Høst

Det er stille på bloggen, og jeg har fundert litt på hvorfor. Jeg tror kanskje vi har vært her så lenge nå at alt oppleves som litt hverdagslig og ikke så mye å skrive hjem om. I hvert fall ikke mer enn at det dekkes av Facbookstatuser og litt instagram.

Jeg merker også at vi har begynt å få våre egne tradisjoner, og mange av postene i år har vært "årets togfestival", "årets påskefeiring" etc. Og derfor føles det naturlig å legge ut årets forsøk på å posere med gresskar, også kalt "fångad av en stormvind."

Ironisk nok ble instagramknipset mye bedre.

Supercali... Supercalifr...

Lillebror er også bitt av Mary Poppins-basillen: "Supercalifragicali... eventhoughthesoundismixi"

Mary Poppins, tegnet av femåringen

En helt vanlig dag

Storesøster: Supercalifragilisticexpialidocious...

Lillebror (faller og slår seg): Uæææææhææææ!

Storesøster (vil overdøve lillebror): EVEN THOUGH THE SOUND OF IT IS SOMETHING QUITE ATROCIOUS!

Lillebror: UÆÆÆÆHÆÆÆHÆÆÆÆÆ!

Storesøster: IF YOU SAY IT LOUD ENOUGH [sic], YOU'LL ALWAYS SOUND PRECOCIOUS!

Jeg: VÆR STILLEEEEEEE!

Lurer på hva naboene tror om oss.

Fuglekikking med bestemor

Søndag tok vi bestemor med på tur til Vermont Institute of Natural Science (Vins), der man kan se ville fugler på nært hold. Fuglene er ikke fanget, men er skadde fugler som ikke kan overleve i naturen. I stedet får de vise seg fram til nysgjerrige som stikker innom. Vi fikk se ørn, falk og ugle og mange andre fugler.

Denne uglen er blind på det ene øyet og er dermed ikke noe flink til å jakte, men hav var veldig flink til å si ho-hoo og bruse med fjærene.

Snøugle som ikke var spesielt begeistret for at folk sto og kikket på.

Vins byr også på naturstier og annen moro, men regnet og sur vind gjorde at vi bestemte oss for å ta en tur til Quechee Gorge Village for å kikke på hva de har der. Jeg har vært der før, men dette var første gang for bestemor, Andreas og barna. I andre etasje i hovedbygningen har de et lekemusem med leker fra 40-tallet og fram til i dag.

Barna, som nylig har blitt hekta på Star Wars, hvinte av fryd da de så Star Wars-utstillingen. Tror je vet hva noen ønsker seg til bursdag og jul. 

Stedet har også en enorm brukt/antikvitetsbutikk med enorme menger ting. Jeg skulle gjerne ha brukt mer tid, men våget ikke være der for lenge med en hyperaktiv toåring på slep.

Den stilige dineren var dessverre stengt, men vi kunne i det minste beundre den utenfra. Og den åpner igjen i tide til at jeg kan ta med meg det kommende junibesøket både på brukthandel og dinerlunsj (du vet hvem du er).

Jeg prøver eksotisk mat

I går kveld dro og to venner på Homehill Inn for noen timer med mat og skravling. Jeg skal ikke skrive noe referat av skravlingen, men må fortelle om mitt første møte med den fransk-canadiske matretten poutine.

Jeg har hørt om poutine før, og alle jeg kjenner som har smakt det elsker det, så det var virkelig på tide å prøve. Når denne versjonen i tillegg innehold pommes frites stekt i andefett, var det bare å gripe muligheten.

Poutine består ganske enkelt av pommes frites med brun saus og curd cheese (som google translate oversetter til ostemasse ost). Et ventende hjerteinfarkt, men veldig godt! En ekte blogger hadde selvsagt tatt bilde av maten, men jeg var mest opptatt av å spise den.

The Elf on the Shelf...

...eller hvordan man som forelder kan blir enda mer stresset før jul.

For noen dager siden spurte min kollega i en Facebookoppdatering hva som egentlig er greia med "Elf on the Shelf". Jeg ble straks nysgjerrig og leste svarene hun fikk. Kort fortalt handler det om at julenissens smånisser, "elves", drar på besøk til barn for å sjekke om de er snille eller slemme. Allerede på 60-tallet solgte man smånisser som man kunne ha i huset for å minne barna på at de må være snille.

I 2005 lagde en amerikansk mor en bok basert på historien, som hun solgte sammen med en liten dokke. Og kombinert med internett tar dette helt av. Poenget er nemlig at nissen flytter på seg i løpet av natten, og den har gjerne funnet på rampestreker i mellomtiden. Barna elsker å finne ut av hva nissen har gjort, så mødre (ja, det er flest mødre som driver med dette) må overgå seg selv hver natt for å finne på nye ting. Noen har blant annet byttet innholder i klesskapene til barna...

Men i disse bloggtider er det selvsagt ikke noe problem å søke seg til inspirasjon. På elfontheshelfideas.com kan du finne bilder andre har lagt ut. Og kjenner du nok amerikanske mødre, så ser du nok en del bilder på Facebook også. Her er et utvalg bilder fra nevnte nettside:

Men ikke alle er like begeistret for opplegget, og synes det bare er enda en ting for overivrige mammaer som vil vise seg fram på nett. Og de av oss som har sett mange skrekkfilmer synes det rett og slett er litt skummelt med denne dokken som på mystisk vis flytter seg rundt i huset.

Valgvake i skogen

 New Hampshire er nok mest kjent for å være en av de ikke så alt for viktige vippestatene, noe som er vanskelig å tro her vi bor midt blant alle demokratene i Hanover. Men selv som liten vippestat får man noe oppmerksomhet i nasjonale medier. Vi ser på live stream fra ABC News i mangel på kabel-tv, og der snakket de akkurat om oss. Stakkars damen prøvde å peke på staten, men endte med å fortvilt si: "Oh my gosh, I really wish New Hampshire wasn't so small".

Det er jo ingen hemmelighet at vi krysser fingrene for at vinneren blir den minste av to onder, nemlig Obama. Vi har til og med donert litt penger til kampanjen. Noe må man jo gjøre når man ikke kan stemme. Det har selvsagt ført til en strøm at henvendelser på epost, telefon og til og med et par som har banket på døren. Som regel er det penger det dreier seg om, men jeg fikk også en telefon om jeg ikke kunne stille som frivillig. Det hadde vært fristende hvis det hadde passet med jobben, men det får bli neste valg.

Mens man i Norge de siste ukene har snakket mest om Obama og Romney, så må man ikke glemme at det er mange andre valg som har blitt gjennomført her i USA. I New Hampshire skal det blant annet velges ny guvernør, og det står mellom demokraten Maggie Hassan og republikaneren Ovide Lamontagne. Jeg har sett Hassan-skilt langs veien i lang tid, så hun er i hvert fall populær i denne delen av staten (eller så har hun bare svært ivrige tilhengere).

På VPR kunne jeg også høre om de virkelig lokale valgene, riktignok i Vermont, men allikevel spennede. I Waterbury i Vermont stemte de blant annet i dag for å beholde den lokale politiet, og det er ingen liten sak.

Men nå koser vi oss altså med analyser av presidentvalget, krysser fingrene for at Florida går til riktig kandidat (det er for øyeblikket svært jevnt!) og at Empire State Building i New York lyser blått i morgen.

Vi får også satse på at county commissioner Mike Cryans våkner opp i morgen og kan feire at han ble gjenvalgt i Grafton County.

Begynner å ane et mønster...

I år som i fjor. Først jordskjelv, så orkan.

Noe er i gjære.

Fra spøk til alvor: Guvernøren i New Hampshire erklærte unntakstilstand i staten, vi ble sendt tidlig hjem fra jobb, men så langt nord skjedde det svært lite. Noen få mistet strømmen og ellers var det bare småkvist som falt fra trærne. Det blåste mer enn under Irene, men det var mye mindre regn, så Vermont slapp heldigvis flomskadene fra i fjor.

Så som i fjor, sitter vi igjen med store mengder flaskevann og fyrstikker, men heller det enn å være orkanoffer.

Shaken, not stirred

Gamle lesere kjenner kanskje igjen tittelen. Vi har altså hatt jordskjelv her igjen. Og denne gangen var det ingen tvil. Bildene på veggen har flyttet på seg og glassene i skaper klirret.




Vi kan heldigvis berolige alle med at det gikk bra, huset står og vi kan nyte presidentdebatten i ro og mak.

- Posted using BlogPress from my iPhone

Hos tannlegen

"So, do they clean teeth in your country? Is it a customary procedure?"

That bad, eh?

Men det var ikke det. Null hull hos både mor og datter.

How would you like your bags, mam?

Den største forskjellen på å handle matvarer i USA og Norge, bortsett fra utvalget og prisen, er at det alltid er noen som pakker posene dine. Jeg elsket det i begynnelsen, spesielt når jeg handlet med et barn eller to på slep.

Men i det siste har posepakkingen begynt å irritere meg. Når jeg pakker selv, liker jeg å ha mest mulig i hver pose så jeg ikke trenger så mange poser. Men her har man sånne tynne plastposer som ikke tåler noe som helst, så jeg opplever ofte å få en eneste matvare pakket inn i to syltynne poser. Etter å ha observert det en stund, var veien kort til å anskaffe store og tykke gjenbruksposer.

Så når de nå spør: "Paper or plastic?" (og jeg skal ikke engang begynne å si hva jeg synes om papirposene), svarer jeg nå kjekt at jeg har mine egne poser. Men selv om det er deilig å slippe å pakke posene selv, så er det utrolig frustrerende å se hvor lang tid de ansatte bruker på å pakke.

For det første er de livredde for å pakke for nye i hver pose i tilfelle noe blir most under vekten av det andre. Så jeg sørger for å si at "The bags can be heavy", underforstått at det bare er å stable i vei. Og så kan man ikke blande matvarer, såper kan ikke være sammen med mat, og så må man forholde seg til spørsmål om man vil ha melken i posen eller utenfor (melkeflaskene er enorme og har håndtak) og om kjøttdeigen trenger en plastpose rundt seg eller ikke. Og så står jeg bare der i en evighet og venter uten å gjøre noe og føler meg teit og unyttig. Og tenker at jeg jo kunne ha pakket selv på halve tiden.

Så hvorfor pakker jeg ikke bare selv? For det første vil jeg jo ikke ta jobben til posepakkerne, og for det andre føler jeg at jeg ved å pakke selv sier noe nedsettende om jobben deres og innsatsen. Så da blir jeg bare stående og flakke med blikket og forberede svar på spørsmålet om melken skal oppi posen denne gangen.

- Posted using BlogPress from my iPad

Ida & Ida på road trip

Ida har vært i byen på sommerskole, og da slapp hun ikke unna et obligatorisk besøk hos oss. Hun fikk ønske seg en ting, og ønsket var å besøke Wolfeboro, byen hun dro på språkreise til da hun var 15.

Byen, som ligger på bredden av Lake Winnipesaukee, kunne by på noe snobbete sommergjester, golfbane, dinermat på bryggen, tidenes regnvær, salt water taffy, antikviteter, snurrepiperier, fint postkontor, limoncello gelato og byens egne casuals(greit, ikke egentlig).

Det var moro å kjøre gjennom en del av staten jeg ikke har vært i, og innsjøene i området ga mersmak. Jeg har allerede bestemt at vi skal leie sommerhus ved Alton Bay. En gang.

Varmt

Det virker som om ekstremværet alltid kommer når jeg har store arrangementer på jobb. Snøstorm sist, nå varme. Det blir spennende å se hvordan de gamle byggene uten air condition takler dette.

Trenger du en sykemelding?

Jeg leste en artikkel om kraftig økning i sykefraværet blant gravide i Norge i Aftenposten i dag. Og så slo det meg at det er et spørsmål vi aldri har fått fra legene her: "Trenger du en sykemelding?"

Vi har ikke vært så skrekkelig mye syke her, men et par visitter har det jo blitt. Og i Norge regner jeg med at både Andreas' streptokokkhals og min hovne ankel hadde generert et spørsmål om sykemelding. Men det finnes ikke her. Der vi jobber, som regnes som et sted med svært gode "benefits" for de ansatte, får vi elleve "personal days" i året. Dette skal dekke egen sykdom, barns sykdom, legebesøk, venting på håndverker, ferie i tillegg til den ikke så generøse ferien etc. Altså bør ikke familien legge seg ned med influensa med det første og det er hardt å følge barnehagens krav om 24 timer feberfri før barna sendes tilbake.

Det er nok ikke så rart at jeg stadig tar kolleger i å smughoste under pulten i frykt for å bli hjemsendt og måtte bruke opp verdifull betalt fri.

Uflaks

Knærne har fungert som en drøm takket være rådene fra fysioterapeuten, jeg hadde fått opp lengde og fart uten å gå for fort fram, nye sko var innkjøpt og inngått og påmeldingen til løpet klart. Jeg skulle løpe min første 10k i helgen. Eller skulle jeg det?

Gårsdagens treningsrunde førte til au i ankelen. Så au at vi testet legevakten her for første gang. Røntgen viste at det ikke var brudd, så jeg fikk med meg air cast, krykker og resept på smertestillende med hjem. Moroa kom på 250 dollar og ventetiden var både kortere og hyggeligere enn på legevakten i Oslo(men alt er vel det).

Heldigvis er det ikke så kraftig forstuelse, så håpet er å kaste krykkene om ikke alt for lenge. Og så trene saaaaaaakte etterpå.

Siste dagers nyheter

Kort oppsummert:

Nay.

Yay.

Etter 14 timer med jobbing fikk jeg tatt meg en svømmetur i bassenget, og tror du ikke de diskuterte gay marriage der også. Mannen i boblebadet mente Obama kunne gifte seg med en mann hvis retten til å gifte seg med hvem som helst er så viktig for han, mens den hvithårede eldre damen i bassenget var veldig uenig. Jeg måtte heie på den hvithårede damen. Og bli litt lenger i bassenget enn planlagt, for det var moro å høre på.

Ellers har jeg fremdeles ikke sett mer av California enn hotellet. Inntrykk så langt: Varmt, fine åser og jeg sliter med å forstå engelsk med kraftig spansk aksent. Men det kommer seg.

Du vet du bor på landet når..

...byens eneste park blir overtatt av tømmermenn og -damer som konkurrer i ulike tømmerkonkurranser.

Reisebrev fra eksotiske steder

Så, reisen gikk til Victor i New York. Staten, altså.
Folk på jobben fniste da jeg sa hvor jeg skulle, så det ante meg at jeg ikke ble sendt til verdens navle. Ikke det at jeg kommer fra verdens navle heller. Victor ligger rett ved Rochester. Rochester ligger to timer sør for Niagara Falls og fem timer nord for New York(byen).

Victor kunne by på snøstorm, haglskur med så kraftig vind at haglet blåste vannrett, solariumsbrune menn med oppkneppede skjorter, gullsmykker, høye hæler, italiensk mat, store mengder vin, Inniskillin, Opus One , skrøner, CEO-kontor som så ut akkurat som på film, "let's trash the wine cellar", kjøpesenter med HM og helt grei pedikyr. Og selvsagt alt for mange timer med jobb.

Om jeg skal tilbake? Njaaah.
- Posted using BlogPress from my iPad

Politisk budskap på plenen

Hvem sa at studenter ikke engasjerer seg i politiske saker?

Men ikke alle var enig.

Oppdatering i eventyrsaken

Det var den dagen jeg himlet med øynene. Jeg kunne jo ikke la saken ligge, og kontaktet ledelsen i barnehagen.

De ba meg ta med boken, og etter ganske mange dager fikk jeg dommen. De syntes personlig den var grei, men det er visst regler om at man ikke kan vise bilder av våpen i barnehager (NRA, dette er en sak for dere!). Men de mente at boken ikke skulle ha blitt konfiskert, de skulle bare ha hoppet over akkurat det eventyret. Så ulvehoggingen i Rødhette og Ulven er altså grei, men våpnene som beskrives(men som bare noe røverne tror skjer og ikke noe som faktisk skjer i eventyret) i historien Bymusikantene fra Bremen, er ikke greit.

Ha! Så vi kan fortsatt sende boken med i barnehagen.
1-0 til sint mamma.


- Posted using BlogPress from my iPad