Snirt eller graupel

Mamma og pappa tok med seg ski i år, men kom til et våryrt New Hampshire. Men snøen kom tilbake. Den dagen de dro. Det kom faktisk så mye at bussen til flyplassen ble en time forsinket. Men de rakk flyet.

Vi kunne skrinlegge alle planer om vårrengjøring og ta fram akebrett og ski igjen. Og ingen klaget.



Jeg har en kollega som flyttet hit fra lenger sør i USA. Hun er ikke oppvokst med snø(eller på små steder, så vi har en del å snakke om), og sammen har vi lurt på hva de ulike formene for snø heter. På norsk er det jo greit med snø, sludd, kram snø, skare og gudene vet hva. Men wikipedia kan avsløre at det også på engelsk finnes en hel del ord for snø. Faktisk flere enn jeg kan på norsk. Vet du feks hva graupel eller snirt heter på norsk?

Men jeg sto og filosoferte over ulike typer snø, koste barna seg med skigåing, snøballkasting og en tur til lekeplassen ved barneskolen. Da vi kom inn ble lykke fullkommen da de fikk dele en liten ziplockpose med rosiner.

Stålull

I dag skulle jeg kjøpe noen greier til å vaske diverse deler av hus og inventar med. Så jeg tuslet inn på True Value, Hanovers svar på Jernia, og ble straks møtt av en hyggelig ansatt som lurte på hva jeg skulle ha.

"Eeehm... "

Hvordan beskriver man egentlig stålull? Faste lesere husker kanskje mitt forsøk på å få meg "stripes" hos frisøren, og jeg er derfor forsiktig med å oversette direkte.
Men jeg tok en sjanse og sa: "Where I come from we call it steel wool".

"Oh, steel wool? It's over here".

Noen ganger funker det visst greit å oversette direkte.

Kjærestetur til Boston

Foreldrene mine var på besøk på omtrent samme tid i fjor, og den gangen bestemte vi oss for å da en tur til Boston uten barn. Det gikk ikke så bra, for jeg endte med omgangssyke og så ikke stort mer enn hotellrommet. Så jeg ble litt nervøs da Axel lå utslått med samme sykdom under en uke før vi skulle dra.
Og den morgenen vi dro hadde Alma feber, men foreldrene mine forsikret oss om at de har tatt seg av syke barn før, så vi fikk dratt.
Etter to timer i bil, kunne vi ta inn på The Onyx, som er en litt rimeligere versjon av NineZero som vi har bodd på før. Beliggenheten er aldeles strålende, og rett rundt hjørnet kunne vi spise lunsj på et mikrobryggeri.

God mat og god øl.

Jeg fikk også prøve t-banen i Boston for første gang. Den er en slags underjordisk trikk. Andreas påstår at også busser kjører under jorden, men jeg så ingen, så det tror jeg ikke noe på.

Vi tok som vanlig turen bort til Newbury Street for litt handling. Og kaffe på kaffebar som ikke var Starbucks.
Samme kveld møtte vi den ene halvdelen av expatparet fra Tyskland vi møtte i Hanover. De er nå tilbake i Europa, men skal være et par måneder i Boston. En kollega av meg tipset om den italienske delen av North Side, så vi spiste middag der. Der finner du to gater med sikkert 100 italienske restauranter tett i tett, og vi valgte den med en streng italiensk mamma i døren. Maten var god og porsjonene enorme, så vi orket ikke cannoli fra Mike's Pastries. Men det orker åpenbart mange andre, for køen gikk rundt kvartalet.

Her burde vi ha spist, men oppdaget stedet for sent.

Søndag gikk turen til Cambridge. Jeg har ikke vært der før, og ble veldig positivt overrasket. Det er som Bostons Brooklyn. Fine butikker, små kafeer og mye hipstere. Og fine møbelforretninger der jeg falt for et bord som var langt over budsjettet.
Mandag var der fridag her pga Presidents' Day. Vi tok med barn og besteforeldre med til Montshire Museum. Andreas og pappa kastet seg raskt over hjernetrimmen, og latteren etter mitt mislykkede forsøk stilnet fort da de fant ut at det ikke var så innmari lett. Ha!


- Posted using BlogPress from my iPhone

Valentine's Schmalentines

I morgen er det Valentine's Day. Vi er ikke store tilhengere av den dagen, men jeg har da fått et kort og sjokolade de gangene vi har vært i USA 14. februar. Men nå har tiden kommer da Alma er stor nok til å gå i en barnehageavdeling der alle barna gir hverandre kort. I hvert fall regner jeg med det, i og med at barnehagen sendte ut en liste med navn på det 21 barna i avdelingen hennes. Den listen har jeg ignorert en stund, men etter å ha sett bilde av en annen barnehagemammas kortverksted på Facebook i går, innså jeg at det var på tide å gjøre noe.



Vi hadde flaks, for mummu og ukki er på besøk, og de hadde blant annet med seg sakser som klipper artige mønster og farget papir til barna. Og det var akkurat det vi trengte for å klippe ut noen fine kort. Alma skrev på sitt og mottagerens navn og klistret på noen fine klistremerker. Og voila! Vi har 20 kort å dele ut i morgen.

Superduperbowl

Andreas' kollega inviterte oss på Superbowlfest, og selv om vi ikke er spesielt interesserte i sporten, så tenkte vi at det er en ting man bør få med seg når man bor i USA. Spesielt når "lokallaget" New England Patriots var med.

Vi fant fort ut at man ikke nødvendigvis drar på Superbowlfest for å se på fotball, men også for å drikke øl og spise store mengder mat, snacks og kaker. Og det gjorde vi mens vi snakket om alt annet enn fotball(ok, litt om fotball også).

Da kampen begynte, samlet de mest ivrige seg rundt tven, mens resten dannet en kjøkkengjeng.



Like viktige som kampen, er reklamene og pauseinnslaget. Begge deler er snakkis på kontoret mandag morgen, og viktig å få med seg. Og på Tuck har man til og med et foredrag om årets reklamer dagen etter kampen. Selv var jeg mest interessert i pauseinnslaget med Madonna i spissen. Madonna var Madonna og sidekicket M.I.A. sviktet ikke.

Vi fikk ikke sett mer enn 3 av 4 quarters, for da var det på tide å avløse barnevakten. Og det var kanskje like greit, for de lokale heltene tapte. Det var mange oppgitte sukk på kontoret i dag morges..

Vi varmer oss

Det er kaldt her i New England, og så langt har vi varmet opp huset med olje. Men huset har også en finfin peis som vi har brukt på de kaldeste dagene. Dessverre trekker det mye fra peisen og det blir heller ikke mye varme, så vi har lekt litt med tanken på å skaffe oss en peisinnsats.

Peisen er en klassisk New England-peis, og vi har sett mange som setter vedovner rett inn i peisen for å skaffe seg noe som varmer mer effektivt. Men vi syntes ikke det var så stilig, og dessuten lurte vi på pelletsovn.

Pelletsovnen vant helt til vi hørte hvor mye de bråker og vi fant ut at de ikke var så mye mer miljøvennlige enn rentbrennende vedovner. Det nye alternativet ble derfor en vedfyrt peisinnsats med vifte.

Her er den gamle peisen tømt for aske og smijernspynt.



Peismannen prøvde å selge oss lokalproduserte ovner, men da vi ikke er så begeistret for New Englandske snurrigheter, ble det en dansk ovn fra Morsø. Voila!



Barna skjønte umiddelbart konseptet peiskos og tok med seg kosedyr og pledd og satte seg foran peisen. Axel har skjønt at den er au og holdt seg på god avstand nesten hele tiden.



Så langt har vi varmet hele etasjen med bare tre vedkubber, så det lover jo bra. Brannalarmen har også bare gått en gang.