Så var det min tur til å reise. Jeg skulle på min første tur over dammen som ikke gikk til Norge. Det føltes ganske rart å sitte så lenge på fly uten å ha bagasjen full av peanutbutter M&Ms og lønnesirup og glede seg til å se familie og venner. Men denne gangen skulle jeg på jobbtur i England, nærmere bestemt et hotell i nærheten av Windsor.
Det skulle bli fem dager med lange arbeidsdager, lite søvn, snørr, sår hals, vond mat, litt god mat, litt sjampis, hyggelige mennesker og ikke minst en svipptur innom London for å hilse på Krazycat. Vellykket jobboppdrag, men elendig hotell med skrekkelig service. Men som profesjonell koordinator klarer jeg det meste. Ikke alltid uten å heve stemmen, men min overordnede ble imponert over hvor streng jeg kan være.
Fem dager hjemmefra betyr også at det er ekstra godt med trådløst nettverk og muligheten til å snakke med barn og mann via Facetime. Og så var det selvsagt fint å ha tid til å savne dem og komme hjem til noen som er glad for å se deg.
Søndagen hjemme brukte vi i akebakken.
På flyturen hjem(Virgin Atlantic, lite benplass, men fantastisk filmutvalg) fikk jeg endelig sett "We Need to Talk About Kevin". Kort fortalt handler det om en mor som tenker tilbake på sønnens barndom for å finne ut av hvordan han kunne begå en skolemassakre. Ganske aktuell med tanke på hva som skjedde i Norge i fjor, men også en tankevekker for oss som oppdrar små barn. For hvem har egentlig skylden? Er det medfødt? Er det barndommen og oppdragelsen? Jeg har nå gått til anskaffelse av boken, for den går naturlig nok enda dypere ned i materien.
