Memorial Day og vassing i Ompompanoosuc

Det var vært utrolig varmt her de siste dagene, og før det har vi prøvd å lindre minstemanns ørebetennelse. Det blir det ikke så mye spennende blogging av. Men jeg kan jo melde om at vi har kunnet nyte en langhelg, takket være amerikanernes feiring av Memorial Day. Våre bekjente bruker åpenbart den langhelgen til grilling, for vi var invitert på hele to grillfester denne helgen.

Vi så ikke så mange markeringer av Memorial Day, men i dag kjørte vi forbi noen veteraner som sto med skilt i veikanten der det sto "Honk if you support our troops". Vi tutet ikke.

Gårsdagens grillfest var en samling økonomer med spouses og barn som var invitert på burger- og pølsegrilling og vannpistolbonanza. Økonomer er tydeligvis ordentlige folk, for det var bare barna som moret seg med vannpistolene. Alma fikk seg noen nye venner, og vi fikk oss en fin spasertur på Maple trail til og fra festen. Den spaserturen holdt jammen i over 30 varmegrader.

I dag var vi nok en gang invitert på grilling, og denne gangen dro vi til Vermont. Huset lå ved Ompompanoosuc-elven, og jeg kan nå skryte av å ha vasset i en elv med rart navn. Det var fremdeles litt for kaldt til å bade, men begge barna syntes det var stas å plaske med beina.



Ompompanoosuc. Jeg måtte bare skrive det en gang til.
Ompompanoosuc.

Enter sandbox

Med vår nye kjempehage(i hvert fall stor i forhold til det vi er vant til, skulle det bare mangle at vi fyller den med moro for de små. Sandkasse ble bestilt via min venn Amazon, og dukket opp på torsdag. Andreas meldte seg frivillig til å skru.




Men er sandkasse er ikke sandkasse uten sand. Jeg prøvde først å bestille på nett, startet optimistisk med å bestille 50 kg. Men så innså jeg at jeg hadde rotet med feet og inches, og trengte mye mer. Mine nye beregninger viste nærmere et tonn sand. Et tonn? Næh, det nektet jeg å tro.

Jeg endte med på dra på Home Depot og plukket med meg 10-12 sekker, så så på vekten og fant at jeg skulle sjekke hva bilen tåler av vekt. Det begynte å demre for meg at min siste beregning var riktig, og at det dermed var alt for mye sand for bilen vår. En vennlig ansatt bekreftet dette, og sa jeg trengte 34 sekker, som til sammen veide 850 kg.

Heldigvis leier de ut svære pickuper (eller lastebiler som jeg kalte det i går). Sånn ser jeg ut når jeg kjører den største bilen jeg noen gang har kjørt.


Og sånn så bilen ut. Jeg brettet opp ermene og kastet egenhendig ned alle sekkene med sand ned fra lasteplanet. Naboen kom etterhvert ut og var sjokkert over at jeg gjorde det alene, men jeg kunne forsikre han om at det gikk bra.


Og her leker barna i det halvferdige resultatet.


Her er det helt ferdig med seter og greier. Suksess!

Bind deg ein blomekrans

Søttende ma-i, er jeg så gla-i

Det er ikke første gangen vi feirer 17. mai utenfor Norge, men denne gangen måtte vi klare oss uten tog og annen moro.

Vel, vi hadde faktisk litt tog og moro. Andreas og barna tok et improvisert tog rundt i huset mens de nynnet på "Gammel Jegermarsj". Og det blir jo nesten ikke mer 17. mai enn det.





Jeg hadde også plukket litt syrin og bjørkekvister i hagen, kjøpt en halvflaske sprudlevann, laget god mat, og ikke minst bakt en 17. mai-kake.





Jeg var egentlig litt glad for at vi slapp en hektisk 17. mai-feiring med kjøring og gåing rundt i byen, etter en helg med forkjølelse og ørebetennelser. Nå ser det heldigvis ut som om begge barna er friske, så vi krysser fingrene for at neste helg blir bedre.




Men jeg og Andreas har kommet oss litt ut på vift til tross for de syke barna. I går var vi invitert på mottagelse hos President Kim(rektor på Dartmouth), og barnevakten vår var tøff nok til å passe på barna, selv om Axel hadde feber. Dermed kunne vi kose oss med vin, fingermat og hyggelige samtaler i et par timer. Det er alltid godt å komme seg ut og trene de sosiale evnene. Det blir lite av sånt når man sitter i kjelleren og jobber dag etter dag.

Et kort besøk

Jeg var usikker på hva vi skulle gjøre med besøket i hagen, men jeg ble tipset om en human skadedyrsbekjemper og bestemte meg for å ringe han. Og i dag kom David fra Critter Relocation. Han var en hyggelig mann og besvarte alle spørsmålene mine. Jeg var spesielt bekymret for dette med potensielle woodchuckbabyer som ville dø hvis vi fjernet moren, men han hadde et par gode motargumenter. For det første var det jo en stor sjanse for at det var en han. Og for det andre mente han at ungene ikke kommer før i juni.

Og hva skulle han gjøre med dyret? Jo, slippe det løs ved en eng på eiendommen hans.

Det er kanskje bare bysnupper med lite naturerfaring som grubler så lenge som jeg på sånne ting. Men jeg takket ja, og David satte ut to feller med epler og vannmelon. Og ikke lenge etter satt en litt forfjamset woodchuck i buret. Jeg ringte David, og han tok det med seg. Så får vi bare krysse fingrene for at den finner seg et fint skjulested på eiendommen til David the Critter Relocator.

En ny kompis under terrassen

Andreas hadde allerede sett noe lite og brunt løpe rundt i hagen, og vi hadde en mistanke om at den lille brune bodde under terrassen vår. Helt sikre ble vi ikke før jeg hørte noen mystiske gravelyder utenfor kontorvinduet. Jeg hoppet til da jeg så en svær rotteaktig ting med digre tenner som stirret på meg. Og ikke skvatt den da jeg dunket på vinduet. Tøffingen.

Vi har sett sånne små tidligere, men aldri på så nært hold. Det var nemlig en liten woodchuck, eller groundhog som det også kalles, som kikket på meg. Her soler den seg:



Men heisann, hvem er det som tar bilder av meg? Kan jeg vinne stirrekonkurransen?



Artig dyr, men vil man egentlig ha den så nær huset? Spesielt akkurat der barna leker? Litt googling viste både rabiesfare og tunneller som kan ødelegge fundamentet på hus. Angst! Og så får de barn om sommeren og kan bli ekstra hissige hvis man kommer mellom dem og ungene. Superangst! Plutselig ser jeg for meg konflikter mellom den brune tassen og den krabbende tassen vi har her hjemme.

Så hva skal vi gjøre? Jeg sendte ut en e-post på e-postlisten til foreldre her i Upper Valley, og fikk litt ymse svar. Noen tok det med stoisk ro, noen foreslo å skremme den med pepperkorn, en annen sa man kunne fange dem selv og slippe ut et annet sted, en sa at man ikke må finne på det pga faren for rabies. Det beste forslaget var å ringe New Hampshires Fish and Game Department.

Så jeg gjorde det og fikk snakket med en hyggelig mann som lærte meg mye om woodchucken. De angriper svært sjelden, og han hadde aldri hørt om barn som hadde blitt bitt. De sprer heller ikke rabies, men andre dyr som sprer rabies liker å overta gangene de lager, og derfor står også woodchucken på rabieslisten. Han nevnte ikke noe om hus som raser sammen pga ganger, men sa at man kan glemme å ha grønnsakshage hvis man har dem i hagen, for de elsker grønnsaker(her vifter jeg vel farvel til salaten jeg har plantet..). Så da er spørsmålet om vi skal la den være eller ikke. Den kommer mest sannsynlig ikke til å skade barna, men den kommer til å bedrive hærverk i naboenes grønnsakshager(og noen av dem har noen skikkelig fine).

Jeg ble tipset om noen som bedriver med human fjerning av uønskede dyr. Altså setter de ut feller, fanger dyret, og slipper dem løs et annet sted. Problemet er at woodchucken er avhengig av tunnellene sine for å beskytte seg mot rovdyr, og hvis den ikke settes ut på et sted der den kan gjemme seg, så kan man like gjerne avlive den med en gang. Det er andre problemet er hvis det er snakk om et hundyr. Da kan det være unger på gang, hvis de ikke allerede er født. Og tar man moren, så dør ungene. I følge mannen hos Fish and Game, dør de fleste ungene av seg selv, så vi trenger ikke bekymre oss for en hel haug woodchucker i hagen. Og så er det jo greiere å fange og flytte alle når de er større og kan klare seg selv.

Så det kan jo se ut som den får bli. Kanskje. I morgen kommer den humane fangstmannen, så får jeg høre hva han har å si.

Men vi har gjort andre ting enn å tenke på brune dotter i hagen. Helgen gikk med til gressklipping og annet stell. Vi har aldri hatt stor hage før, og nå må vi plutselig lære oss om planter vi ikke har sett før, mosefjering, buskeklipp og annen moro. Det er også spennende å se hva som dukker opp i bedene, for de som bodde her før har plantet litt. Påskeliljene har allerede blomstret, og i tillegg til disse spennende tingene:

Vi lærer engelsk

Det jeg syntes var aller mest vanskelig da vi bodde i USA sist, var høflighetsfrasene. Det føltes aldri naturlig å si ting som "How are you?" når jeg traff noen jeg kjente, og tungen slo av en eller annen grunn krøll på seg når jeg skulle prøve å si "Good! How are you?" som en kul New Yorker.

Taletempoet er noe roligere her i nord, men jeg har brukt tid på å komme inn i hilsingen. Men nå slenger jeg uoppfordret ut både "Have a good day!" og andre korte hilsener til både den ene og den andre. Og jeg synes det er ganske trivelig at alle hilser på hverandre, men noen ganger synes jeg det blir litt mye.

Her om dagen var jeg superkone og kjørte inn til byen med Andreas' Maclader. På vei opp til kontoret løp jeg forbi vaktmesteren som skrudde på et eller annet. Da klarte jeg å unngå blikket, men på vei ned(jeg løp, for jeg hadde ikke lagt penger på parkeringsautomaten. Rebell!) møtte jeg blikket hans og i det jeg suser forbi sier han: "Hi, how are you?". Før setningen var slutt hadde jeg allerede startet på neste trapp ned og lurte på hva jeg skulle svare. Jeg kauket: "Good! How are you?" og jammen hørte jeg ikke "Great!" fra etasjen over.

Kan man ikke bare si et kort hei? Det er hyggelig å hilse, men det er masete å si så mye. Og så blir jeg kjempenervøs av det, for plutselig lurer jeg på om det er en person jeg faktisk har møtt før, men ikke kjenner igjen.

Husets 3,5-åring begynner også å få tak på språket. Hun skravler uoppfordret på engelsk til alle hun møter(når hun vil). Og så har hun begynt å bruke engelsk i stedet for norsk når hun leker. Jeg vet ikke om det bare er jenter, eller om alle barn gjør det, men hun liker i hvert fall å sitte med figurer og la dem snakke. Før snakket figurene norsk, men nå er det altså engelsk. Det er ingen tvil om at vi er i ferd med å få en amerikaner i hus, spesielt med tanke på at hennes nye favorittrett er Mac'n'Cheese.