"I'm sorry, I didn't get the last thing."
"Stripes!"
"Oooh, you mean highlights?"
"Eeeh...yes."
fredag 18. februar 2011
torsdag 17. februar 2011
Svar fra en sykepleier
Jeg lurte jo litt på dette med testing av tuberkolose og syfilis i forbindelse med green card-søknad og fikk dette svaret fra en av mine sykepleiervenninner:
Er svært viktig å bli testet for TBC og syfilis fordi de ubehandlet kan føre til død. TBC er veldig smittsomt og kostbar behandling. Må ligge på luftsmitte isolat i 14 dager og deretter bruke medisiner i 6-9 mnd. Og en sykepleier må se at man svelger medisinene hver eneste dag. Mange føler seg friske og vet ikke at de er syke.
Har akkurat hatt inne flere pasienter som har hatt TBC og ingen av de visste det selv. Ubehandlet syfilis kan ligge latent opptil 10 år og kan da føre til skade på hjerte , hjerne og nervesystemet. Er ikke sikkert det er så lett å bli kvitt det. Dessuten har man sluttet og vaksinere mot TBC så man vil ikke ha en oppblomstring av den. Sykepleieren i meg klarte ikke å la være å svare.
Da lærte jeg noe nytt i dag også!
Men jeg synes fremdeles det er litt lite logisk å teste det fordi vi skal ha green card. Hvis jeg nå har en av disse sykdommene, så er jeg vel ikke noe mindre smitsom med H-4-visum enn med green card?
Er svært viktig å bli testet for TBC og syfilis fordi de ubehandlet kan føre til død. TBC er veldig smittsomt og kostbar behandling. Må ligge på luftsmitte isolat i 14 dager og deretter bruke medisiner i 6-9 mnd. Og en sykepleier må se at man svelger medisinene hver eneste dag. Mange føler seg friske og vet ikke at de er syke.
Har akkurat hatt inne flere pasienter som har hatt TBC og ingen av de visste det selv. Ubehandlet syfilis kan ligge latent opptil 10 år og kan da føre til skade på hjerte , hjerne og nervesystemet. Er ikke sikkert det er så lett å bli kvitt det. Dessuten har man sluttet og vaksinere mot TBC så man vil ikke ha en oppblomstring av den. Sykepleieren i meg klarte ikke å la være å svare.
Da lærte jeg noe nytt i dag også!
Men jeg synes fremdeles det er litt lite logisk å teste det fordi vi skal ha green card. Hvis jeg nå har en av disse sykdommene, så er jeg vel ikke noe mindre smitsom med H-4-visum enn med green card?
Jakten på visum
Vi er så heldige at colleget dekker alle utgifter vi har til visumsøknader, og vi har derfor hatt god kontakt med advokater som er eksperter på dette området. De kunne forsikre meg om at hvis jeg fikk et jobbtilbud her, så var det bare å søke på et H1B-visum mens vi ventet på noe mer permanent. Foreløpig er jeg her på Andreas' visum, noe som innebærer at jeg stort sett ikke får lov til noe som helst, annet enn å levere inn selvangivelse i to land. Men hvis man har utdannelse som tilsvarer minimum bachelor eller master, og finner en jobb som krever en slik utdannelse, så kan man søke om H1B-visum som gir deg rett til å jobbe for akkurat den arbeidsgiveren i opptil 6 år.
Så jeg søkte jobber i god tro og informerte alle potensielle arbeidsgivere at jeg kunne få arbeidstillatelse på så kort tid som to uker hvis de var villige til å betale nesten 1000 dollar ekstra for en "fast track"-søknad. Og det er de fleste arbeidsgivere så lenge man er attraktiv nok. Meeeeeeen... det er alltid et men. De jobbene jeg søker på, som gjerne er av typen "ymse administrativt og organisasjonsarbeid på et prosjektkoordinator/leder-nivå" krever ofte ikke formell utdannelse i teorien, men i praksis får man ikke slike jobber uten mye erfaring og høyere utdannelse. Men det hjelper lite når det ikke er et formelt krav, for da vil ikke visumgjengen gi deg H1B.
Heldigvis satte vi i gang prosessen med green card med en gang vi landet i USA, og i forrige uke gjensto bare den obligatoriske helsesjekken før vi kunne begynne på siste steg i prosessen(som er å sende inn de siste papirene som skal behandles innen 90 dager). En europeisk kollega av Andreas fortalte at det var den mest ydmykende opplevelsen hun noen gang hadde hatt, så vi stilte litt nervøse opp hos sykehusets civil surgeon. Hun er den eneste i området som kan ta sjekken, og har lang ventetid. Men en iherdig innsats på telefon gjorde at vi fikk time nokså snart. Hun var veldig trivelig og syntes åpenbart at prosessen var nokså teit. Hun måtte spørre oss om vaksiner(godt vi har spart på vaksinasjonskortene fra da vi var små!), om vi er psykisk syke, om vi driver med droger og andre skumle ting og om vi har vært på kant med loven. I tillegg måtte vi voksne testes for tuberkolose og syfilis, Alma slapp unna med tuberkolosetest og lille Axel trengte ikke testes for noe.
Jeg glemte dessverre å spørre om hvorfor de tester for akkurat de sykdommene. Hvorfor ikke AIDS? Eller Clamydia, hvis det er STDs de er så redde for? Når de negative resultatene, for jeg regner med at de er negative, er i boks, så sendes altså hele søknaden vår inn. Behandlingstiden er garantert maks. 90 dager, men noen sier det kan gå fortere.
I mellomtiden leker jeg husmor og tråler nettet for gode strikkeoppskrifter. Men det er tross alt ikke så ille. Det føles nesten litt teit å sutre over dårlig informasjon fra advokater og lange behandlingstider, når jeg faktisk for dekket advokathjelp og kommer til å få visum uten større problemer. Og før vi ler for mye av amerikanske tilstander, så har jeg selv erfart via tidligere jobb at det jammen ikke er lett å få ordnet visum inn til Norge heller. Selv om man er aldri så nyttig for samfunnet.
Andreas foreslo forresten at jeg skulle oppsøke noen frivillige organisasjoner for å se om de trenger hjelp. Frivilliggenet mitt streiker litt for tiden, men det er kanskje en idé å gjøre noe annet enn å strikke, rydde og trene?
Så jeg søkte jobber i god tro og informerte alle potensielle arbeidsgivere at jeg kunne få arbeidstillatelse på så kort tid som to uker hvis de var villige til å betale nesten 1000 dollar ekstra for en "fast track"-søknad. Og det er de fleste arbeidsgivere så lenge man er attraktiv nok. Meeeeeeen... det er alltid et men. De jobbene jeg søker på, som gjerne er av typen "ymse administrativt og organisasjonsarbeid på et prosjektkoordinator/leder-nivå" krever ofte ikke formell utdannelse i teorien, men i praksis får man ikke slike jobber uten mye erfaring og høyere utdannelse. Men det hjelper lite når det ikke er et formelt krav, for da vil ikke visumgjengen gi deg H1B.
Heldigvis satte vi i gang prosessen med green card med en gang vi landet i USA, og i forrige uke gjensto bare den obligatoriske helsesjekken før vi kunne begynne på siste steg i prosessen(som er å sende inn de siste papirene som skal behandles innen 90 dager). En europeisk kollega av Andreas fortalte at det var den mest ydmykende opplevelsen hun noen gang hadde hatt, så vi stilte litt nervøse opp hos sykehusets civil surgeon. Hun er den eneste i området som kan ta sjekken, og har lang ventetid. Men en iherdig innsats på telefon gjorde at vi fikk time nokså snart. Hun var veldig trivelig og syntes åpenbart at prosessen var nokså teit. Hun måtte spørre oss om vaksiner(godt vi har spart på vaksinasjonskortene fra da vi var små!), om vi er psykisk syke, om vi driver med droger og andre skumle ting og om vi har vært på kant med loven. I tillegg måtte vi voksne testes for tuberkolose og syfilis, Alma slapp unna med tuberkolosetest og lille Axel trengte ikke testes for noe.
Jeg glemte dessverre å spørre om hvorfor de tester for akkurat de sykdommene. Hvorfor ikke AIDS? Eller Clamydia, hvis det er STDs de er så redde for? Når de negative resultatene, for jeg regner med at de er negative, er i boks, så sendes altså hele søknaden vår inn. Behandlingstiden er garantert maks. 90 dager, men noen sier det kan gå fortere.
I mellomtiden leker jeg husmor og tråler nettet for gode strikkeoppskrifter. Men det er tross alt ikke så ille. Det føles nesten litt teit å sutre over dårlig informasjon fra advokater og lange behandlingstider, når jeg faktisk for dekket advokathjelp og kommer til å få visum uten større problemer. Og før vi ler for mye av amerikanske tilstander, så har jeg selv erfart via tidligere jobb at det jammen ikke er lett å få ordnet visum inn til Norge heller. Selv om man er aldri så nyttig for samfunnet.
Andreas foreslo forresten at jeg skulle oppsøke noen frivillige organisasjoner for å se om de trenger hjelp. Frivilliggenet mitt streiker litt for tiden, men det er kanskje en idé å gjøre noe annet enn å strikke, rydde og trene?
Lue-o-rama
Denne strikkingen min går i perioder, men jeg har jo fremdeles ikke strikket noe til Andreas. I jakten på noe jeg kunne strikke til han og som han faktisk kunne komme til å bruke, fant jeg denne oppskriften på Pacmanlue i Majas Hobbykrok. Og når jeg først var i gang, strikket jeg en baggylue til meg selv og en til Alma. Min ble utvidet litt ekstra, for jeg er visst ganske tjukk i hue og Almas lagde jeg bare litt smalere. Pyntesyk som hun er så måtte hun selvsagt få en blomst på sin. Fargene har hun også valgt selv *sukk*
Maja har forresten også en finfin Eplabutikk for folk som er på jakt etter lure luer og unike barneklær.
Maja har forresten også en finfin Eplabutikk for folk som er på jakt etter lure luer og unike barneklær.
tirsdag 15. februar 2011
Vinterfest og kjærlighet
Oisann, det har visst gått en uke siden forrige blogginnlegg. Man skulle jo tro at jeg hadde mer ting til slikt nå som Axel er i barnehagen deler av uken, men i stedet føler jeg press på meg til å drive med huslige ting og trening når jeg først har fri. Og så ble jeg bitt av strikkebasillen igjen og har klart å produsere to luer. Men nok om det(eller kanskje jeg kommer tilbake til det i en egen bloggpost).
Denne helgen var det Winter Carnival i byen for 100nde gang. Det var skirenn, fyrverkeri, rare konkurranser for studentene, isskulpturer og mye annet moro. Vi prioriterte skøytefesten på Occom Pond på lørdag. Planen var at hele familien skulle dra, men Andreas var forkjølet og ble hjemme med Axel, mens jeg og Alma pakket skøyter og dollars og dro avgårde. Høydepunktene kom på løpende bånd, og moroa startet allerede da vi fikk kjøre skolebuss fra parkeringen og ned til isen. Alma ropte "skolebuss!" og satt som et tent lys hele veien. Vel nede ved tjernet var mulighetene mange, men førstevalget var pølse i brød. Deretter prøvde vi oss på isfiske, aking, issklie, marshmallows på bål og pingvinbowling. Det var så moro at vi glemte å bruke skøytene.
Etter isfesten var det "nachspiel" hos en av familiene vi kjenner fra barnehagen. Jeg fikk øvd meg på sosiale sammenkomster på amerikansk vis og Alma gikk bananas i andre barns leker. Snackbordet var overdådig i god amerikansk ånd(vi snakker cookiehaug og kaketårn), og i tillegg kunne vi velge mellom store mengder kakao eller varm eplecider. Det var kanskje ikke så overraskende at Alma ikke orket så mye middag da vi kom hjem.
På søndag hadde vi avtalt skitur med våre tyske venner Christine og Dietmar. Vi fikk låne pulk av den norske familien vi kjenner, og kunne ta med begge barna ut i skogen. Med på turen var også tyske Mike som stilte med dagens sprekeste antrekk og utmerket skøyteteknikk. Han hadde nemlig vært mye på skiferie i Norge og skrøt fælt av både Nordmarka og Trysil. De andre hadde litt mer å jobbe med, men det var nok greit for Andreas at tempoet ikke var alt for høyt der han slepte på pulk med to barn. Alma kan gå litt selv, men kan nok jobbe litt med tålmodigheten. Dessuten er det nok ikke så dumt å ligge og småsove på et saueskinn mens foreldrene peser seg fram i skiløypene. Turen var topp, og vi kan melde om knallføre og masse snø.
I dag er det Valentine's Day, og tradisjonen tro sier vi at vi ikke feirer det, men siden vi er i USA kom Andreas allikevel hjem med kort og sjokolade. Og jeg klager ikke. Det var forresten ganske artig å se køen av menn(ja, bare menn) i blomsteravdelingen på Price Chopper i dag. Jeg tror ikke jeg så en eneste mann uten blomsterbukett i butikken, og hyllene var fylt opp med konfekt, hjerteballonger og annet rosa kliss. På den ene siden er jeg ikke så fan, men på den annen side: Hvem kan vel mislike en feiring som innebærer nok en unnskylding for å spise sjokolade?
Denne helgen var det Winter Carnival i byen for 100nde gang. Det var skirenn, fyrverkeri, rare konkurranser for studentene, isskulpturer og mye annet moro. Vi prioriterte skøytefesten på Occom Pond på lørdag. Planen var at hele familien skulle dra, men Andreas var forkjølet og ble hjemme med Axel, mens jeg og Alma pakket skøyter og dollars og dro avgårde. Høydepunktene kom på løpende bånd, og moroa startet allerede da vi fikk kjøre skolebuss fra parkeringen og ned til isen. Alma ropte "skolebuss!" og satt som et tent lys hele veien. Vel nede ved tjernet var mulighetene mange, men førstevalget var pølse i brød. Deretter prøvde vi oss på isfiske, aking, issklie, marshmallows på bål og pingvinbowling. Det var så moro at vi glemte å bruke skøytene.
Etter isfesten var det "nachspiel" hos en av familiene vi kjenner fra barnehagen. Jeg fikk øvd meg på sosiale sammenkomster på amerikansk vis og Alma gikk bananas i andre barns leker. Snackbordet var overdådig i god amerikansk ånd(vi snakker cookiehaug og kaketårn), og i tillegg kunne vi velge mellom store mengder kakao eller varm eplecider. Det var kanskje ikke så overraskende at Alma ikke orket så mye middag da vi kom hjem.
På søndag hadde vi avtalt skitur med våre tyske venner Christine og Dietmar. Vi fikk låne pulk av den norske familien vi kjenner, og kunne ta med begge barna ut i skogen. Med på turen var også tyske Mike som stilte med dagens sprekeste antrekk og utmerket skøyteteknikk. Han hadde nemlig vært mye på skiferie i Norge og skrøt fælt av både Nordmarka og Trysil. De andre hadde litt mer å jobbe med, men det var nok greit for Andreas at tempoet ikke var alt for høyt der han slepte på pulk med to barn. Alma kan gå litt selv, men kan nok jobbe litt med tålmodigheten. Dessuten er det nok ikke så dumt å ligge og småsove på et saueskinn mens foreldrene peser seg fram i skiløypene. Turen var topp, og vi kan melde om knallføre og masse snø.
I dag er det Valentine's Day, og tradisjonen tro sier vi at vi ikke feirer det, men siden vi er i USA kom Andreas allikevel hjem med kort og sjokolade. Og jeg klager ikke. Det var forresten ganske artig å se køen av menn(ja, bare menn) i blomsteravdelingen på Price Chopper i dag. Jeg tror ikke jeg så en eneste mann uten blomsterbukett i butikken, og hyllene var fylt opp med konfekt, hjerteballonger og annet rosa kliss. På den ene siden er jeg ikke så fan, men på den annen side: Hvem kan vel mislike en feiring som innebærer nok en unnskylding for å spise sjokolade?
mandag 7. februar 2011
Merkelig værfenomen
Enkelte lesere har sikkert fått med seg syting over snømåking i statusrapportene på Facebook, og i går sa værmeldingen at det skulle komme nok et kraftig snøfall over området. Og det kom som lovet på ettermiddag, omtrent midt i vår lille skitur i nærmeste oppkjørte løype. Men vi kom oss inn før vi snødde bort, og stålsatte oss på en søndag med måking.
Lørdag kveld gikk med til titting på den nye serien Portlandia.
Midt i tittingen mente Andreas at det lynte ute. Næhæi, sa jeg. Det lyner jo ikke midt på vinteren. Det snør. Men etter å ha forsikret meg om at naboen ikke hadde fått en særdeles kraftig blitz til å ta bilder ute i hagen på kveldstid, så skjønte jeg at det var tordenvær på gang. Og regn. Kraftig snøfall + tordenvær/regn/plussgrader + minusgrader igjen er ingen heldig kombinasjon, men Andreas klarte å rydde oppkjørselen vår i dag morges allikevel. Imponerende!
Alma fikk velge aktivitet i dag, og da hun så nabobarna på isen, var det ingen tvil om at det var skøytedag. Hun blir flinkere for hver gang, og klarer å komme seg bortover isen uten fall hele tiden. Det er litt igjen til Henie-høyder, men så er ingen av oss store skøyteløpere. Vi voksne bestemte ettermiddagsaktiviteten, og dro med oss barna på Home Depot.
Barna var fornøyde med å sitte i bilhandlevognen, og jeg har innsett at jeg liker Home Depot nesten like godt som Ikea. De har det meste man ikke visste man trengte, og enda litt til. Vi fant listene vi skulle ha, og i tillegg fikk jeg endelig tak i teleskopstang som både hadde ting til vindusvask og til støvtørking på lamper som henger høyt oppe. Fantastisk!
Ellers har det vært en fin uke for meg, spesielt med tanke på jobbtilbudet som endelig kom. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, men jeg hadde nesten gitt opp håpet nå. Men alt det er glemt nå som tilbudet er i boks. Arbeidstillatelsen er derimot ikke i boks, men vi har fått forsikringer om at det skal gå greit. Nå gjenstår det å se om det faktisk er så greit. Men jeg er optimist! Vi har allerede feiret med en flaske sprudlevann og asiatisk take out fra Yamas.
Lørdag kveld gikk med til titting på den nye serien Portlandia.
Midt i tittingen mente Andreas at det lynte ute. Næhæi, sa jeg. Det lyner jo ikke midt på vinteren. Det snør. Men etter å ha forsikret meg om at naboen ikke hadde fått en særdeles kraftig blitz til å ta bilder ute i hagen på kveldstid, så skjønte jeg at det var tordenvær på gang. Og regn. Kraftig snøfall + tordenvær/regn/plussgrader + minusgrader igjen er ingen heldig kombinasjon, men Andreas klarte å rydde oppkjørselen vår i dag morges allikevel. Imponerende!
Alma fikk velge aktivitet i dag, og da hun så nabobarna på isen, var det ingen tvil om at det var skøytedag. Hun blir flinkere for hver gang, og klarer å komme seg bortover isen uten fall hele tiden. Det er litt igjen til Henie-høyder, men så er ingen av oss store skøyteløpere. Vi voksne bestemte ettermiddagsaktiviteten, og dro med oss barna på Home Depot.
Barna var fornøyde med å sitte i bilhandlevognen, og jeg har innsett at jeg liker Home Depot nesten like godt som Ikea. De har det meste man ikke visste man trengte, og enda litt til. Vi fant listene vi skulle ha, og i tillegg fikk jeg endelig tak i teleskopstang som både hadde ting til vindusvask og til støvtørking på lamper som henger høyt oppe. Fantastisk!
Ellers har det vært en fin uke for meg, spesielt med tanke på jobbtilbudet som endelig kom. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, men jeg hadde nesten gitt opp håpet nå. Men alt det er glemt nå som tilbudet er i boks. Arbeidstillatelsen er derimot ikke i boks, men vi har fått forsikringer om at det skal gå greit. Nå gjenstår det å se om det faktisk er så greit. Men jeg er optimist! Vi har allerede feiret med en flaske sprudlevann og asiatisk take out fra Yamas.
torsdag 3. februar 2011
Om å klippe navlestrengen
Så var dagen der. Lillebror har blitt litt større, men ikke så veldig stor, men fordi vi har flyttet fra norske velferdsgoder så var det altså tid for å tenke på barnehage. Vi valgte å takke ja til en plass fra 1. februar for å være sikre på at han har en plass når jeg begynner å jobbe. Og da var det jo greit å benytte muligheten for en myk barnehagestart.
Men det er vanskelig for en som er vant til barnehagestart ved 1 år(eller senere, noe mange der hjemme synes er lurt og mange her også, men ikke alle) å venne seg til tanken på at en på 7 måneder nesten er overmoden for barnehage. For det har ikke gått mange dager mellom hver gang en av de andre foreldrene i barnehagen har lurt på når Axel skal begynne. Her borte kan de nemlig begynne når de er 6 uker gamle, og selv om det ikke er vanlig, så er det mange som begynner når de er rundt 3 måneder gamle.
Da Axel var 3 måneder, hadde vi akkurat flyttet hit. Jeg sto fremdeles opp 4-5-6 ganger hver natt for å amme og trøste, og hadde ikke vært i stand til å jobbe. Ellers kanskje jeg hadde det, hvis det var det som var normen. Men jeg tror nok det er en grunn til at jeg har møtt så mange høyt utdannede kvinner her som velger å si opp jobben og bli hjemme en stund, i stedet for å sende barna i barnehagen, for det er nokså hjerteskjærende å se bittesmå skrukkete troll bli levert hver morgen. Og de fleste foreldrene som faktisk MÅ levere barna i barnehage så tidlig, synes ikke det er så veldig stas.
Så da sto jeg inne i barnehagen og var trist. Ved siden av meg sto en annen mamma som leverte sin datter på 8 uker for første gang. Og så tenkte jeg at jeg faktisk er ganske heldig som har kunnet være hjemme i 7 mnd og begynt å føle på at jeg er klar for arbeidslivet igjen.
I dag har vi vært hjemme sammen og kikket på snøen som lavet ned, og i morgen er vi klare for dag 2 i barnehagen(og så håper jeg at jeg snart kan blogge om fete jobbtilbud også).
Men det er vanskelig for en som er vant til barnehagestart ved 1 år(eller senere, noe mange der hjemme synes er lurt og mange her også, men ikke alle) å venne seg til tanken på at en på 7 måneder nesten er overmoden for barnehage. For det har ikke gått mange dager mellom hver gang en av de andre foreldrene i barnehagen har lurt på når Axel skal begynne. Her borte kan de nemlig begynne når de er 6 uker gamle, og selv om det ikke er vanlig, så er det mange som begynner når de er rundt 3 måneder gamle.
Da Axel var 3 måneder, hadde vi akkurat flyttet hit. Jeg sto fremdeles opp 4-5-6 ganger hver natt for å amme og trøste, og hadde ikke vært i stand til å jobbe. Ellers kanskje jeg hadde det, hvis det var det som var normen. Men jeg tror nok det er en grunn til at jeg har møtt så mange høyt utdannede kvinner her som velger å si opp jobben og bli hjemme en stund, i stedet for å sende barna i barnehagen, for det er nokså hjerteskjærende å se bittesmå skrukkete troll bli levert hver morgen. Og de fleste foreldrene som faktisk MÅ levere barna i barnehage så tidlig, synes ikke det er så veldig stas.
Så da sto jeg inne i barnehagen og var trist. Ved siden av meg sto en annen mamma som leverte sin datter på 8 uker for første gang. Og så tenkte jeg at jeg faktisk er ganske heldig som har kunnet være hjemme i 7 mnd og begynt å føle på at jeg er klar for arbeidslivet igjen.
I dag har vi vært hjemme sammen og kikket på snøen som lavet ned, og i morgen er vi klare for dag 2 i barnehagen(og så håper jeg at jeg snart kan blogge om fete jobbtilbud også).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
