Tanker rundt skolestart i et fremmed land

Selv om vi bor i et nokså upretensiøst område der folk skryter av den gode offentlige skolen, så merker vi også her at amerikanere har et litt annet syn på skole enn i Norge. I Norge går man på den skolen barna hører til, med mindre du har veldig spesielle foreldre som enten har blomster i håret og vil ha deg på Steinerskolen, eller ønsker at du har en framtid i diplomatiet og sender deg på den franske skolen.

Her er det mye mer vanlig å sende barna på privatskoler, og dermed også diskutere ulike skolers kvalitet med andre foreldre. Med et kommende skolebarn i huset, ble vi også tvunget til å begynne å tenke på hva slags skole vi ville sende eldstemann på. Det er ikke voldsom mange valg her vi bor. Man går enten på den offentlige skolen, privatskolen eller den amerikanske versjonen av Steiner, nemlig Waldorfskolen. Hva vi kom fram til er ikke så interessant, men det var moro å følge med på diskusjoner rundt hvorfor foreldre velger akkurat som de gjør, og hvordan man prøver å rettferdiggjøre valget sitt når det først er tatt.

I dag var det første skoledag, og mens jeg sto i skolegården og så femåringen stille seg på linje med sine nye klassekamerater, slo det meg hvor lite jeg egentlig vet om amerikansk skole og hva jeg kan forvente meg. Når amerikanske foreldre snakker om ting de gjorde og ulike læremetoder, så nikker jeg og smiler og vet egentlig ikke hva de snakker om. Jeg lurer på om jeg er den forelderen som tar alt læreren sier for god fisk og antar at det er slik an gjør det i USA.

Vi har også måttet begynne å pakke matboks igjen, etter noen lykkelige år med to barn i barnehage der det serveres tre måltider per dag. Jeg har kjøpt en trendy bentoboks, men skjærer ikke ut frukt i artige figurer Jeg sender heller ikke med cookies og Goldfish i matboksen, og lurer litt på når skolejenta skal oppdage at de andre barna får det og ikke hun. Hun fikk nemlig bare brødskive med prim, yoghurt og litt frukt, men det får hun bare leve med, for ting som defineres som lørdagsgodt skal ikke inn i matpakken.

En ting som hører med i enhver amerikansk skoleopplevelse, må være å ta skolebussen. Vi kjørte til skolen i dag, men fra i ettermiddag blir det skolebuss fram og tilbake. Og det var dagens høydepunkt. På skolebussen får man nye venner og kan snakke med barn i andre klasser. Og så er det et sted uten foreldre og lærere, så selv om turen ikke er lang, er det et fristed for store skolejenter. På godt og vondt. Jeg, som bare har sett det på film, er litt misunnelig.

Hvorfor marsjerer ikke amerikanske kvinner ute i gatene i protest?

Den lite oppfinnsomme tittelen avslører kanskje at vi leste Lean In - Women, Work, and the Will to Lead av Sheryl Sandberg til siste bokklubb. Jeg gledet meg masse til å snakke om boken, og ironisk nok holdt hele kvelden på å ryke da det et øyeblikk så ut som jeg måtte bli hjemme med sykt barn i stedet. Men barnevakten og febernedsettende reddet kvelden.

Sheryl Sandberg er COO i Facebook og har skrevet en bok om hvorfor hun tror det ikke er flere kvinner i lederposisjoner og hva man kan gjøre for å endre på det. Hun skriver litt om egne erfaringer og baserer også mye på forskning (nesten halve boken er referanser..) Hun begynner boken med å fortelle kvinner at de må våge å ta sjanser og takke ja til muligheter, og det er nok en del som faller fra i de første kapitlene fordi det til tider føles som hun legger alt ansvar på kvinner. Men etterhvert kommer hun også inn på ting som manglende fødselspermisjoner og tilrettelegging for familieliv, generelle fordommer mot kvinner etc.

Så jeg var spent på hva boklubbdamene ville si om boken. Ikke overraskende snudde samtalen fort til egne erfaringer, og alle kunne fortelle om mannlige kolleger som tjener mer, om å prøve å jobbe seks uker etter fødselen, pumping på de rareste steder, å slutte på jobb fordi barnehage koster mer enn det man tjener osv. Jeg og den andre europeeren i rommet nikket gjenkjennende, for vi har jo opplevd det samme i våre jobber, men så spurte den andre expaten: Men hvorfor protesterer dere ikke? Og det var det ingen som hadde noe godt svar på.

Og jeg har tenkt samme tanke før. I nesten hver lunsjpause på jobben snakker man om disse problemene, men ingen gjør noe med det. I stedet får man høre hvor heldig man er som jobber på et sted der man tross alt får 2 mnd betalt permisjon osv. Jeg har ristet oppgitt på hodet mange ganger, for hvordan kan man kalle dette bra arbeidsbetingelser? Hvorfor marsjerer ikke amerikanske kvinner ute i gatene 8. mars og resten av året og ber om bedre betingelser? Hvorfor synes ikke politikere og økonomer det er noe problem at høyt utdannede kvinner ikke bruker utdannelsen sin? I stedet skal man altså være takknemlig for at det tross alt er et eget pumperom tilgjengelig for dem som trenger det.

Anne-Marie Slaughter på besøk

Fordelen med å være på et Ivy League college er at folk faktisk legger turen innom for å snakke. Nå har jeg sett republikanske presidentkandidater, visepresidenten, han som etterhvert ble leder for Verdensbanken.. Jeg kan jo fortsette å skryte, men det er jo ikke poenget med bloggposten. Eller kanskje litt.

I dag kom i hvert fall Professor Anne-Marie Slaughter på besøk for å snakke om artikkelen hun skrev for The Atlantic, "Why Women Still Cant Have it All." Hun sier selv at hun ikke hadde trodd at den ville skape så mye oppstyr, men hun fortalte at hun har fått utrolig mange tilbakemeldinger, både fra folk som takker henne for å fortelle sannheten og dem som mener hun ødelegger for kvinnekampen.

Og bare for å ha sagt det: Tittelen på artikkelen hennes er misvisende, for hun tror faktisk kvinner kan klare alt. Men hun mener også at mye må forandre i samfunnet for å gjøre det lettere å få til "work-life balance."

Hennes råd til arbeidende kvinner i USA var:

- Jobb gjerne mindre en periode (deltid, freelance, konsulent), men ikke slutt å jobbe helt hvis du har ambisjoner om å nå langt.

-Det er viktige å være mer tilgjengelig når barna er tenåring og virkelig trenger oppfølging fra foreldrene får å kunne skille mellom rett og galt. Hun har full tillit til at spedbarn har det bra i en god barnehage.

-Slipp menn til hjemme. Stol på at de vet barnas beste, selv om de gjør ting annerledes enn det du ville ha gjort.

-Slutt å dele arbeidsoppgaver etter kjønn. Hun brukte lesbiske og homofile forhold som eksempel. Når de får barn kan de ikke dele arbeidsoppgavene etter kjønn, men må bruke andre parametre for å bestemme hvem som skal ha hovedansvaret hjemme eller om man kan finne måter å dele på.

-På samme måte som man forteller jenter at de kan bli ledere, må man fortelle gutter at det er greit for dem å ha omsorgen hjemme. "We liberated women, but men are still stuck in their straight jackets."

Hun snakket om at man trenger betalt permisjon, billigere barnehage og mer fleksitid for å få balanse i livet, men la mye av ansvaret på individet. Altså skal man som jobbsøker be arbeidsgiver om disse tingene og hvis mange nok spør, vil ting endre seg. Jeg tror nok at det må noen lovendringer til også, men så er jo jeg vant til hvordan sosialdemokratiet fungerer. Så selv om jeg ikke var enig i alle konklusjonene hennes, var det spennede å høre hennes syn på saken og også spørsmålene fra salen.



Til slutt ble jeg tipset om dette deprimerende leserinnlegget fra en Princetonmor som mener man må passe på å gifte seg mens man er ung. Det holder ikke bare å være smart og vellykket når man er kvinne.

Valgvake i skogen

 New Hampshire er nok mest kjent for å være en av de ikke så alt for viktige vippestatene, noe som er vanskelig å tro her vi bor midt blant alle demokratene i Hanover. Men selv som liten vippestat får man noe oppmerksomhet i nasjonale medier. Vi ser på live stream fra ABC News i mangel på kabel-tv, og der snakket de akkurat om oss. Stakkars damen prøvde å peke på staten, men endte med å fortvilt si: "Oh my gosh, I really wish New Hampshire wasn't so small".

Det er jo ingen hemmelighet at vi krysser fingrene for at vinneren blir den minste av to onder, nemlig Obama. Vi har til og med donert litt penger til kampanjen. Noe må man jo gjøre når man ikke kan stemme. Det har selvsagt ført til en strøm at henvendelser på epost, telefon og til og med et par som har banket på døren. Som regel er det penger det dreier seg om, men jeg fikk også en telefon om jeg ikke kunne stille som frivillig. Det hadde vært fristende hvis det hadde passet med jobben, men det får bli neste valg.

Mens man i Norge de siste ukene har snakket mest om Obama og Romney, så må man ikke glemme at det er mange andre valg som har blitt gjennomført her i USA. I New Hampshire skal det blant annet velges ny guvernør, og det står mellom demokraten Maggie Hassan og republikaneren Ovide Lamontagne. Jeg har sett Hassan-skilt langs veien i lang tid, så hun er i hvert fall populær i denne delen av staten (eller så har hun bare svært ivrige tilhengere).

På VPR kunne jeg også høre om de virkelig lokale valgene, riktignok i Vermont, men allikevel spennede. I Waterbury i Vermont stemte de blant annet i dag for å beholde den lokale politiet, og det er ingen liten sak.

Men nå koser vi oss altså med analyser av presidentvalget, krysser fingrene for at Florida går til riktig kandidat (det er for øyeblikket svært jevnt!) og at Empire State Building i New York lyser blått i morgen.

Vi får også satse på at county commissioner Mike Cryans våkner opp i morgen og kan feire at han ble gjenvalgt i Grafton County.

How would you like your bags, mam?

Den største forskjellen på å handle matvarer i USA og Norge, bortsett fra utvalget og prisen, er at det alltid er noen som pakker posene dine. Jeg elsket det i begynnelsen, spesielt når jeg handlet med et barn eller to på slep.

Men i det siste har posepakkingen begynt å irritere meg. Når jeg pakker selv, liker jeg å ha mest mulig i hver pose så jeg ikke trenger så mange poser. Men her har man sånne tynne plastposer som ikke tåler noe som helst, så jeg opplever ofte å få en eneste matvare pakket inn i to syltynne poser. Etter å ha observert det en stund, var veien kort til å anskaffe store og tykke gjenbruksposer.

Så når de nå spør: "Paper or plastic?" (og jeg skal ikke engang begynne å si hva jeg synes om papirposene), svarer jeg nå kjekt at jeg har mine egne poser. Men selv om det er deilig å slippe å pakke posene selv, så er det utrolig frustrerende å se hvor lang tid de ansatte bruker på å pakke.

For det første er de livredde for å pakke for nye i hver pose i tilfelle noe blir most under vekten av det andre. Så jeg sørger for å si at "The bags can be heavy", underforstått at det bare er å stable i vei. Og så kan man ikke blande matvarer, såper kan ikke være sammen med mat, og så må man forholde seg til spørsmål om man vil ha melken i posen eller utenfor (melkeflaskene er enorme og har håndtak) og om kjøttdeigen trenger en plastpose rundt seg eller ikke. Og så står jeg bare der i en evighet og venter uten å gjøre noe og føler meg teit og unyttig. Og tenker at jeg jo kunne ha pakket selv på halve tiden.

Så hvorfor pakker jeg ikke bare selv? For det første vil jeg jo ikke ta jobben til posepakkerne, og for det andre føler jeg at jeg ved å pakke selv sier noe nedsettende om jobben deres og innsatsen. Så da blir jeg bare stående og flakke med blikket og forberede svar på spørsmålet om melken skal oppi posen denne gangen.

- Posted using BlogPress from my iPad

Tanker rundt feriens slutt

Jeg har to dager igjen i Oslo og det er på tide å ramse opp noen fine og mindre fine erfaringer etter turen tilbake til hjemlandet. Det åpenbare er at det har vært supert å treffe familie og venner igjen. Og bare det å ha en ferie på tre uker føles som luksus når man har vært i USA en stund.

Fine ting i Oslo:

- Kollektivtransport. Forskjellen handler nok mer om forskjellen på by og land enn USA og Norge, men det har vært fantastisk å være tilbake i en by hvor det finnes buss, trikk og t-bane. Ruter roter fælt med billettsystemet sitt, men det gjør ingenting når man har NSB-appen på telefonen.

-Smågodt. De nordiske landene har verdens beste smågodt. Nuff said.

-Nærheten til familiens sommersted. Sånt no hakke vi i USA. Hvis vi blir i USA må vi nok investere i noe tilsvarende, for det er gull å ha.

-At det er greit for små barn å løpe naken på stranden.

-Mindre porsjoner og lettere tilgang på sunn mat. Det hjelper når man ikke får servert en pose chips og en cookie til alle måltider.

-Shopping. Det er selvsagt galskap å komme fra USA og handle i Norge, men spesielt på barneklærsiden er det mye fine ting å få tak i. Selv om rosa/blå-hysteriet har nådd hit også, så er det lettere å finne morsomme klær i spreke farger her. Og for meg er det stas med strømpebukser i mange farger, noe som er svært vanskelig å få tak i i USA, selv i storbyene.

-Følelsen av å være hjemme. Alt er så kjent, selv om vi har vært en stund borte. Det er deilig å ikke føle seg fremmed i noen uker.


Ikke så fine ting:

-Sure folk. Etter få timer i Oslo hadde jeg blitt dultet til opptil flere ganger OG blitt skjelt ut av en butikkansatte. Sukk. Men har også møtt eksempler på det motsatte, så håpet er ikke ute. Litt pes å måtte pakke posene i butikken selv.

- Passiv aggressiv oppførsel. Etter å ha vært en stund i USA, blir man vant til at fo sier ting rett ut. Men her opplever jeg flere ganger at folk irriterer seg over noe, men ikke sier det rett ut eller bare sier det til følget akkurat passe høyt så du hører det.

-Jada, priser. Husket plutselig hvorfor vi ikke gikk like ofte ut for å spise i Oslo. Nesten 300 kroner for noen rundstykker og kaffe til familien på Kaffebrenneriet. Matpakke ftw!

-Jada, været. Vi hadde flaks og fikk en uke med badevær, men det er deilig å bo et sted hvor man helt sikkert får fint sommervær. Og vi kan vente oss fint sommervær langt inn i september.

I går møtte vi en fransk dame som mente man aldri burde ansette nordmenn eller sveitsere, for de får alltid hjemlengsel og reiser hjem. Hun hadde kanskje et poeng.

Rear inte ut sin sjel

Det har vært stille på bloggen i det siste, for vi er på ferie. I Norge. Og da er det ikke så mange spennende USA-ting å skrive om. Men noen er åpenbart inne og leser, for i dag fikk jeg en hyggelig epost fra Polarn O. Pyret. Den begynte slik:

"Vi har fulgt bloggen din en stund, og synes du skriver godt, engasjerende og inspirerende! Vi har derfor lyst til å invitere deg med på et samarbeid."

Ooooh, takk, tenkte jeg. Og ikke bare syntes de bloggen er fin, men de ville også ha meg til å teste deres nye nettbutikk og gi meg hele 300 kroner å handle for. I gjengjeld ønsker de bare en bitteliten ting:

"Alt vi ønsker er at du blogger om kjøpsopplevelsen, fra bestilling til barneklærne er hjemme hos deg. Send oss lenken til blogginnlegget ditt, så vi kan lese hva du synes. Og om du også lenker til nettbutikken, er det supert."

Jeg vet jo at dette er det nye og hippe innen markedsføring, men kjære PoP: Hvis jeg først skal gidde å bruke tid på å reklamere for dere, så vil jeg ha bedre betalt. Jeg skjønner jo at dere ikke ønsker å gi mer for at jeg skal spre det gode ord blant mine 24 faste følgere, men jeg gidder heller ikke gjøre om bloggen min til en reklameplakat for skarve 300 kroner. 

Så ikke gavekort til meg og ingen omtale av nettbutikken og lenke til dere. 

Trenger du en sykemelding?

Jeg leste en artikkel om kraftig økning i sykefraværet blant gravide i Norge i Aftenposten i dag. Og så slo det meg at det er et spørsmål vi aldri har fått fra legene her: "Trenger du en sykemelding?"

Vi har ikke vært så skrekkelig mye syke her, men et par visitter har det jo blitt. Og i Norge regner jeg med at både Andreas' streptokokkhals og min hovne ankel hadde generert et spørsmål om sykemelding. Men det finnes ikke her. Der vi jobber, som regnes som et sted med svært gode "benefits" for de ansatte, får vi elleve "personal days" i året. Dette skal dekke egen sykdom, barns sykdom, legebesøk, venting på håndverker, ferie i tillegg til den ikke så generøse ferien etc. Altså bør ikke familien legge seg ned med influensa med det første og det er hardt å følge barnehagens krav om 24 timer feberfri før barna sendes tilbake.

Det er nok ikke så rart at jeg stadig tar kolleger i å smughoste under pulten i frykt for å bli hjemsendt og måtte bruke opp verdifull betalt fri.

Siste dagers nyheter

Kort oppsummert:

Nay.

Yay.

Etter 14 timer med jobbing fikk jeg tatt meg en svømmetur i bassenget, og tror du ikke de diskuterte gay marriage der også. Mannen i boblebadet mente Obama kunne gifte seg med en mann hvis retten til å gifte seg med hvem som helst er så viktig for han, mens den hvithårede eldre damen i bassenget var veldig uenig. Jeg måtte heie på den hvithårede damen. Og bli litt lenger i bassenget enn planlagt, for det var moro å høre på.

Ellers har jeg fremdeles ikke sett mer av California enn hotellet. Inntrykk så langt: Varmt, fine åser og jeg sliter med å forstå engelsk med kraftig spansk aksent. Men det kommer seg.

Ikke bare fryd i Ivy League

Jeg har ikke så mye kontakt med studentene på Dartmouth, men fra det lille jeg har sett er det mye som minner om min egen studietid. Og mye som er veldig annerledes. Det er klart det må bli annerledes når man må betale 50 000 dollar i året for å studere her(med mindre man er flink/heldig og har fått stipend), når man ikke akkurat har ansvar for egen læring, men holdes i hånden gjennom studiene og når over halvparten av studentene er medlem av såkalte greek houses.

 Jeg har sett fraternities og sororities på film, men har aldri helt forstått hva det går ut på. Men det er altså en slags klubb der man driver med "hemmelige" ting, fester og så skaffer man hverandre jobber etterpå. Sånn kort fortalt. Disse klubbene finnes på mange colleger og universitet her i landet, men det spesielle på Dartmouth er at en så stor andel av studentene er medlemmer. Det vil si at alt foreningene gjør påvirker en stor andel av studentene.

 Nå har et tidligere medlem av en av klubbene stått fram og fortalt om opptaksritualene til hans klubb, såkalt hazing. Hazing betyr store mengder alkohol, gjøre ekle ting i fylla og bli heiet på av den eldre medlemmene som måtte gjøre det samme for å bli medlem. Hazing har vært så ekstremt at det er forbudt i flere stater, også her i New Hampshire. Men det har åpenbart ikke forhindret foreningene i å gjøre det.

 Så, mens Dartmouth egentlig vil fokusere på at president Kim skal bli sjef for Verdensbanken, har nyheten om at Dartmouthstudentene egentlig drikker, puler og slåss seg gjennom sine 4 år i Upper Valley nådd mediene.

 Rolling Stone Magazine har en lang og interessant artikkel om brorskap, misforstått maskulinitet, kvinnefientlighet, voldtekt, vomlet(omelett blir aldri det samme igjen), store mengder alkohol, spying til tennene blir ødelagt og lovende unge menn som blir ødelagt av rusmidler. Artikkelen ble diskutert på et møte på jobben i dag, der vi ble fortalt at folk har takket nei til plass på skolen som følge av ryktene om miljøet på colleget. Så langt har ikke ledelsen klart å gjøre noe, men vi sitter jo på enorme ressurser når det kommer til krisehåndtering, så det blir spennende å se hva man finner på. Så langt ser det ut som forsvaret er: "Men alle andre gjør det", noe som ikke holder i lengden.

Et annet tegn på hvor omfattende og ufarliggjort hazingen og drikkekulturen er i foreningen, var våre kursledere på dagens førstehjelpskurs. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger de understreket at de, som jobber med førstehjelp på colleget, først og fremst bruker kunnskapen deres på å gjenopplive døddrukne studenter. Og så lo vi. Jeg og kollega humret også, men ikke uten bismak, da jentene bak oppsetningen av Vagina Monologues i februar delte sine erfaringer om hvordan det er å være kvinnelig student her. En uformell avstemning på en intern sosial nettside viste at collegets studenter aldri i verden ville sendt sine egne døtre hit.

 Som et lite p.s. kan jeg nevne at filmen Animal House er basert foreningen Alpha Delta Phi her på Dartmouth. Vi skal definitivt se filmen og lover å komme med en rapport.

Globetrottar

Så var det min tur til å reise. Jeg skulle på min første tur over dammen som ikke gikk til Norge. Det føltes ganske rart å sitte så lenge på fly uten å ha bagasjen full av peanutbutter M&Ms og lønnesirup og glede seg til å se familie og venner. Men denne gangen skulle jeg på jobbtur i England, nærmere bestemt et hotell i nærheten av Windsor.

Det skulle bli fem dager med lange arbeidsdager, lite søvn, snørr, sår hals, vond mat, litt god mat, litt sjampis, hyggelige mennesker og ikke minst en svipptur innom London for å hilse på Krazycat. Vellykket jobboppdrag, men elendig hotell med skrekkelig service. Men som profesjonell koordinator klarer jeg det meste. Ikke alltid uten å heve stemmen, men min overordnede ble imponert over hvor streng jeg kan være.

Fem dager hjemmefra betyr også at det er ekstra godt med trådløst nettverk og muligheten til å snakke med barn og mann via Facetime. Og så var det selvsagt fint å ha tid til å savne dem og komme hjem til noen som er glad for å se deg.

Søndagen hjemme brukte vi i akebakken.



På flyturen hjem(Virgin Atlantic, lite benplass, men fantastisk filmutvalg) fikk jeg endelig sett "We Need to Talk About Kevin". Kort fortalt handler det om en mor som tenker tilbake på sønnens barndom for å finne ut av hvordan han kunne begå en skolemassakre. Ganske aktuell med tanke på hva som skjedde i Norge i fjor, men også en tankevekker for oss som oppdrar små barn. For hvem har egentlig skylden? Er det medfødt? Er det barndommen og oppdragelsen? Jeg har nå gått til anskaffelse av boken, for den går naturlig nok enda dypere ned i materien.

Okkupantene

På gårsdagens Thanksgivingmiddag handlet samtalen blant annet om Occupy Wall Street-bevegelsen og spesielt om de siste hendelsene på UC Davis(en av middagsgjestene var til og med tidligere student). Og så snakket vi om protesten på Dartmouth og om at barna som går der sannsynligvis er barn av den ene prosenten man protesterer mot. Ok, alle er nok ikke det, men det er nok heller ikke uten grunn at hele Occupy Dartmouth består av dette:



De skal ha kudos for utholdenthet. De står nok heller ikke i fare for å bli sprayet ned med det første.

En av de andre gjestene hadde fanget opp en spennende detalj da hun overhørte et foredrag hos en av de mindre populære selskapene i USA for tiden. De skal prøve å kutte i de ansattes lønninger, og de ansatte sliter med å forstå hvordan de skal kunne leve av en lønn på under 200 000 USD. Da kunne foredragsholderen fortelle at den gjennomsnittlige lederlønnen er 500% høyere enn bedriftens vanlige arbeidere tjener. Det gikk visst en gisp gjennom salen. Det er nemlig ganske mange i USA som klarer seg på lønn langt under 200 000 USD.

Nå sitter vi på et hotellrom i Montreal, og jeg så akkurat på nyhetene at Occupy Montreal-demonstrantene ble fjernet i dag, og 16 er arrestert(artikkelen sier at ingen ble det, men på tv sa de altså 16).

Bachmann Romney overload

Hvert 4. år kommer sirkuset til Hanover, New Hampshire. Da er det nemlig på tide at partiet som ikke har den sittende presidenten velger sin kandidat til presidentvalgkampen. Det kalles primaries, og settes i gang med en debatt i denne lille byen.

Allerede i går kveld kunne vår gjest Ida høre rasende studenter rope mot Michele Bachmanns buss, og i dag sto hele sentrum på hodet. Selv NRKs USA-korrespondent hadde kommet seg ut på greenen for å filme folkelivet.



Og jeg kunne hente min ettertraktede billett til kveldens debatt.



Selv om New Hampshire er republikansk, så er ikke Hanover det, og mange hadde kommet seg ut med plakater for å si sin mening om hva som er viktig i de kommende årene.





Og noen... Vel, ikke alle er enige om hva som er viktig. Noen har mer tro på gull enn sentralbanker.



Mobiletelefon og kamera var dessverre forbudt inne i salen der debatten foregikk, så jeg fikk ikke knipset bilder av hverken politikere eller deltagere, men jeg skal prøve å komme med et kort sammendrag.

Mitt Romney er sjarmerende på scenen, men alt han snakket om var at USA trenger en sterk leder, men glemte å si hva denne lederen skulle gjøre.

Michele Bachmann... Klarer ikke republikanerne å finne en tilnærmet fornuftig kvinne? Først var det galskapen fra Alaska og nå dette? Michele synes Obamacare er fælt og det samme er federal government.

Rick Perry var mest opptatt av at USA må komme ut av energikrisen og klare å produsere sin egen energi. Han nevnte ikke hvordan. Han har også en plan for økonomien, men den ville han ikke snakke om ennå. Noe som var litt rart når dagens tema for debatten faktisk var økonomien.

Herman Cain. Jeg sier bare "999". For det var alt han sa.

Ron Paul var i det minste artig å høre på, men sprut gal.

Newt Gingrich var egentlig mest opptatt av å snakke om alle andres politikk, og noe sier meg at det ikke er så lurt når man prøver å selge seg inn som presidentkandidat. Men er det ikke sånn at enhver republikansk kandidat som ikke klarer å bli president, er en bra republikansk kandidat?

Jon Huntsman var vel egentlig den som hadde mest fornuftig å si, men var også den som fikk snakke minst. Og en kandidat som sier at man både må samarbeide med kinesere og demokrater har vel ingen sjanse.

Rick Santorum fikk ikke sagt så mye, men nevnte noe om familieverdier og små bedrifter.

Hvem jeg ville ha stemt på? Ingen, selvsagt. Men hvis jeg måtte... Huff, Huntsman, kanskje.

Etter flommen

Vi var ganske eplekjekke her vi satt og fniste av lite regn og fraværende vind, men dagen etter viste det seg at regnet gjorde enorm skade på andre siden av elven(og litt på denne siden også). Små steder som Quechee mistet historiske broer og fikk ødelagt sine største turistattraksjoner, hele Woodstock ble lagt under vann og mistet drikkevannet og hele 11 tettsteder er fullstendig isolert. Flere vi kjenner er uten strøm og vei.

Halve West Lebanon, der alle de store butikkene ligger, er ødelagt av flom, noe som selvsagt har store konsekvenser for området. Mange har ingen jobb å gå til, og opprydningsarbeidet kan ta mange måneder.

Og selv har jeg brukt to arbeidsdager på å finne 50 hotellrom til tilreisende som skulle bo i området neste uke. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, nå får jeg nemlig tatt meg en tur til Mt Washington og Bretton Woods.

Or i en t-ring.

Orientering.
En hel dag med sånt.

Det er det jeg har brukt mandagen til. For når man begynner å jobbe på en amerikansk arbeidsplass, trenger man åpenbart en hel dag på å lære om benefits og andre ting. Jeg vet ikke om det er vanlig, men colleget tar i hvert fall sin oppgave seriøst og setter av en hel dag til slikt.

Jeg og en hel gjeng nyansatte satt på et møterom hos HR-avdelingen og så på powerpointer om diversity, helseforsikring, pensjonssparing, underlige skatteregler som jeg begynner å skjønne litt av nå og selvsagt noen ord om sikkerhet. Det er mye å sette seg inn i, spesielt for oss som er vant til at ting går automatisk og NAV som betaler(nesten alltid). Helseforskringen har vi nå forstått, men pensjonssparingen grubler vi fremdeles på. Og så kan man sette av opptil 5000 dollar i året på en egen konto som kan brukes til å betale barnehage med. Disse pengene slipper man å betale skatt av, men de kan bare brukes til barnepass og MÅ brukes innen utgangen av året. Eller *grøss* mister man pengene. Og sånn fortsetter det med nye regler.

Jeg har også mottatt min første lønnssjekk. Det er merkelig at man fremdeles bruker sjekker her, og spesielt at så mye ordnes med sjekk. Jeg kan få lønnen rett inn på konto, men for å få det måtte jeg levere kontonummer, routingnummer OG en tom sjekk som skulle være bevis på at kontonummeret er mitt. Jeg prøvde å ikke himle alt for mye med øynene, men måtte himle litt. Det er et stykke igjen til banken vår får egen iphoneapp, tror jeg.

Når jeg ikke løper rundt på orienteringer, for det har vært mange sånne, så begynner jeg å føle at jeg har begynt å jobbe på ordentlig. Jeg har sendt ut e-poster og tatt telefoner som Ida fra Executive Education. Jeg har hatt mitt første telefonmøte, fått klapp på skulderen for en god idé, gjort noen bommerter og innimellom følt at jeg vet hva jeg gjør.

Jeg vet jo egentlig veldig godt hva jeg gjør, men det er annerledes å jobbe på et nytt sted, og spesielt i et annet land. Arbeidskulturen er annerledes, og det er mange småting jeg må finne ut av. Jeg har skrevet om amerikanernes hilsemani før, og på kontoret går det også mye i "How are you?" dagen lang. Jeg må kle meg i business casual eller penere, og prøver å finne ut av hva jeg liker som kan falle inn i den kategorien. Arbeidsuken er lenger, og folk jobber generelt mer. Det er færre sykedager, og feriene er kortere. Lønnen på mitt nivå er lavere, men skatt er nesten ikke-eksisterende. Og så må jeg liste meg rundt for å finne ut av hvordan stemningen på kontoret egentlig er. Hvem kan man snakke åpent med? Hvem liker seg best alene? Hvem vil ikke dele? Hvem deler for mye? Hvem spiser lunsj hvor og når? Hvor mange kaffepauser tar man?

Her hjemme går dagene med til å heie på Axel, som tok sine første skritt for en uke siden. Det blir flere for hver dag som går, og her ser vi han på vei fra et bord til et annet:

Ukens soundtrack

Musikk som passer til tårer og ettertanke.
Og egentlig når som helst.

This Mortail Coil - Song to the Siren



Lamb - Gorecki



Hva har du hørt på denne uken?

tjuetonnullsyvelleve

Det er noen datoer man husker bedre enn andre, og der man vet nøyaktig hvor man var da man først fikk høre nyheten.

Pappa har fortalt meg hvor han var 22.11.63.
Jeg vet veldig godt hva jeg holdt på med 11.09.01.
Og nå kan jeg dessverre fortelle barna om 22.07.11.

I går planla jeg et blogginnlegg om hetebølge og første uke på jobb, men det ble ikke sånn. Jeg fikk en pushmelding fra google+ på telefonen, og ble litt irritert over at jeg hadde glemt å skru det av. Men jeg sjekket og så en melding om eksplosjon i Oslo sentrum. Så sjekket jeg nettaviser og sakte men sikkert skjønte jeg at dette er stort. Så husket jeg at jeg og Andreas har venner, bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere som jobber i området. Jeg ringte mamma og pappa for å høre om de hadde det bra, og ba sjefen om lov til å sjekke Facebook for å se om venner og bekjente hadde det bra.

Jeg ble iskald og helt skjelven da jeg så de første bildene fra Oslo. Jeg kunne ikke forstå det, men kunne heller ikke tro på de første meldingene om gasslekkasje. Da jeg så nyheten på forsiden på NYT, begynte det å synke inn hvor voldsomt dette var.

Akkurat da nyheten om Oslo begynte å synke inn, kom rapportene fra Utøya. Hva? Hva skjer? Jeg løp inn på Facebook med mange spørsmål.

Vi kom oss hjem fra jobb, spiste middag, fikk lagt barna og stormet inn på nrk, tv2 og alle andre nettsider for å oppdateres. Men etterhvert innså vi at det er natt i Norge og at vi ikke ville få flere nyheter. Vi åpnet en flaske vin og satte på en film. Det var godt å tenke på noe annet. Etter filmen skulle jeg bare raskt sjekke Aftenposten for å se om det var noe nytt.

(Langt gisp)
-Fy faen!
-Hva?
-Minst 80 døde på Utøya.

Det ble stille i rommet. Vi gikk ikke og la oss.
Og når vi først gjorde det, fikk jeg ikke sove.

Jeg lå og tenkte på alle ungdommene som må ha opplevd en voldsom frykt, og jeg kjente brått en redsel for mine egne barn. Tenk på alle de tingene vi sender dem på der vi tror de er trygge. Utøya, liksom. Andreas var der da han var 15. Var foreldrene hans bekymret?

Så så jeg navnet på han som er siktet. Sjekket Facebooksiden hans og alt annet tilgjengelig. Tenkte at det er en person som muligens vokste opp i mitt nabolag, og som jeg eller venner av meg høyst sannsynlig har gått på skole med. Jeg kan bare ikke forstå hva som får folk til å gjøre noe sånt. En ting er en bombe, men å iskaldt henrette minst 80 ungdommer? Hva slags monster er man da?

Alle tanker går til skadde og pårørende der hjemme.
Jeg selv må kjenne på frykten, men ikke bli lammet.

Juniferie

Junieferie i Norge er ikke akkurat noen sydentur. Det har regnet mye, og jeg er glad for at jeg husket å ta med jakken. De fleste sommerklærne ligger nesten urørt, men værmeldingen fra USA hinter om at vi kan få bruk for dem siden.

Men sommerklærne er bare nesten urørt, for vi fikk noen fine soldager både i Finland og Sverige. 3 av 4 har startet badesesongen, vi kan se litt skille, og vi har festet noe sommeridyll på filmrullen.



Vi har fire dager igjen av ferien, det er 8 dager til arbeidstillatelsen i teorien er i boks, så hverdagen kommer snikende. Og da skal jeg få samlet litt tanker om hvordan det er å være hjemme, men ikke hjemme.

Tornadovarsel

Vi følte vi gikk en spennende kveld i møte da Weather Channel-appen kunne melde om tornadovarsel pga voldsomt tordenvær i store deler av New England. Noen dager tidligere sa jeg til Andreas at det ikke forekommer tornadoer så langt nord, men det kunne se ut som jeg tok feil.

Men da vi kikket ut av vinduet så vi blå himmel og lite vind, så vi bestemte oss for å ikke bekymre oss for mye. Og uværet kom aldri hit. Men i dag kunne vi lese om tornadoer som drepte 4 i Massachusetts, så selv om det er sjelden, så kan det altså blåse kraftig her oppe også.

Jeg måtte forresten lese litt om tornadoer på Wikipedia i går, spesielt fordi vi så et nyhetsinnslag om tornadojegere for litt siden. Tornadoofro skrøt så fælt av disse tornadojegerne som virkelig var noen helter. Jeg trodde de bare var våghalser som ville lage skrytevideoer til YouTube, men de er altså en del av programmet Skywarn, som samler inn informasjon om mulige tornadoer.

Vi lærer engelsk

Det jeg syntes var aller mest vanskelig da vi bodde i USA sist, var høflighetsfrasene. Det føltes aldri naturlig å si ting som "How are you?" når jeg traff noen jeg kjente, og tungen slo av en eller annen grunn krøll på seg når jeg skulle prøve å si "Good! How are you?" som en kul New Yorker.

Taletempoet er noe roligere her i nord, men jeg har brukt tid på å komme inn i hilsingen. Men nå slenger jeg uoppfordret ut både "Have a good day!" og andre korte hilsener til både den ene og den andre. Og jeg synes det er ganske trivelig at alle hilser på hverandre, men noen ganger synes jeg det blir litt mye.

Her om dagen var jeg superkone og kjørte inn til byen med Andreas' Maclader. På vei opp til kontoret løp jeg forbi vaktmesteren som skrudde på et eller annet. Da klarte jeg å unngå blikket, men på vei ned(jeg løp, for jeg hadde ikke lagt penger på parkeringsautomaten. Rebell!) møtte jeg blikket hans og i det jeg suser forbi sier han: "Hi, how are you?". Før setningen var slutt hadde jeg allerede startet på neste trapp ned og lurte på hva jeg skulle svare. Jeg kauket: "Good! How are you?" og jammen hørte jeg ikke "Great!" fra etasjen over.

Kan man ikke bare si et kort hei? Det er hyggelig å hilse, men det er masete å si så mye. Og så blir jeg kjempenervøs av det, for plutselig lurer jeg på om det er en person jeg faktisk har møtt før, men ikke kjenner igjen.

Husets 3,5-åring begynner også å få tak på språket. Hun skravler uoppfordret på engelsk til alle hun møter(når hun vil). Og så har hun begynt å bruke engelsk i stedet for norsk når hun leker. Jeg vet ikke om det bare er jenter, eller om alle barn gjør det, men hun liker i hvert fall å sitte med figurer og la dem snakke. Før snakket figurene norsk, men nå er det altså engelsk. Det er ingen tvil om at vi er i ferd med å få en amerikaner i hus, spesielt med tanke på at hennes nye favorittrett er Mac'n'Cheese.