God jul til deg også, herr Lufthansa

Gleden sto i taket i går da vi fikk beskjed om at vi fikk booket om til et fly i morgen kveld. Vi skulle altså rekke fram til jul allikevel.

Så kom telefonen fra Lufthansa i dag. "Beklager, men vi kan ikke utstede ny billett til dere, da det ikke er vi som er ansvarlige for ombooking når flyet er kansellert." Neivel? Vi hadde nemlig kjøpt flybillett via Ticket(lang historie, men vi var sent ute og det var billigst), billetten var utstedt av United Airlines, men operatøren var Lufthansa. Lufthansa mente altså at det var United som skulle betale for ny billett.

(Omtrent her begynte Alma å spørre meg om hvorfor Andreas var sint på telefonen).

Greit, vi ringte United. Der humret de og sa at "Nehei, det er operatør og ikke utsteder som har ansvaret. Lufthansa skal skaffe billett."

Da var det bare å ringe Ticket for å høre hva vi skulle gjøre. Der møtte vi en blid dame som mente hun kunne hjelpe. Etter noen telefoner fram og tilbake, hvorav en avslørte at United i det hele tatt tvilte på at det opprinnelige flyet vårt var kansellert, sa Ticketdamen at alt var i orden og at Lufthansa skaffet oss billett på avtale avgang.

Men nå hadde vi lært og var skeptiske. Så Andreas plukket opp telefonen og ringte Dusthansa for å høre om vi faktisk hadde billett. Nope, det hadde vi ikke. Men etter litt tenketid kom de til slutt fram til at vi skulle få billetten allikevel.

Vi puster ikke lettet ut før vi har sjekket inn i morgen.

Coming home for Christmas?

Vi prøver å komme oss hjem til jul. Men værgudene har jammen ikke gjort det lett for oss.

I går mente Lufthansa at de skulle klare å få alle fly over dammen til Europa, men i dag var jammen avgangen vår kansellert og vi måtte finne på noe lurt. Det lureste vi kom på var å ringe Lufthansa for å høre om vi kunne booke om flighten, men Lufthansamannen var ikke så lur. Det beste alternativet han kom på var å fly Boston-Washington-Zurich-Oslo. Jeg satt og surfet samtidig som han lette og jeg klarte å finne billetter på ruten NY-København-Oslo. Mye lurere, syntes jeg. Og etter å ha lett enda mer, oppdaget vi ledige billetter på Continentals direkterute mellom NY og Oslo. Vi kommer ikke fram før på julaftens morgen, men vi unngår i hvert fall skumle mellomlandinger i mellom-Europas snøvær.

Så torsdag morgen setter vi oss i leiebilen for å kjøre 5 timer til Newark, og så får vi krysse fingrene for at været i NY og Oslo er flyvennlig.

På grunn alt flymaset, fikk vi plutselig to fridager i Hanover i stedet. Og jeg tenkte som så at det ville være en fin mulighet til å skaffe seg skøyter. Ideen virket enda lurere da Almas bestefar ville gi hele familien skøyter i julegave. Hurra! Planen gikk nesten i vasken da bilen ikke ville starte, men vi kom oss avgårde med hjelp av en snill nabo. Så nå er skøyter innkjøpt, og vi kan teste skøytebanen som ligger rett utenfor huset.

I helgen hadde vi åpenbart ikke skøyter, men fikk testet skiføret i stedet. Vi kan melde om god glid til tross for mye gress.

En fin historie om å tenke

Bilradioen står som regel alltid på NPR, og i dag hørte jeg en fin historie om en indisk lege som viste oppfinnsomhet og evnen til å tenke utenfor boksen da hun fortvilt måtte innse at de ikke hadde nok pustemaskiner til å hjelpe små barn som var alvorlig syke av svineinfluensa.

Det hele kan leses her.

Julegave i siste liten

"Alma, hva ønsker du deg til jul?"

"Et skjerf."

Svaret har stort sett vært brannbil, hus, dokke og baseball i den rekkefølgen, men for noen dager siden var svaret skjerf. Og skjerf er enkelt å fikse rett før jul, i hvert fall når man har restegarn og strikkepinner i hus. Oppskriften fant jeg hos Garnstudio, blomsten fant jeg her, og perlene har ligget i perleboksen i mange år uten at jeg helt har visst hva jeg skal bruke dem til. Men nå som vi har en pyntesyk treåring i hus er det jo åpenbart hva de skal brukes til.



Og i rettferdighetens navn har jeg nå satt i gang et skjerfprosjekt til lillebror også. Det blir uten perler, men ganske fint allikevel.

Harepusgenser

Da er jeg endelig ferdig med mitt siste strikkeprosjekt, harepusgenser til Alma. Den er strikket etter et mønster jeg fant i den lokale garnforretningen. Men i motsetningen til alt annet i str. 4 år her, så er denne faktisk stor i størrelsen, og passer nok ikke før neste vinter.

Jeg tør å konkludere med at første forsøk på mønster er forholdsvis vellykket, men jeg er glad jeg begynte forsiktig med 2 farger.

Bøker, vin og snacks

I går kveld var jeg på mitt første bokklubbmøte, og det store spørsmålet er selvsagt: Hvor mye boksnakk ble det? Jeg var så heldig at møtet var hos naboen, så jeg kunne ta på meg de nye vinterstøvlene og hjemmestrikket ulljakke og tasse bort med boken under armen.

Vi ble møtt av vin og store mengder snacks, og det ble faktisk en del bokprat før samtalen sakte skled over i snakk om alt mulig annet. Jeg var veldig spent på om jeg var den eneste som ikke likte boken, men heldigvis var noen av de andre damene enige. Og jeg fikk poeng for sammenligningen med Bridget Jones. Sweet! Jeg kjenner flinkiskonkurranseinstinktet slår til selv i en uformell book club-setting.

Jeg var litt nervøs for mye Oprahvibber, men jeg må innrømme at jeg fikk litt sansen for å lese de samme bøkene som noen andre og ha mulighet til snakke om dem etterpå. Neste bok på programmet er "The Curious Incident of theDog in the Night-time". Jeg har allerede lest den, men gode bøker kan man gjerne lese flere ganger. Og dette er en slik bok. En av damene i bokklubben har en autistisk sønn, så da blir jo boken ekstra aktuell.

Det lokale biblioteket har forresten en genial ordning for bokklubber. 100 titler ligger i poser med 10 bøker i hver. Disse posene kan lånes i 2 mnd, og inneholder også litt ekstra informasjon om forfatterne og forslag til spørsmål man kan diskutere. Det er jo veldig greit å slippe å kjøpe alle bøkene(med mindre det er snakk om bøker man uansett har lyst på). Blant disse titlene finnes også Per Pettersons "Ut å stjæle hester" på engelsk. Jeg har ikke lest den, og vurderer å foreslå den til den gangen det er min tur til å arrangere bokklubbmøte.

Season's Greetings

Jeg husker jeg tok et kurs om USAs høyesterett da jeg studerte Nord-Amerikakunnskap for det som nå virker veldig lenge siden. Da lærte vi om religionsfrihet, men også om at religionsfrihet innebærer at man ikke kan sette julekrybber på offentlige steder, og at man ikke feirer jul i barnehagen. Og så ender man med sånne fine hilsener som Season's Greetings i stedet for Merry Christmas. Slik får man effektivt dekket både jul, Hanukkah og Kwanzaa og eventuelt andre aktuelle høytider.

Jeg ble litt trist da jeg innså at det ikke kom til å være hverken Luciafeiring eller juleprat i barnehagen her. Vi er ingen spesielt religiøs familie, men de tradisjonene er så innarbeidet i min oppvekst at jeg synes det er vanskelig å se for meg en desember uten. Det er kanskje derfor jeg overkompenserer ved å ta med barna på alskens julearrangementer i helgene i stedet. Men vi har også kommet til et punkt hvor det kunne være aktuelt for en norsk barnehage å ta med barna på julegudstjeneste eller lignende, og det ville jeg faktisk hatt problemer med. Jeg var selv et livssynsbarn på skolen, og spiste julekaker(og kaker fra andre kulturer, vi lot selvsagt ikke det norske dominere) med de andre livssynsbarna mens mine klassekamerater var i kirken.

Så leste jeg dette blogginnlegget fra bloggen som ikke er en blogg, som handler nettopp dette og om Humanetisk Forbunds liste over ikke-religiøse julesanger. Og jeg, som har tenkt at mine barn skal slippe gudstjenester, tar meg selv i å være enig. Er det virkelig så farlig, og er det misjonering å lære barna "Deilig er jorden"? Jeg falt fullstendig for dannelsesargumentet i blogginnlegget, og dessuten vil jeg gjerne få kose meg med favorittjulesangene mine i fred, og kanskje videreformidle gleden over det som tross alt er vakker musikk videre til barna.

Here comes Santa Claus

I går tok vi toget til Nordpolen for å besøke julenissen. Jeg vet jo at nissen kommer fra Korvatunturi, men her borte tror de at julenissen holder til på Nordpolen. Og for at barna skal få beholde troen på julenissen litt lenger, så leser foreldre "The Polar Express" for barna sine.

Kort fortalt handler den om en gutt som tar toget til Nordpolen og får julens første gave, en bjelle fra julenissens slede. Det er bare de som tror på julenissen som kan høre at bjellene ringer, og dermed er det stort sett bare barn som kan høre den. Vår tur med toget fra White River Junction til et sted utenfor byen var basert på denne historien. Og som i boken, fikk vi servert kakao, cookies og white fudge. Vi hørte på musikk fra filmen på sprukne høytalere, sang julesanger og vinket til smånisser utenfor toget. Og så kom turens høydepunkt, julenissen. Han hadde med seg bjeller til barna. Alma var som vanlig preget av stundens alvor, men Axel syntes bjellene var det morsomste han noen gang hadde sett.





Vi voksne brukte tiden på å diskutere om "elves" kan oversettes til nisser. Og hva kalles egentlig en fjøsnisse på engelsk? Her måtte google trå til, og jeg fant i hvert fall et godt svar.

Pappa som fikser og ordner

Ikke husets pappa, altså. Det vil si: han ordner har også, men ikke sånne ting som dette. For dette er det nabopappaen som gjør. Hver vinter lager han en skøytebane for nabolagets barn på den åpne plassen foran huset vårt. Plassen hører til Hanover by, men ingen bruker det til noe. Annet en skøytebane.

Og når man lager skøytebane, hjelper det å kjenne byens brannmenn som kan komme å koble til brannhydrantene.

Han er ingen Mr. Darcy

Jeg nevnte tidligere i bloggen at jeg var i ferd med å lese "The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society" som hjemmelekse til første bokklubbmøte i desember. Nå er jeg ferdig, og jeg er ikke blid. Sist skrev jeg at boken er en blanding av Bridget Jones og grusom holocaustfortelling og etter å ha lest boken ferdig, synes jeg beskrivelsen er enda mer dekkende.

Kort fortalt handler boken om skribenten Juliet, som er singel, pen, vellykket og søker mann. Hun skal gi ut en samling av artikler hun har skrevet under 2. verdenskrig, men er litt lei av den siden av seg selv. I jakten på noe nytt å skrive om, får hun et brev fra Dawsey(Darcy? Mark?) som bor på øyen Guernsey. Han er medlem av The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society, og historien hans får Juliet til å tenke at her er det jammen noe spennende å skrive om. Før hun kommer så langt må hun tulle til et tulleforhold til en amerikansk kjekkas med mye penger(Daniel?), men i stedet for å gifte seg med han, reiser hun til Guernsey. Der hører hun den skrekkelige historien om Elizabeth som døde i konsenstrasjonsleir i Tyskland, og bestemmer seg for å ta seg av Elizabeths datter Kit. Samtidig bestemmer øyboerne seg for å invitere Elizabeths konsentrasjonsleirvenninne Remy til Guernsey for å oppleve litt vakker natur og komme over de grusomme opplevelsene sine. Juliet blir forelske i Dawsey, tror Dawsey elsker Remy, men etter komplikasjoner forstår Juliet at det er henne han elsker, de gifter seg og historien ender.

Denne historien har man jo lest mange ganger før(Bridget-Daniel-Mark, anyone?). Det er til og med referanser til Pride and Prejudice og Mr. Darcy i boken. Jeg har ikke noe i mot at noen ønsker å skrive chick lit basert på velbrukte formler, men denne boken gjør det dårlig og prøver i tillegg å være noe mer ved å blande inn konsentrasjonsleirhistorien og vagt nevne de grusomhetene som foregikk på Guernsey. Og det verste er at hele konsentrasjonsleirhistorien til slutt bare er et virkemiddel for å finne en person Juliet kan være sjalu på før hun vinner sin drømmeprins.

Det hele er sentimentalt, klissete og som skapt for nok en dårlig jentefilm(av en eller annen grunn ser jeg for meg Keira Knightley i hovedrollen. Kan ha noe med at hun spilte i Price and Pejudice(ikke den bra versjonen)). Men på den positive siden ble jeg nysgjerrig nok til å prøve å finne ut av hva som egentlig skjedde på Guernsey under 2. verdenskrig.

Tiddl-tittn-tiddl-tittn-førarkort

I dag kom endelig dagen da vi skulle kjøre til Concord for å ta lappen. Vi har utsatt og utsatt det. Litt på grunn av alt papirarbeidet som skulle til, og litt fordi vi ikke har fått ut finger'n. Men loven sier at man må skaffe seg statens førerkort innen 60 dager, og vi har da kjørt bil i bittelitt mer enn 60 dager. Dermed var det ingen vei tilbake nå som den ene har fått social security-nummer og den andre har fått bekreftelse på at hun ikke kan få et sånt nummer.

For å få amerikansk førerkort måtte vi ta en teoriprøve og en kjøreprøve. Og det måtte vi helt til Concord å gjøre, fordi vi er utlendinger, så vi kjørte avgårde i vinterens første kraftige snøfall.

Man trenger ikke bestille time, så det er bare å stille opp så lenge man har papirene i orden. Vi hadde dokumentene som var nevnt litt over, bevis på adresse, vielsesattest, pass, norske førerkort og tusen andre skjemaer. Når disse var kontrollert, var det bare å sette seg foran dataskjermen og svare på 40 spørsmål, hvorav 32 måtte være riktige. Vi hadde forberedt oss godt ved å lese 105 sider med trafikkregler og ved å ta denne testen. Jeg gjorde det konsekvent bedre enn Andreas på testen, men jeg må innrømme at han slo meg i den virkelige testen. Det var ikke fryktelig vanskelig å svare på multiple choice-prøven, og dermed kunne vi begge stille oss i kø for å ta oppkjøring samme dag.

Etter et par nervøse timer(for tenk hvilken nedtur det er å stryke på oppkjøringen etter å ha kjørt i 15 år!) og lunsj på Pizza Hut, var det på tide med oppkjøring. Man får kjøre i egen bil og det hele varer i 15-20 minutter. Det burde altså ikke være så avskrekkende, men jeg kjente pulsen bli ganske så kraftig. Andreas fikk kjøre først og kom smilende tilbake. Så var det min tur, og jeg satte meg inn i bilen mens jeg messet "stopp helt ved stoppskilt, stopp helt ved stoppskilt". Så kom det en rund og blid mann med skrivebrett og satt seg inn i bilen. "How are you?" sa han. "Nervous" svarte jeg. Turen gikk gjennom suburbia uten større utfordringer enn venstresvinger og stoppskilt. Og jeg husket å stoppe helt ved stoppskiltene! Vel tilbake fortalte han at det gikk bra, at jeg ble trukket 3 poeng for at jeg ikke brukte speilene nok, og at han som kjørte opp før meg ble trukket for flere poeng enn meg. Triumf! Andreas slo meg kanskje på teorien, men jeg gruste han på oppkjøringen!

Så var det bare å stille seg i køen til damene bak skranken for å bli tatt bilde av og få midlertidig førerkort. Plastkortene kommer i posten om noen uker, men det viktigste er at vi endelig kjører lovlig.

Stemningen i bilen var adskillig lettere på hjemturen, og vi kunne hvine av fryd over biler uten vinterdekk som skled på glattisen i nedoverbakkene fra Lebanon(slapp av, det var snakk om lav fart, og ingen biler eller mennesker ble skadet).

Årets pepperkakehus

Vi skulle egentlig på pepperkakefestival i Norwich i dag, men treåringen hadde en litt dårlig dag i dag, så da ble det pynting av Ikeahuset i stedet. Ingen dum ting, og resultatet ble skjevt, fargerikt og perfekt!

Yule-tide i Upper Valley

Julestemningen har offisielt nådd oss i Upper Valley også! Vi har hengt overdimensjonert rød sløyfe med bjeller på døren, busken har fått litt lys og julenissen passer på hvem som banker på. I går var det også tenning av lys på juletreet på The Green i sentrum. Og så skulle nissen komme på besøk. Alma har snakket mye om julenissen, og ikke minst hva hun ønsker seg i julegave i år, så vi tenkte hun måtte få hilse på nissen for å få overbragt ønskene.

Juletrelysene var veldig spennende og fine, i hvert fall for oss som ikke er vant til å fargerike lys.





Køen inn til julenissen var laaang, men Alma holdt ut ved hjelp av litt peanutbutter sandwiches og løping rundt i lokalet mens jeg holdt plassen i køen. Axel sov seg gjennom det meste..



ALma var skråsikker på at hun skulle fortelle nissen hva hun ønsket seg(brannbil, hus, dokke, baseball, ball og hva mer... hmmm), men da det ble hennes tur ble det nok litt for skummelt å si noe. Men det var stas å sitte i fanget og hun smilte igjen da nissens medhjelpere ga henne en pose med cookies.

Harryhandel og andre historier

De fleste har vel fått med seg at familien tok seg en kjøretur til Boston på mandag. Turen ble planlagt i hui og hast da vi fant ut at man kunne få pass til barn under 12 år på det norske konsulatet i Boston, noe som passet bra i og med at treåringen trenger nytt pass. Den norske regelen om at barnepass bare er gyldige i 2 år og amerikanske visumregler er ikke så veldig kompatible, noe som fører til at vi måtte sørge for å ha nytt pass neste gang vi reiste ut og inn av landet, for å få oppdatert I-94-skjemaet med riktige opplysninger. Vi kunne selvsagt ha løst dette med en svipptur til Canada, men så var det nå en gang greit å skaffe nytt pass når vi først skulle til Norge i desember allikevel.

Og når vi først skulle til Boston, så fant vi ut at vi like gjerne kunne kjøre en ekstra halvtime for å komme oss på Ikea i Stoughton, som ligger rett sør for Boston. Ikea selger nemlig veldig lite på nett, og her i området er det ikke så mange møbelbutikker som tilfredstiller vårt krav om rene linjer til greie priser. Maria Montazami og tofsene hennes er nok mer poppis blant interiørinteresserte damer i Upper Valley enn nordisk minimalisme. Og så var det jo en gylden mulighet til å fylle lageret med skandinaviske godsaker.

Ikea i Stoughton så ut akkurat som alle andre Ikeaer jeg har vært i. Alle varene lå på samme sted, og det føltes nesten som å være tilbake på Furuset. Det første vi gjorde var å spise kjöttbullar på restauranten. Etter at Axel (advarsel! her kommet småbarnsmorprat!) bæsjet ut både seg selv og mammaen sin, for deretter å gulpe ned hele genseren min, var vi klare for handlerunden.



Axel fikk gulvteppe med bilveier i julegave(Alma er veldig misunnelig, og har allerede prøvekjørt), en expeditbokhylle med kasser til leker og så fant vi endelig en kommode(i virkeligheten et skoskap) som passer til votter og luer og slikt i gangen. Mens Andreas sto i kø for å betale møblene, så forsvant jeg over i matavdelingen. Derfra dro jeg med meg mer kjöttbullar, blåbærsaft(de har ikke saft her!), tre typer syltetøy, gløgg, pepperkaker, pepperkakehus, Daim, kaviar, kokosboller og vaniljesukker(trengte vel egentlig ikke det, men syntes det var morsomt at de hadde). Kokosbollene er allerede borte, men resten skal vi klare å spre utover desember, før vi reiser hjem og kan kose oss med norsk/finsk julemat.

Jeg har også brukt tiden på å utvide omgangskretsen min, og takker ja til det meste jeg blir invitert på. Men innimellom ringer varselbjellene, og jeg mistenker at jeg er blitt forsøkt vervet til minst et helsekostpyramidemøte. Den invitasjonen har jeg klart å overse. Men invitasjonen til å bli med i en kvinnegruppe takket jeg ja til. På møtet lovet jeg dyrt og hellig å ikke fortelle om noe det ble snakket om, og det må jeg vel nesten respektere, men kort fortalt kan jeg jo si at det var et slags kurs inspirert av Oprah-aktig livsvisdom. Men damene var trivelige, og jeg klarte å legge vekk sarkasme-Ida for en kveld. Skal jeg tilbake? Neppe. Tror heller jeg får se fram til bokklubben jeg skal på om et par uker. Er nesten ferdig med boken vi skulle lese også, nemlig "The Guernsey Potato Peel and Literary Society". Foreløpig helt grei bok, men det føles som en underlig blanding av Bridget Jones og grusomme Holocaust-fortellinger.