Høst

Det er stille på bloggen, og jeg har fundert litt på hvorfor. Jeg tror kanskje vi har vært her så lenge nå at alt oppleves som litt hverdagslig og ikke så mye å skrive hjem om. I hvert fall ikke mer enn at det dekkes av Facbookstatuser og litt instagram.

Jeg merker også at vi har begynt å få våre egne tradisjoner, og mange av postene i år har vært "årets togfestival", "årets påskefeiring" etc. Og derfor føles det naturlig å legge ut årets forsøk på å posere med gresskar, også kalt "fångad av en stormvind."

Ironisk nok ble instagramknipset mye bedre.

Det ble togbilde i år også

2013

2012

2010

Tanker rundt skolestart i et fremmed land

Selv om vi bor i et nokså upretensiøst område der folk skryter av den gode offentlige skolen, så merker vi også her at amerikanere har et litt annet syn på skole enn i Norge. I Norge går man på den skolen barna hører til, med mindre du har veldig spesielle foreldre som enten har blomster i håret og vil ha deg på Steinerskolen, eller ønsker at du har en framtid i diplomatiet og sender deg på den franske skolen.

Her er det mye mer vanlig å sende barna på privatskoler, og dermed også diskutere ulike skolers kvalitet med andre foreldre. Med et kommende skolebarn i huset, ble vi også tvunget til å begynne å tenke på hva slags skole vi ville sende eldstemann på. Det er ikke voldsom mange valg her vi bor. Man går enten på den offentlige skolen, privatskolen eller den amerikanske versjonen av Steiner, nemlig Waldorfskolen. Hva vi kom fram til er ikke så interessant, men det var moro å følge med på diskusjoner rundt hvorfor foreldre velger akkurat som de gjør, og hvordan man prøver å rettferdiggjøre valget sitt når det først er tatt.

I dag var det første skoledag, og mens jeg sto i skolegården og så femåringen stille seg på linje med sine nye klassekamerater, slo det meg hvor lite jeg egentlig vet om amerikansk skole og hva jeg kan forvente meg. Når amerikanske foreldre snakker om ting de gjorde og ulike læremetoder, så nikker jeg og smiler og vet egentlig ikke hva de snakker om. Jeg lurer på om jeg er den forelderen som tar alt læreren sier for god fisk og antar at det er slik an gjør det i USA.

Vi har også måttet begynne å pakke matboks igjen, etter noen lykkelige år med to barn i barnehage der det serveres tre måltider per dag. Jeg har kjøpt en trendy bentoboks, men skjærer ikke ut frukt i artige figurer Jeg sender heller ikke med cookies og Goldfish i matboksen, og lurer litt på når skolejenta skal oppdage at de andre barna får det og ikke hun. Hun fikk nemlig bare brødskive med prim, yoghurt og litt frukt, men det får hun bare leve med, for ting som defineres som lørdagsgodt skal ikke inn i matpakken.

En ting som hører med i enhver amerikansk skoleopplevelse, må være å ta skolebussen. Vi kjørte til skolen i dag, men fra i ettermiddag blir det skolebuss fram og tilbake. Og det var dagens høydepunkt. På skolebussen får man nye venner og kan snakke med barn i andre klasser. Og så er det et sted uten foreldre og lærere, så selv om turen ikke er lang, er det et fristed for store skolejenter. På godt og vondt. Jeg, som bare har sett det på film, er litt misunnelig.

Vi flyr!

Sommerferiens heftigste opplevelse var nok da brudeparet vi feiret inviterte oss til å teste vindtunnelen på Voss.

Storesøster var noe skeptisk i begynnelse, men det tok ikke lang tid før hun maste om å fly mer og snakker allerede om å dra tilbake.

Bruden viser seg fram

Storesøster beundrer kunstene til brudeparets venner

Familien er klar

Dyp konsentrasjon

Hun smilte bredt etter få sekunder

Professoren i lufta

Topptur på Mt Cardigan

Det var sommer og temperaturen sank endelig under 30 grader. Hva er vel bedre enn å ta med seg en seksåring og femogethalvåring på fjelltur?

Supercali... Supercalifr...

Lillebror er også bitt av Mary Poppins-basillen: "Supercalifragicali... eventhoughthesoundismixi"

Mary Poppins, tegnet av femåringen

Camping i Maine

Campingtesten vår var så vellykket at vi denne helgen våget oss ut på camping i to netter OG i en annen stat. Den opprinnelige planen var å prøve oss på Martha's Vineyard eller Cape Cod, men camping der er dyrt og det var vanskelig å finne steder som tillot kortidscamping. Litt googling og sjekk av Tripsadvisor førte oss derfor til Recompence Shore Campground i nærheten av Portland i Maine. Campingplassen ligger i en bukt ved den lille byen Freeport og tilhører gården Wolfe's Neck Farm.

Etter 3,5 time kjøring kom vi fram til plassen, satte opp teltene og dro rett til badeplassen. Den ligger innerst i Casco Bay og området minner veldig om skjærgården utenfor Stockholm. Vakkert, med andre ord.

Vi er ikke så proffe at vi disker opp middag på primus ennå, og grillmat fristet ikke, så vi dro inn til Freeport for å spise middag. Kvelden gikk med på å se på solnedgang og lese bøker. Kindle Paperwhite er forresten en campers beste venn.

Natten gikk forholdsvis greit, bortsett fra et par bilalarmer som gikk av og et barn som gråt veldig mye (barnet gråt mye på dagtid også og vi lurte på hvor bra ferie foreldrene egentlig hadde). Etter å ha prøv å holde barna stille fram til andre mennesker liker å stå opp, tenkte vi at vi trengte noen aktiviteter. Wolfe's Neck Farm er en besøksgård og har sommerleir på hverdager og familieopplegg i helgene. Barna ble helt yre av glede da de så dyr, så vi meldte oss på omvisning på gården.

 Denne tøffe geiten lot seg villig melke av barna.

Deretter bedrev vi idle parenting på lekeplassen, lot barna utforske fjæra og dro på clambake på gården senere på kvelden. Andreas har prøvd det før og valgte derfor grillmat denne gangen, men jeg kastet med over hummer og muslinger. Maten var bakt i flere timer i tang. Hummeren var kjempegod, men jeg liker nok fremdeles ikke muslinger. 

Siste dagen gikk med på å pakke sammen tingene, men vi bestemte oss for å stoppe i Portland på vei hjem. Vi spiste lunsj på mikrobryggeri (det er så mange av dem i Portland at det nesten er vanskelig å ikke spise på mikrobryggeri), så på båter, kjøpte kaffe på noe som ikke var Starbucks og kjørte hjem.

Nok en vellykket campingtur, så nå blir neste prosjekt å dra inn i skogen med primus. Og passe oss for bjørn.

Amerikabursdag

Litt forsinket, men her er noen bilder fra verdens minste 4. juliparade og festiviteter i vår lille by.

Camping - beta version

Litt ut av det blå fikk jeg for meg at alle barn bør oppleve camping i telt, og derfra var veien kort til å skaffe både telt og soveposer. Heldigvis hadde Andreas' kollega et godt råd, nemlig å testecampe en natt kort vei hjemmefra før man drar på langtur.

Vi tok med oss et stk gammel festivaltelt og et nyinnkjøpt Big Agnes til Storrs Pond, leste oss opp på bjørnevettreglene, hadde med grillmat og ingrediensene til s'mores. Og det var vellykket! Så nå satser vi på godt vær den helgen vi har tenkt å dra på telttur i Maine.

Som vanlig ble det ikke tatt bilder av meg, men jeg kan jo legge til dette imponerende bildet av meg selv etter gjennomført triathlon på lørdag. Jeg kommer nok til å skryte av det en stund framover.

Sommeridyll i Vermont

Denne helgen har langt i fra bare vært idyllisk. Vi har opplevd chipmunk-angrep, hatt bjørn i hagen og fjernet flått. Men så viste området seg fra sin litt mer hyggelige side. Sol, blomstereng og bursdagsselskap med kake i Bradford i Vermont.

En helt vanlig dag

Storesøster: Supercalifragilisticexpialidocious...

Lillebror (faller og slår seg): Uæææææhææææ!

Storesøster (vil overdøve lillebror): EVEN THOUGH THE SOUND OF IT IS SOMETHING QUITE ATROCIOUS!

Lillebror: UÆÆÆÆHÆÆÆHÆÆÆÆÆ!

Storesøster: IF YOU SAY IT LOUD ENOUGH [sic], YOU'LL ALWAYS SOUND PRECOCIOUS!

Jeg: VÆR STILLEEEEEEE!

Lurer på hva naboene tror om oss.

Hvorfor marsjerer ikke amerikanske kvinner ute i gatene i protest?

Den lite oppfinnsomme tittelen avslører kanskje at vi leste Lean In - Women, Work, and the Will to Lead av Sheryl Sandberg til siste bokklubb. Jeg gledet meg masse til å snakke om boken, og ironisk nok holdt hele kvelden på å ryke da det et øyeblikk så ut som jeg måtte bli hjemme med sykt barn i stedet. Men barnevakten og febernedsettende reddet kvelden.

Sheryl Sandberg er COO i Facebook og har skrevet en bok om hvorfor hun tror det ikke er flere kvinner i lederposisjoner og hva man kan gjøre for å endre på det. Hun skriver litt om egne erfaringer og baserer også mye på forskning (nesten halve boken er referanser..) Hun begynner boken med å fortelle kvinner at de må våge å ta sjanser og takke ja til muligheter, og det er nok en del som faller fra i de første kapitlene fordi det til tider føles som hun legger alt ansvar på kvinner. Men etterhvert kommer hun også inn på ting som manglende fødselspermisjoner og tilrettelegging for familieliv, generelle fordommer mot kvinner etc.

Så jeg var spent på hva boklubbdamene ville si om boken. Ikke overraskende snudde samtalen fort til egne erfaringer, og alle kunne fortelle om mannlige kolleger som tjener mer, om å prøve å jobbe seks uker etter fødselen, pumping på de rareste steder, å slutte på jobb fordi barnehage koster mer enn det man tjener osv. Jeg og den andre europeeren i rommet nikket gjenkjennende, for vi har jo opplevd det samme i våre jobber, men så spurte den andre expaten: Men hvorfor protesterer dere ikke? Og det var det ingen som hadde noe godt svar på.

Og jeg har tenkt samme tanke før. I nesten hver lunsjpause på jobben snakker man om disse problemene, men ingen gjør noe med det. I stedet får man høre hvor heldig man er som jobber på et sted der man tross alt får 2 mnd betalt permisjon osv. Jeg har ristet oppgitt på hodet mange ganger, for hvordan kan man kalle dette bra arbeidsbetingelser? Hvorfor marsjerer ikke amerikanske kvinner ute i gatene 8. mars og resten av året og ber om bedre betingelser? Hvorfor synes ikke politikere og økonomer det er noe problem at høyt utdannede kvinner ikke bruker utdannelsen sin? I stedet skal man altså være takknemlig for at det tross alt er et eget pumperom tilgjengelig for dem som trenger det.

Northern Rail Trail - 2,5 år senere

Sist vi gikk tur på Northern Rail Trail, hadde vi en som knapt var 2 og en som lå i vogn. Nå gikk barna 5 km helt selv, plukket blomster, fanget sommerfugler, bar på pinner og spiste boller.