Det har vært en stille bokhøst for meg. Sommeren ble avsluttet med Jonathan Littells "The Kindly Ones", og jeg ble ikke ferdig med den før et stykke ut på høsten. Ikke bare var boken fryktelig lang, men den er også en av de tyngste jeg har lest på lenge. Det hele er et dypdykk inn i menneskesinnets mørkeste avgrunn. Det er nærmest umulig å si at man liker boken, men man er i hvert fall ikke uberørt etter å ha lest noe slikt.
Etter slik litteratur var jeg klar for noe enkelt og underholdende. Valget falt på Dan Browns "Angels and Demons". Hvis man klarer å legge all skeptisisme til side, så er det en veldig underholdende historie. Og jeg ble så bitt av basillen at jeg bestemte meg for å følge opp med "Lost Symbols" på lydbok, da lesing på toget føltes umulig i en periode. Jeg prøvde å la meg rive med, men denne gangen ble jeg bare irritert over hva den veike akademikeren Robert Langdon(spesielt etter at jeg så han spilt av Tom Hanks, som sannsynligvis er en av de mannlige skuespillerne jeg liker aller minst. Hanks = Langdon i mitt hode nå. *urk*) faktisk klarer å overleve, bare fordi han en gang var aktiv vannpolospiller. Nei, nå blir det ikke mer Dan Brown på meg på en stund. Men jeg har i hvert fall våget å stå fram med mine guilty pleasures.
Neste post på programmet var litt Brooklyn-mimring. Problemet er bare at jeg ikke husker hva hverken forfatteren eller boken heter, og ikke leste jeg boken ferdig heller. Den kan ikke ha vært bra.
Nå har jeg begynt på julegavene. Først ute er "Da Nietzsche gråt" av Irvin D. Yalom. Foreløpig virker den spennende, selv om språket virker litt platt. I køen står også "Den store ML-boka" og "Superfreakonomics" av Steven Levitt. Hvis du fremdeles ikke har lest "Freakonomics" av sistnevnte, synes jeg det er bør være et nyttårsforsett for 2010.
Har forresten fått litt dilla på podcasts og lydbøker igjen, og er i ferd med å lytte meg gjennom Ricky Gervais' "Guide to..."-serie. Dette er hysterisk morsomme og fryktelig useriøse diskusjoner om forskning og vitenskap. Hvis du ser en som fniser ukontrollert på toget/bussen, er det nok meg.
fredag 1. januar 2010
torsdag 31. desember 2009
Nyttårsønsker 2010
Desember har vært en usedvanlig stille tid her på bloggen, men jeg skal forsøke å få til en verdig avslutning med noen tanker om hva jeg ønsker for neste år.
Det første ønsket er nokså åpenbart, men ikke så oppnåelig: Fred på jord. Men jeg kan jo ønske meg at små og store fredsaktivister rundt i verden får et litt hyggeligere år, og at kanskje en av dem får fredsprisen neste år.
Det andre ønsket er at Barack Obama lever opp til fredsprisen han fikk i år.
Det tredje ønsket må bli at verdens store og mektige land våger å si:"Vi bryr oss så mye om miljøet at vi innfører strenge Co2-kvoter o.l. uavhengig av hva de andre landene gjør. For vi bryr oss." Og så kan jo oljenasjonen Norge ta litt mer ansvar og bevilge mer penger til miljøfremmende tiltak i fattigere land, og i tillegg bevilge mye mer penger til forskning på alternative energikilder.
Jeg kan håpe.
Og sist, men ikke minst, ønsker jeg alle venner og blogglesere et godt nytt år! Hvem vet hva 2010 vil bringe, spesielt for den lille familien i suburbia.
lørdag 19. desember 2009
En doula til alle?
Da vi bodde i New York, ble jeg introdusert for begrepet doula for første gang. En doula er en slags svangerskaps-, fødsels- og barselhjelper som følger familier gjennom hele prosessen med å få barn. De kan ha medisinsk utdannelse, men trenger ikke ha det. Men de har erfaring med svangerskap og fødsler, og kan stille opp med gode råd og hjelp underveis.
Dette har blitt veldig populært i USA, der fødsel blir mindre og mindre naturlig og mer medisinsk. Der fødes 32% av barna med hjelp av keisersnitt, og mange mener dette kan han noe med at folk ikke lenger klarer å forholde seg til de naturlige sidene ved å føde. Bruken av doula har nok kommet som et svar på den fremmedgjøringen mange kvinner føler når de møter helsesystemet. Og i hippe og høyt utdannede kretser har altså doulaer, naturlige fødsler og amming fått sin renessanse.
Nå har denne trenden kommet til Norge også, og organisasjonen Liv Laga er blant dem som sprer informasjon om doulaenes virksomhet. På websiden deres kan du også lese et intervju med en norsk doula.
Og i et samfunn der det kuttes i jordmortimer, barseldøgn på sykehus og tilgang på helsestasjon, så synes jeg det er flott at det finnes et tilbud som doula. Problemet er dessverre at tilbudet er privat og dermed bare tilgjengelig for dem med god råd. Og er jeg egentlig for at private tjenester skal erstatte det offentlige? Når ikke alle kan føde på diverse fødeloft eller har tidligere erfaring med barn eller har lett tilgang på kvinnelige slektninger med god og fornuftig erfaring, må tilbudet det selvsagt være tilgjengelig for alle.
Synes du dette eller andre ting rundt fødsel og barsel er viktig, anbefaler jeg et medlemsskap i Liv Laga. Dagens reklame!
Dette har blitt veldig populært i USA, der fødsel blir mindre og mindre naturlig og mer medisinsk. Der fødes 32% av barna med hjelp av keisersnitt, og mange mener dette kan han noe med at folk ikke lenger klarer å forholde seg til de naturlige sidene ved å føde. Bruken av doula har nok kommet som et svar på den fremmedgjøringen mange kvinner føler når de møter helsesystemet. Og i hippe og høyt utdannede kretser har altså doulaer, naturlige fødsler og amming fått sin renessanse.
Nå har denne trenden kommet til Norge også, og organisasjonen Liv Laga er blant dem som sprer informasjon om doulaenes virksomhet. På websiden deres kan du også lese et intervju med en norsk doula.
Og i et samfunn der det kuttes i jordmortimer, barseldøgn på sykehus og tilgang på helsestasjon, så synes jeg det er flott at det finnes et tilbud som doula. Problemet er dessverre at tilbudet er privat og dermed bare tilgjengelig for dem med god råd. Og er jeg egentlig for at private tjenester skal erstatte det offentlige? Når ikke alle kan føde på diverse fødeloft eller har tidligere erfaring med barn eller har lett tilgang på kvinnelige slektninger med god og fornuftig erfaring, må tilbudet det selvsagt være tilgjengelig for alle.
Synes du dette eller andre ting rundt fødsel og barsel er viktig, anbefaler jeg et medlemsskap i Liv Laga. Dagens reklame!
onsdag 9. desember 2009
Desember i Suomi
Jeg og Alma har vært på en liten snartur i Helsinki sammen med mormor.
Orava by winter. Det fristet ikke akkurat å hoppe ut i vannet, men vi skulle tatt oss tid til å varme opp badstuen.
Naboens hester var heldigvis ute:
Alma beundrer julevinduet på Stockmann. Musikk og figurer som beveget seg var stas!
Orava by winter. Det fristet ikke akkurat å hoppe ut i vannet, men vi skulle tatt oss tid til å varme opp badstuen.
Naboens hester var heldigvis ute:
Alma beundrer julevinduet på Stockmann. Musikk og figurer som beveget seg var stas!
lørdag 28. november 2009
Fløtekarameller - sjelens biodiesel
Planen var egentlig å skrive et innlegg over hvor opprørt jeg er over Jens' behandling av biodieselsaken, men så ble jeg så utrolig fysen på fløtekarameller. I et anfall av huslighet gikk jeg så til innkjøp av de rette ingrediensene, og brukte følgende oppskrift:
2 dl sukker
2 dl fløte
2 dl lys sirup
Kokte dette i over en time og endte med utflytende karameller som smakte mer brent sukker enn fløte.
Men jeg er ikke den som gir opp, og etter å ha forhørt meg litt, bestemte jeg meg for å prøve oppskriften som finnes på Det søte liv:
250 g sukker
100 g lys sirup
3 dl fløte
50 g smør
Alt dette helles i en tykkbunnet kjele og kokes opp under stadig omrøring. Så skal det hele småkoke til massen er ferdig. I oppskriften sto det at det ville ta mellom 45 og 60 minutter, så jeg satte klokken på 40 minutter.
Etter 40 minutter tok jeg karamellprøven, men massen var fremdeles ikke stiv nok. Etter to runder med karamellkoking, fant jeg ut at 47-48 minutter var perfekt koketid.
Karamelltesten går ut på at du drypper litt av massen i en kopp med kaldt vann.
Deretter plukker du opp massen og former den til en kule i hånden din. Hvis kulen blir passe fast og fin og gir bittelitt tyggemotstand(mange smaksprøver er obligatorisk!), så er massen ferdig.
Den ferdige massen heller du over i en form som er dekket med smurt bakepapir. I oppskriften sto det olje, men vi hadde bare olivenolje i hus, så jeg brukte smør. Det fungerte fint.
Hvis du bruker stekebrett, kan det være lurt å avgrense arealet litt, slik at massen ikke blir for tynn. Jeg valgte også å strø litt hakkede mandler over massen for å gi karamellene litt crunch. I andre runde strødde jeg over et nokså tykt lag med revet sjokolade, og det var enda bedre.
Når massen har nådd romtemperatur, er det på tide å skjære ut karamellbitene. I oppskriften anbefalte de å bruke saks, men en klok dame fortalte meg at pizzaskjærer er tingen. Det fungerte aldeles utmerket!
Og sånn ser ferdige karameller ut. Nam!
2 dl sukker
2 dl fløte
2 dl lys sirup
Kokte dette i over en time og endte med utflytende karameller som smakte mer brent sukker enn fløte.
Men jeg er ikke den som gir opp, og etter å ha forhørt meg litt, bestemte jeg meg for å prøve oppskriften som finnes på Det søte liv:
250 g sukker
100 g lys sirup
3 dl fløte
50 g smør
Alt dette helles i en tykkbunnet kjele og kokes opp under stadig omrøring. Så skal det hele småkoke til massen er ferdig. I oppskriften sto det at det ville ta mellom 45 og 60 minutter, så jeg satte klokken på 40 minutter.
Etter 40 minutter tok jeg karamellprøven, men massen var fremdeles ikke stiv nok. Etter to runder med karamellkoking, fant jeg ut at 47-48 minutter var perfekt koketid.
Karamelltesten går ut på at du drypper litt av massen i en kopp med kaldt vann.
Deretter plukker du opp massen og former den til en kule i hånden din. Hvis kulen blir passe fast og fin og gir bittelitt tyggemotstand(mange smaksprøver er obligatorisk!), så er massen ferdig.
Den ferdige massen heller du over i en form som er dekket med smurt bakepapir. I oppskriften sto det olje, men vi hadde bare olivenolje i hus, så jeg brukte smør. Det fungerte fint.
Hvis du bruker stekebrett, kan det være lurt å avgrense arealet litt, slik at massen ikke blir for tynn. Jeg valgte også å strø litt hakkede mandler over massen for å gi karamellene litt crunch. I andre runde strødde jeg over et nokså tykt lag med revet sjokolade, og det var enda bedre.
Når massen har nådd romtemperatur, er det på tide å skjære ut karamellbitene. I oppskriften anbefalte de å bruke saks, men en klok dame fortalte meg at pizzaskjærer er tingen. Det fungerte aldeles utmerket!
Og sånn ser ferdige karameller ut. Nam!
torsdag 12. november 2009
Hvordan du ikke skal forsøke å selge musikken din
Side-line publiserte i dag en litt artig sak om hvordan man ikke skal prøve å få et magasin til å skrive om musikken din.
Det er selvsagt litt ironisk at akkurat Side-line latterliggjør denne e-posten, i og med at de bedrive journalistikk av typen "vi skriver en sak om deg hvis du lover å reklamere for oss på arrangementet ditt". Men e-posten de mottok er fryktelig morsom.
Enjoy!
Det er selvsagt litt ironisk at akkurat Side-line latterliggjør denne e-posten, i og med at de bedrive journalistikk av typen "vi skriver en sak om deg hvis du lover å reklamere for oss på arrangementet ditt". Men e-posten de mottok er fryktelig morsom.
Enjoy!
Hvorfor så redd?
Det har vært stille på bloggfronten i det siste, men sånn er det når man blir angrepet av tidenes kraftigste forkjølelse. Og det i disse svineinfluensaparanoiatider. Og det er akkurat svineinfluensaen jeg har tenkt til å skrive om. Eller rettere sagt: vaksiner.
Det er vel ikke noe nytt at jeg fra tid til annen henger i diverse mammafora på nett for å få tips og råd om hvordan man forholder seg til søvnmangel, matnekt, underlig bæsj og andre ting man plutselig må forholde seg til når man blir mor. En av de hyppigst diskuterte emnene i disse foraene, bortsett fra bakovervendte bilstoler og barnehage vs hjemmeværende, er vaksiner. Mytene om sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme og andre skrekkhistorier lever i beste velgående, så jeg ble ikke så veldig overrasket over den store angsten for svineinfluensavaksinen.
Og bare for å ha sagt det: Jeg bryr meg ikke så mye om folk velger å ta den vaksinen eller ikke. Men det som forundrer meg er hvor redde man er for vaksinen. Er du ikke redd for svineinfluensa eller annen influensa, så skal du heller ikke vaksinere deg. Men hvorfor er man så redde for selve vaksinen? Og vaksiner generelt?
En ting er historiene om nervesykdommen folk fikk av svineinfluensavaksinen i 1976, om skvalen og Gulfkrigsyndromet. Det er utrolig hvilke medisinske ord og uttrykk jeg og andre i landet plutselig bruker i dagligtalen. Samtidig er det en voldsom skepsis der ute til Folkehelseinstituttet og forskere som forsvarer vaksinering og innholdet i vaksinen. Og enda verre blir det når GlaxoSmithKline har solgt vaksinen til Norge under forutsetning av at de slipper ansvar for eventuelle bivirkninger av vaksinen. Her MÅ det jo være noe skummelt på gang? Eller må det det?
Det er sunt å være skeptisk og sjekke kilder, men det virker som de største vaksinemotstanderne er omtrent like kildekritiske som Dan Brown. Det er ikke en kompliment. Det var ikke skvalen i vaksinen soldatene i Gulfen fikk, man gir ikke samme vaksine nå som den i 1976 og det har ikke oppstått andre bivirkninger av vaksinen enn de man forventet på forhånd.
Så hvorfor er man så skeptisk? Er det rett og slett fordi vi har blitt historieløse og ikke lenger husker tider da folk døde som fluer eller ble rammet for livet av sykdommer vi nå vaksineres mot?
Og hvorfor er vi så skeptiske til hva myndighetene, Folkehelseinstituttet og andre forskere sier? Ja, vaksinehistorien er full av stygge eksempler, men helheten viser jo at man har klart å utrydde eller begrense en rekke sykdommer.
Jeg skjønner det bare ikke.
Hvis du ikke har lest artikkelen om vaksiner som sto i lørdagens Dagens Næringsliv, så vil jeg sterkt anbfale å gjøre det. Dessverre legger de ikke ut slike artikler gratis, men spesielt interesserte kan kjøpe den for 25 kroner på websiden deres.
Bildet er lånt herfra.
Det er vel ikke noe nytt at jeg fra tid til annen henger i diverse mammafora på nett for å få tips og råd om hvordan man forholder seg til søvnmangel, matnekt, underlig bæsj og andre ting man plutselig må forholde seg til når man blir mor. En av de hyppigst diskuterte emnene i disse foraene, bortsett fra bakovervendte bilstoler og barnehage vs hjemmeværende, er vaksiner. Mytene om sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme og andre skrekkhistorier lever i beste velgående, så jeg ble ikke så veldig overrasket over den store angsten for svineinfluensavaksinen.
Og bare for å ha sagt det: Jeg bryr meg ikke så mye om folk velger å ta den vaksinen eller ikke. Men det som forundrer meg er hvor redde man er for vaksinen. Er du ikke redd for svineinfluensa eller annen influensa, så skal du heller ikke vaksinere deg. Men hvorfor er man så redde for selve vaksinen? Og vaksiner generelt?En ting er historiene om nervesykdommen folk fikk av svineinfluensavaksinen i 1976, om skvalen og Gulfkrigsyndromet. Det er utrolig hvilke medisinske ord og uttrykk jeg og andre i landet plutselig bruker i dagligtalen. Samtidig er det en voldsom skepsis der ute til Folkehelseinstituttet og forskere som forsvarer vaksinering og innholdet i vaksinen. Og enda verre blir det når GlaxoSmithKline har solgt vaksinen til Norge under forutsetning av at de slipper ansvar for eventuelle bivirkninger av vaksinen. Her MÅ det jo være noe skummelt på gang? Eller må det det?
Det er sunt å være skeptisk og sjekke kilder, men det virker som de største vaksinemotstanderne er omtrent like kildekritiske som Dan Brown. Det er ikke en kompliment. Det var ikke skvalen i vaksinen soldatene i Gulfen fikk, man gir ikke samme vaksine nå som den i 1976 og det har ikke oppstått andre bivirkninger av vaksinen enn de man forventet på forhånd.
Så hvorfor er man så skeptisk? Er det rett og slett fordi vi har blitt historieløse og ikke lenger husker tider da folk døde som fluer eller ble rammet for livet av sykdommer vi nå vaksineres mot?
Og hvorfor er vi så skeptiske til hva myndighetene, Folkehelseinstituttet og andre forskere sier? Ja, vaksinehistorien er full av stygge eksempler, men helheten viser jo at man har klart å utrydde eller begrense en rekke sykdommer.
Jeg skjønner det bare ikke.
Hvis du ikke har lest artikkelen om vaksiner som sto i lørdagens Dagens Næringsliv, så vil jeg sterkt anbfale å gjøre det. Dessverre legger de ikke ut slike artikler gratis, men spesielt interesserte kan kjøpe den for 25 kroner på websiden deres.
Bildet er lånt herfra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
