Det er meg.
Jeg liker å tenke at jeg tror det beste om folk, men jeg gjør jo ikke det.
Jeg og Alma var ute på gelatojakt i byen da vi ble stoppet av en dame som gikk og trillet på to små barn i en tvillingvogn.
"Do you have a minute?"
Å neeeei, tenkte jeg. Hva skal hun selge meg? Skrot eller religion?
Men i tillegg til å være skeptisk, så er jeg høflig, så jeg svarte: "Sure!"
Hun dro fram den tykke permen jeg hadde lagt merke til og fortalte at hennes 10 år gamle datter har hjernesvulst og at de ikke har helseforsikring og lurte på om jeg kunne bidra med penger.
Jeg: "Uhm..."
Hun: "You might want some background information?"
Jeg: "Uhm..."
Så fortalte hun videre om hva slag svulst det var, om cellegift, om operasjon, om at de mistet huset, at livet var vanskelig, men at de hadde mange ting å glede seg over...
Nå begynte Alma å bli utålmodig og jeg var satt ut. Vanligvis avviser jeg alle spørsmål om penger med et smilende nei takk, men hva sier man til damen som står der med sine to yngre barn og forteller om livets harde realiteter?
Jeg sa: "I don't have cash or checks," noe som var sant, "but do you have a web site?"
Så ga hun meg lenken. Jeg takket, ønsket henne lykke til og gikk fortumlet videre.
Jeg sendte en melding til en kollega for å sjekke om dette er en utbredt måte å svindle folk på. Min første tanke var at det var en sleip måte å utnytte barn på, men hun tenkte automatisk at dette var reelt. Da stakk det bittelitt i samvittigheten og jeg har tenkt til på om det ikke er bedre å donere en slant i tilfelle de faktisk er trengende, enn å la være. For jeg kan vel alltids ha råd til å tape noen kroner. Det er jo en vanvittig ondsinnet svindel hvis det er det, men hvis det ikke er det... Tenk å måtte gå rundt å be fremmede om penger for å dekke legeregningen?
Websiden for de som er nysgjerrige (og kanskje mindre skeptiske enn meg?)
