It's your birthday!

Irriterende nok har jeg gått og nynnet på denne sangen i hele dag:



Det har selvsagt noe med at vi har feiret bursdag i dag å gjøre, uten at det dermed betyr at det er sangen jeg først velger når det skal være barneselskap. Det var nemlig Alma som hadde bursdag i dag og vi kunne feire hele 3 år.

(nynner på introen til "In da Club" *argh*)

3-åringen ble vekket med Halloween cookie, bursdagssang og pakker på sengen. Hun ble litt forfjamset av at vi sto og skrålte av full hals på rommet hennes, men da kaken kom fram ble hun fornøyd. Og enda mer fornøyd ble hun av å få prinsessedukke av onkel, klær og bøker av bestemor og bestefar, vinterdress av mummu og ukki, kjole av gutta på Silkestrå, puslespill av lillebror og det hun selv kaller datamaskin av sine kjære foreldre. Hun ønsket seg nemlig datamaskin og etter å ha undersøkt litt falt valget på det som omtales som "iPad for toddlers".

Det var noen som etterlyste mer historier om kulturforskjeller, og jeg kan sjokkerende nok fortelle at barnehagen ikke lager krone til bursdagsbarnet! OMG! Så i stedet for å sparkle i kjelleren, tok jeg meg en tur til Hanover sentrum og fant papp, Glitter Glue og annet kronemateriale.



Etter innsatsen tok jeg meg en velfortjent hvil med en kopp te i sofaen(sjekk hvem som har Halloween-dilla!).



Trengte det før nesten steg av feiringen, nemlig cupcakes i barnehagen. Mine ser ikke like bra ut som de jeg skrev om for noen uker siden, men gode er de! Og den eneste klagen jeg hørte var at barna bare fikk en hver.

Bursdagsbarnet fikk ikke velge middag selv, men jeg tok sjansen på at pannekaker var greit og at is til dessert ikke ville slå feil. Og det gjorde det heller ikke.



Feiringen fortsetter med minibarneselskap på søndag med påfølgende trick-or-treating. Jeg er fremdeles spent på om det virkelig kommer mange hundre barn på døren, slik alle naboene advarer mot. Kostymene er i hvert fall klare(barnas altså.. jeg feiger ut og går bare for djevelhorn, men jeg har mange par passende sokker!), pynten er kjøpt inn(bl.a. kakefat med edderkopper..muahhahahhaa) og 6 kilo godis ligger fremdeles urørt i skapet.

Været og sånt

Jepp, jeg skal snakke om været. Jeg har alltid tenkt at vær er vær og noen dager regner det og andre dager er det sol. Men været her er ikke som hjemme. En ting er at det er jevnt over varmere enn hjemme, men været skifter også fortere. I helgen var det kaldt og minusgrader om natten. Det regnet og var surt og stakkars Andreas ble både våt og kald der han slepte løv fra hagen over til nabolagets løvdumpingsplass.



Dagen i dag startet omtrent som normalt, men da jeg skulle hente Alma i barnehagen var det plutselig t-skjortevær. Jeg hadde akkurat stått og lurt på om jeg skulle ta på skjerf eller ikke da jeg kjente etter og innså at det var varmt. Veldig varmt. Snakket med noen naboer på veien og de fortalte at dette er det berømte New England-været. Kjempekaldt en dag og sommervarme neste dag. Det skal visst være varmt i morgen også, så jeg krysser fingrene for tid til en kopp te og en bok på verandaen.

I helgen var vi forresten i vårt første barneselskap. Søsteren til et av barna i Almas avdeling fylte år og vi ble invitert sånn at lillesøster også skulle ha noen venner i selskapet. Og, som jeg etterhvert skjønte, for at husøkonomen og de andre økonom-pappaene og markedsførings-mammaene skulle bedrive litt networking. Det var litt kjedelig å være en av få ikke-arbeidende og hjemmeværende, men jeg krysser fingrene for at det ikke er for alltid.

Ellers går dagene med til å lære Alma å si "pappa er økonom". Foreløpig høres økonom mest ut som astronom, men vi nærmer oss. Eller kanskje hun heller vil ha en astronom-pappa? Selv vil hun forresten enten bli brannmann eller baseballspiller, så vi merker en viss kulturpåvirkning. All pumpkin-praten er jo også med på å forberede henne til helgens store begivenhet, Halloween. Vi skal ha bursdagsselskap med påfølgende trick-or-treating, og skapet er fylt til randen med godis til de flere hundre barna som visstnok kommer innom gaten vår.

Som en avslutning på dagens post kan jeg presentere et sjeldent bilde av mor og sønn sammen. Sånn er det når man er familiens fotograf.

Snart. Jeg lover!

Det er flere som har spurt meg om bilder fra huset, og jeg lover at det kommer. Men vi skal bare gjøre litt til. Skal bare.

Men jeg kan i hvert fall vise fram et par bilder fra forrige helgs maling av kjøkken. Malermester Andreas tok på arbeidsklærne og rullet i vei, mens jeg vasket huset i god husmorånd. Kjøkkeninnredningen er vel ikke akkurat den jeg drømmer om, men det får duge. En titt på Home Depot viste at profilerte trefargede skapdører er the shit i området, så det å lete etter glatte hvite skapdører kan nok blir et både langvarig og dyrt prosjekt.



Her ser dere gammel farge og riktig gammel farge. Og ny farge.

Du vet at språkkoden er knekt når..

.. nesten 3-åringen synger "Ol' MacDonald had a....poopie!" og fniser masse.

Hverdagsliv

Så langt har det vært en stille uke her borte, kanskje først og fremst fordi Axel har hatt sin første forkjølelse, og da ble det ikke så mye farting rundt. Og nå har Alma feber og tett nese også, så da blir det nok ikke så mye spennende som skjer de neste dagene heller.

Så hva skal man blogge om? Jeg kan jo for eksempel endelig huske å skryte av jakken jeg klarte å strikke til meg selv. Jeg begynte tidlig i sommer, men etterhvert som sommeren ble varmere, fristet det ikke akkurat å strikke tykk ull. Så ble Axel født og da var det ikke så mye tid til overs til strikking. Men for et par uker siden fikk jeg avsluttet og montert, og her har jeg tatt bilde av meg selv på ekte fjortisbloggervis. Jakken ble akkurat som jeg håpet; god og varm og perfekt for kalde høstkvelder.



Og det begynner å bli kaldt her borte. Vi bor i gangavstand til barnehagen og når gradestokken kryper ned mot null i løpet av natten, må man ha på seg votter og vanter når man skal ut og gå. Hvis man er så heldig at man får ligge i en god og varm voksipose, trenger man ikke så veldig mye annet i tillegg til inneklærne. Men vi som ikke ligger i vogn må pakke jakken stadig tettere rundt kroppen.



På vei til babytreff i Lebanon i dag, hørte jeg på favorittradiokanalen NHPR og værmannen kunne fortelle om at "northeastern winds" er på vei. Damene på babytreffet snakket om det samme med skrekk i blikket, så vinder fra nord-øst er nok kalde saker. Men i dag var det morgentåke som preget luften.



De er ikke så flinke på ullundertøy her borte, selv om det kan bli veldig kaldt om vinteren, så jeg bestilte litt varer fra Norge som min kjære mor sendte i posten. Og hun hadde lagt ved litt ekstra, bl.a. garn til å reparere det gamle babyteppet hun i sin tid lagde til meg og som jeg brukte til Alma og nå bruker til Axel. Det er så fint at jeg aldri har følt behovet for å strikke et selv, men det har dessverre dukket opp noen hull. De er nå stoppet etter beste evne, så nå holder nok teppet en stund til.

Panken

"Mamma, se! Panken!"

"Hmm? Banken?"

"Panken!"

Åååååh, pumpkin! Jeg skjønner hva de har snakket om i barnehagen i det siste. Og det er lett å se at både Halloween og Thanksgiving nærmer seg, for det står gresskar ute på hver eneste trapp vi går forbi. Og når det er gresskarsesong må det selvsagt også arrangeres gresskarfestival. Vi fant vår festival på den økologiske gården Cedar Circle Farm i Vermont.

Vi måtte rett og slett ta en pause fra utpakking og rydding i det fine høstværet og dra på ekskursjon i nærområdet, og Alma ble yr av glede da vi skulle se på ekte gresskar og kanskje plukke en selv. Vi kjørte gjennom det idylliske høstlandskapet langs Connecticut River til East Thetford og kom fram til gården som var full av barnefamilier, mange av det alternative slaget. Det var mye bæretøy og flagrende gevanter, og vi så jammen en goth-familie i nervøs fløyel også. Andreas ble yr av glede da han fant ut at de hadde kaffebar, og etter litt forfriskninger fikk vi med oss gresskarmaling, hest og kjerre, køståing til båttur som vi til slutt droppet, en ekte gresskaråker, crepes med banan og nutella og ikke minst traktorer.



Nå sitter vi og slapper av i sofaen med solvarme kinn og vi har et bittelite gresskar vi kan pynte trappen med.

Absurd

For et par dager siden gjorde jeg noe merkelig. Jeg stilte meg i kø for å søke om noe jeg ikke kunne få, bare fordi noen trengte en bekreftelse på at jeg ikke kunne få det jeg ikke kunne få. Saken er nemlig den at hvis man vil bo i USA og kjøre, så må man ta amerikansk førerkort. Og for å få førerkort må man ha social security-nummer. Men jeg kan ikke få et slikt nummer pga visumet mitt, men det kreves allikevel at jeg skaffer amerikansk førerkort. Men hvordan skal jeg få det? Jo, det går hvis jeg søker om social security-nummer(som jeg ikke kan få) og får avslagsbrevet. Først da tror nemlig de som lager førerkortet på at jeg faktisk ikke får slikt nummer.

I min verden kunne de bare hatt en liste over hvilke visa som ikke gir social security-nummer, sjekket listen når jeg viste passet mitt og så gitt meg førerkortet(hvis jeg består prøven). Men i stedet kunne jeg velge mellom å kjøre 1 time til Concord eller stille meg i kø den ene dagen saksbehandlerne for social security-nummer befant seg i Hanover. Andreas ringte optimistisk og sa at det bare hadde tatt han 45 minutter å ordne saken, så jeg tok sjansen på å stille meg i kø. Men innen jeg kom så langt, hadde køen vokst og ventetiden var opptil 2 timer. Det var ugreit med baby på magen, så etter litt pushing fra Andreas kastet jeg meg over en av de ansatte for å spørre om jeg virkelig trengte å stå 2 timer i kø for noe jeg allikevel ikke hadde rett til å søke på. Og vips hadde jeg fått avslagsbrevet og kunne kjøre fornøyd hjem.

Akkurat som på film

Gaten ser akkurat ut som suburbia på film.



Postkassen ser ut som postkassene på film.



Og naboene kommer på døren med cookies for å hilse på nye naboer. Akkurat som på film.

Broom clean

Da begynner ting endelig å falle på plass i det nye huset, så jeg tillater meg å skrive et aldri så lite blogginnlegg om de siste dagene. Vi var utrolig heldige med timingen når denne gangen, for møblene fra Norge kom samme dag som vi fikk nøklene til huset. Uheldigvis for flyttemannskapet kom møblene samme dagen som tidenes regnvær her i området, men de klarte å bære inn alt uten skader. Samtidig som flyttemannskapet bar inn, holdt elektrikerne og malerne på å avslutte sin jobb. Elektrikerne måtte utsette noe av utendørsarbeidet på grunn av regnet, men vi hadde i hvert fall strøm og kobberledninger.

Kjøp og salg og flytting er litt annerledes her enn i Norge, og den forskjellen som kanskje har plaget oss mest er uttrykket broom clean. I kontrakten vår står det at huset skal være broom clean når vi flytter inn, noe som ikke betyr annet enn at selgerne skal ha fjernet alle sine ting og feid bort rusk og rask. Fettete kjøkkenskap og lortete toaletter lar man være. Våre selgere hadde derimot sagt at de ønsket at vi skulle få flytte inn i et rent hus og ønsket derfor å betale for vaskehjelp. "Yay!" tenkte vi. Fredag formiddag kom en litt eldre dame hit og begynte vaskingen. Først skulle hun støvsuge, men støvsugeren hennes fungerte ikke. Så spurte hun hvor hun skulle begynne, og jeg tenkte at kjøkkenet var greit, så kunne jeg få pakket ut der ganske fort. Hun vasket der, og vasket deretter badene. Etter ca. 1 1/2 time kom hun og sa at hun egentlig bare skulle bli betalt for 1 time og derfor skulle gå. Jeg ble litt satt ut og rakk ikke protestere(ikke at jeg kunne protestere mot noe heller). Da jeg så skulle pakke ut på kjøkkenet så jeg at vaskingen hennes var.... elendig... Hun kunne like gjerne ha latt vær å vaske. Så det var bare å ta fram superfettfjernesprayen og spraye ned hele kjøkkenet.

For huset var skittent. Huset var eid av et ektepar som synes at sønnen deres var for bra for studenthybler og dermed kjøpte et helt hus til han. Nå er han ferdigstudert på Dartmouth og huset kunne selges videre. Og han har helt tydelig brukt mer tid på studier enn renhold. Men vi begynner å nærme oss levelige tilstander på kjøkken og bad.

Så begynte moroa med utpakking. Det var flyttebyrået som pakket for oss, litt fordi vi ikke orket å gjøre det selv og litt fordi da slapp vi å fylle ut alle tollpapirene. Det er nemlig den som pakker som må gjøre det, og det er visst litt av en jobb i følge dem som har peiling. Dermed kan det være greit å betale noen andre for akkurat den delen. Men når man ikke pakker selv, er det heller ingen sortering av ting som skal tas med eller kastes. Vi prøvde å rydde opp litt på forhånd, men allikevel har vi fått med oss en halv tørkerull, isbitposer og en liten skål med sukker. Alt er også pakket ekstremt godt inn, og selv eggdeleren var pakket inn i eget papir. Jeg har hatt det mye moro med å oppdage hva vi egentlig har, og har til og med funnet igjen ting jeg trodde var borte.

På lørdag fortsatte utpakkingen, men vi tok oss også en tur bort på Home Depot for litt shopping. Det er utfordrende å spørre om ting man ikke kan navnet på på engelsk, så det ble en del "the plastic thing you put in drawers for knives and stuff" og "the long thing that you attach to the dryer to get the air out". Men de var flinke på Home Depot og vi fikk det vi skulle ha. Lørdag kveld var vi slitne og innså at det var mye igjen å gjøre, men allikevel bestemte vi oss for å dra på hike med de nyansatte på Dartmouth m/ familier på søndag.

Planen var å følge Moose Mountain Loop og delta i en potluck dinner på en hytte etterpå. Vi kom oss ikke rundt hele runden med Alma på slep, men vi fikk en fin tur i høstværet. Og middagen etterpå var også stas med masse god mat. Og så fikk vi en tur i mørket etterpå da vi skulle gå til bilen. Vi hørte ugler og andre skumle lyder i mørket. Jeg og Alma syntes i hvert fall det var skummelt. Andreas er en tøffing og bare flirte av oss.

I dag har Andreas vært på jobb og jeg har slappet av etter en hektisk helg. Men jeg har ikke bare tatt det med ro, for det er mye å gjøre selv om de viktigste tingene er på plass. Nå tror jeg i hvert fall at jeg skal ha tid til å ta litt bilder av huset og området rundt, men foreløpig må leserne klare seg med bilder fra skogsturen vår.

Hoppende glad!

I dag kom det en container full av ting fra gamlelandet, så i morgen flytter vi inn i vårt nye hjem i Hanover! Hurra!