fra iPhone i bilen(kjempeviktig!). Barnehagen sendte ut en e-post med tips om ting som skjedde i området i helgen, og der fant jeg informasjon om iskremlaging på Billings Farm i nærheten av Woodstock i Vermont(nei, ikke den Woodstocken).

Vi kjørte avgårde langs en vei som tydeligvis var populær blant turister og antikvitetsfans også. Jeg så minst 7 antikvitetsbutikker på veien og en mengde tursitbutikker. Og så kjørte vi over Quechee Gorge, som var fin, men ikke så imponerende som en del vi har hjemme. Blasert publikum, gitt. Men målet var altså Billings Farm, og Alma ble yr av glede over å se alle dyrene, men iskremlagingen tok litt for lang tid. Det var tross alt mye morsommere å løpe rundt. Smakingen var derimot morsommere.



På vei hjem tok vi et lunsjstopp i superidylliske Woodstock. Det var rett og slett en tvers-gjennom-glugg-koselig liten by. Lunsjen ble hakket mer kaotisk med sprutgulp over alt fra Axel, Alma som veltet kaffe latte og Axel som dunket hodet i bordet. Men vi fikk da i oss mat, og var fornøyde med dagen allikevel.

Da vi kom hjem fikk jeg endelig testet sykkelen min. Planen var å sykle via White River Junction og ned hele Connecticut River Road, men det kartet ikke viste var at den var stengt ca. halvveis. Men fikk da syklet 14 km allikevel. Og det var nok for denne utrente kroppen. Jeg trenger definitivt også sykkelbukser, og det ble innkjøpt i dag.

I dag var det altså fridag her, og Andreas startet dagen med å sykle rundt 32 km via Meriden, som visstnok også er en superidyllisk liten New England-by. Vi kom oss også på spasertur til en lekeplass, men oppdaget fort at West Lebanon ikke er laget for fotgjengere. Alma var på full fart ut i veien foran en bil, men Andreas var heldigvis kjapt ute med å dra henne inn fra veien igjen. Vi gikk videre med hjertet i halsen, men fant heldigvis en kjempefin sti som gikk resten av veien til lekeplassen.



I morgen begynner hverdagen igjen, og jeg planlegger yoga for meg og Axel i morgen. Uken skal også brukes til karriereveiledning og legebesøk for Alma. Og så fortsetter sagaen om huskjøp i USA. Vi må levere inn eventuelle krav etter husinspeksjonen til selger, og sitter nå og lurer på hva vi skal si.

Gliset

Jepp, vi hentet bilen i går, kjørte glade og fornøyde hjem og fikk lett panikk da vi kom på at vi trenger forsikring for å ha lov til å kjøre. Jeg hadde riktignok kontaktet noen forsikringsselskaper i løpet av dagen, men ikke gjort noen avtaler. Jeg prøvde å Google "temporary insurance", men fikk bare treff på britiske nettsider. Så hva skulle vi gjøre nå som leiebilen var levert og mann og barn skulle kjøres på jobb og i barnehage dagen etter?

Joda, vi la avgårde i dag med hjertet i halsen, og etter å ha levert de som skulle leveres, kjørte jeg og Axel pent og pyntelig til et forsikringsselskap i White River Junction. Og der fikk vi heldigvis ordnet det vi skulle. Puh!

Deretter gikk turen til rådhuset i Lebanon for å skaffe skilt til bilen. Jeg kjører uten GPS og prøver å finne fram ved å memorere kjøreanvisninger fra Google maps. Det, kombinert med hårreisende dårlig skilting, førte meg på ville veier i Vermont, men til slutt fant jeg route 89 sørover og Lebanon.

Når man kjøper bil her, må man ta med cash eller sjekk og bevis for hvor du bor til ditt lokale rådhus. Der betaler du og får skiltene i hånda. Så må du ringe verkstedet for å få dem til å ta en sjekk av bilen som koster 50 dollar, og så fester de skiltene. NH-skiltene bærer selvsagt det flotte slagordet "live free or die".

Ellers har vi nok en gang kunnet nyte en supervarm dag med over 30 grader, så jeg og Axel koste oss på trappen igjen. Jeg holder på å lese "Shantaram", og det kan ta sin tid. Men spennende er den! Jeg er også i gang med å finne ut av jobbmarkedet, og har avtalt møte med en karrierekonsulent neste uke.

Mye man skal rekke mens lillebror sover

Selv om vi har fått gjort mye her, så er det fremdeles en god del som står igjen. Jeg venter blant annet på arbeidstillatelse og må også komme i gang med å finne ut av arbeidsmarkedet. Nå er jeg i gang med å maile med en dame som jobber med nettopp å hjelpe "spouses" til å finne arbeid, da Dartmouth College har skjønt at for å kunne trekke til seg flinke forskere, så må også ektefellene har mulighet for arbeid. De gir ingen garantier, men jeg får i hvert fall starthjelp.

Men før jeg gjør sånne lure ting, må jeg også ha tid til lunsj. I dag ble det brød fra brødbakemaskinen og hjemmelaget jordbærsyltetøy laget på brødbakemaskin. Og lokalavisen Valley News ved siden av. Ooooog yoghurt med M&Ms.



Det høres sykt ut, ser gøy ut og smaker utrolig godt. For å si det på internettsk: M&Ms-yoghurt FTW!



Jeg har også endelig klart å skaffe en primary care psysichian(noe sånt som fastlege) til med og Andreas og en pediatrician(barnelege) til Alma og Axel. Axel har faktisk sin første time i dag, så da får vi sjekket hvor stor han er. Og ikke minst funnet ut av vaksinasjonsopplegget her, for det husker jeg ikke fra NY-turen.

I går hadde vi teknisk kontroll av det nye huset, og det meste så bra ut. Vi var litt bekymret for fukt i kjelleren, men det var ikke noe å snakke om. Det som derimot dukket opp var ledninger med aluminium i stedet for kobber. Det kan være mer brannfarlig enn kobber, og derfor må vi få inn en elektriker for å sjekke hvor mye aluminum det er snakk om og hva som eventuelt må gjøres, med en prisoverslag. Når vi vet dette, må vi snakke med selgerne om hvordan vi eventuelt løser det økonomisk. Men det trenger ikke være en stor sak, så vi krysser fingrene for at flaksen vår fortsetter.

Nytt på søppelfronten:
Søppelet vårt skal hentes hver tirsdag, noe vi betaler 50 dollar i mnd for. Men de hentet det ikke i går. Jeg er ikke helt overbevist over servicenivået, men vi får se hva de gjør etter en sur telefon. Og om de klarer å hente neste tirsdag.