Jeg prøver eksotisk mat

I går kveld dro og to venner på Homehill Inn for noen timer med mat og skravling. Jeg skal ikke skrive noe referat av skravlingen, men må fortelle om mitt første møte med den fransk-canadiske matretten poutine.

Jeg har hørt om poutine før, og alle jeg kjenner som har smakt det elsker det, så det var virkelig på tide å prøve. Når denne versjonen i tillegg innehold pommes frites stekt i andefett, var det bare å gripe muligheten.

Poutine består ganske enkelt av pommes frites med brun saus og curd cheese (som google translate oversetter til ostemasse ost). Et ventende hjerteinfarkt, men veldig godt! En ekte blogger hadde selvsagt tatt bilde av maten, men jeg var mest opptatt av å spise den.

Vinterferie i Puerto Rico

Kravene våre var: Ikke for dyrt, direktefly fra Boston, ikke for stor tidsforskjell, et sted vi ikke har vært før og varmt i januar/februar. Valget falt på det som kanskje blir USAs 51. stat, Puerto Rico. Vi valgte hovedstaden San Juan fordi vi gjerne ville ha muligheten til å gjøre noe annet enn å ligge på stranden.

Her vandrer vi rundt i bydelen Isla Verde, som også er turistsentrum.

En av de tingene man må gjøre i San Juan, er å dra til gamlebyen. Barna var mest interessert i festningene, så vi hoppet på den gratis turistbussen og kjørte til Castillo San Cristobal. Der oppdaget vi at femåringer faktisk har stor glede av museer og litt historie, så vi brukte lang tid der.

Etter å ha løpt litt rundt på fortet, vandret vi inn i byen og spiste lunsj på Cafe Mallorca, som var en skikkelig brun kafe der man får kjøtt, ris og bønner og andre lokale spesialiteter til en billig penge. Godt var det også. Damen i kassen snakket ikke et ord engelsk, men sladret på spansk til venninnene og himlet med øynene over treige turister (meg, i tilfelle noen lurte).

Og så strandliv på ulike strender (på Isla Verde var de beste strendene mot Ritz Carlton og Merriott) og mye bassengliv.

Vi leide også bil og kjørte til El Yunque Nasjonalpark. Et godt tips er å faktisk snakke med noen på forhånd om hvor man bør stoppe, eventuelt stoppe ved den første turistinformasjonen, så slipper man å kjøre fram og tilbake og basere seg på elendige kart man har funnet på nett. Når vi først skjønte det, fikk vi sett både Coca Falls og La Mina Falls. Sistnevnte kom vi til ved å gå rundt 1,5 km langs en svært bratt og svingete sti i regnskogen, men det var absolutt verdt det.

Det eneste som skuffet var mangelen på dyr. Vi hørte masse fugler, men det eneste vi så var en katt og en due.. Hadde vi tenkt oss om, hadde vi skjønt at en øy midt i havet kanskje ikke har det rikeste dyrelivet. Fordelen er at det ikke er noen farlige slanger eller andre ekle kryp. Det eneste man skal passe seg for er myggen som kan smitte deg med denguefeber.

Isla Verde var som sagt turistsentrum og ikke veldig spennende, og når andelen amerikanske turister er høy, betyr det McDonalds og Burger King på hvert hjørne. Men det gikk også forbausende lett å unngå å spise på sånne steder. Favorittlunsjen ble inntatt på Piu Bello, og de beste middagene var på Metropol (ved siden av hanekamparenaen.. ikke så hyggelig) og Platos.

Vil vi tilbake? Absolutt.