Tung arbeidsdag på Mount Cardigan

Det hender jo at jeg klager over lange arbeidsdager og mye overtid, men innimellom melder jeg meg frivillig til å jobbe selv på en søndag. I dag var oppdraget å lede en gruppe ledere på kurs opp på Mount Cardigan. Turen opp tar ikke så langt tid, bare rund en time, men det er bratt og blir lett svett i 30 varmegrader. Men alle kom seg opp, selv han som hverken spiste eller drakk pga Ramadan. Og så tok jeg med meg Inger og Jussi også under påskuddet av at de er erfarne fjellfolk.

Det var en fantastisk fin tur som ga mye uttelling for slitet. Toppen er ikke høyere enn 950 m, men det føles som man er mye høyere oppe.

Hopfest

Byens kulturhus, Hopkins Center, feiret 50 år i helgen, og vi prøvde å få med oss noe av underholdningen.

Ekstra stas var det jo at Jussi og Inger var på besøk for å delta i moroa. Se, kjempegøy!

Vi fikk også smakt den amerikanske klassikeren pulled pork, som jeg nå begynner å venne meg til og faktisk kan si jeg liker.

Alma fant en venn.

Og så var jeg og barna med på en danseperformance. De andre voksne var litt pysete og sto på siden og så på.

Instrument petting zoo.

Det er også satt ut store mengder fargerike pianoer i byen i forbindelse med jubileet. Hvem som helst kan spille på dem til alle døgnets tider.

Fjerde juli på gamlemåten

I fjor så vi paraden i Hanover, så i år måtte vi prøve noe nytt. Via venner hørte vi om gammelsdags feiring på Billings Farm i Vermont. De lokket med debatter a la 1890, spelling bee, islaging, sekkeløp, eggekast, flaggmaling, presidentsilhuettutskjæring og annen moro.

Men vi prioriterte maten, og løp rett bort til der de skulle lage gammeldags 4. julimat. Dessverre viste det seg at de bare viste hvordan maten lages og ikke serverte den, så litt sultne og furtne endte vi med å knaske på ost og kjeks. På veien så vi litt debatt.

Barna syntes at dyrene var mer spennende, men kanskje litt skumle.

Min venninne utfordret meg til å melde meg på en spelling bee. Jeg røk ut i andre runde og lærte at det å stave høyt faktisk er ganske vanskelig. I tillegg skulle de ha oss til å stave ord jeg aldri hadde hørt før. Greit, jeg hadde hørt begge ordene før og visste utmerket godt hvordan de staves, men nervene ødela.

Alma fulgte fascinert med på stavingen, men ville etterhvert gjøre noe annet. Så vi kastet oss over flaggmaling. Oppgaven var å tegne og male 13 striper og 43 stjerner, akkurat som det var i 1890.

Voila!

Amerikanere liker jo å kle seg i flagg, så.. Jaja.

Da Axel oppdaget at Alma hadde flagg, ville han også ha et. Så da bar det tilbake til flaggmalingen og alle var fornøyde. Og litt sultne etter å ikke ha fått så mye mat. Det ordnet vi ved å fikse en skikkelig 4. juligrillings hjemme med pølser og burgere.

Kulturuke i Hanover

Jeg klager fælt over at det ikke skjer noe i denne byen, så når det først skjer noe bør jeg jo stille opp. På onsdag dro jeg med meg en kollega på filmklubbens visning av "Få meg på, for faen!" Jeg er ganske sikker på at det er den første norske filmen hun har sett, og da den begynte lurte jeg litt på om den var den beste introduksjonen til norsk film. Men etter at vi begge hadde fnist og ledd oss gjennom litt over en time film, kom jeg fram til at det ikke var så dumt å vise til amerikanere.

Dagen etter inviterte den samme kollegaen oss med på gratiskonsert på greenen midt i byen. Den Sør-Afrikanske artisten Johnny Clegg ble æresdoktor på Dartmouth for kort tid siden og takket colleget med en konsert. Helt grei sommermusikk, og spesielt Axel digget mye. Så mye at han insiserte på å sitte rett foran høyttalerne. Heldigvis hadde vi med hørselsvern og anlegget var heller ikke så voldsomt.

I helgen reiste Andreas til Chicago på konferanse, mens resten av oss kunne nyte en skikkelig sommerhelg i Hanover. Det kan være utfordrende å være alene med to bestemte barn som liker å erte hverandre og krangle om ting, men vi kom oss gjennom det hele uten alt for mange tårer. Sånn sett er det greit at været stort sett er fint, så kan alle gå ut og lufte seg når det tipper over. Og så ser jeg at nabobarna krangler minst like mye, og det hjelper faktisk.