Nightlife

Det har visst blitt en vane å innlede hvert blogginnlegg med hva jeg egentlig kunne ha skrevet om. Vi har alt fra viktige Haiti, til ikke så viktige, men svært irriterende NSB. Men det er så mange andre der ute i bloggverden som har skrevet lure ting om dette, om AMK og alt det andre som skjer. Så det er ikke det at jeg ikke bryr meg, men jeg har ikke så mye nytt å tilføye.

I stedet er jeg stuck i strikkedillaland, og har påbegynt en periode som alenemamma mens min kjære forsker i det store utland. Men et stille liv i suburbia betyr ikke at man ikke drømmer om heftige kvelder på dansegulvet. Og det som trigget den lysten i kveld var en sang jeg hørte i bilen på vei hjem fra søndagsmiddag(elgstek!). Jeg har tidligere ikke kastet meg på så mange Bergensbølger, men tomlene opp for Lars Vaular med "Rett opp og ned".

Et lite mirakel

Jeg har absolutt ikke grønne fingre. Noen ganger lurer jeg faktisk om fingrene mine er som han i "Heroes" som suger alt liv ut av omgivelsene sine. Alle planter, bortsett fra noen svært hardføre kaktuser, dør etter kort tid hjemme hos oss.

Da vi hadde innflytningsfest, fikk vi selvsagt en del planter. Bonsaitreet har takket for seg for lenge siden, og orkidéen avblomstret etter kort tid. Men noe inni meg sa at jeg ikke skulle gi opp orkidéen med en gang. Jeg har tidligere forsøkt å klippe orkidéer når de avblomstrer, og det har aldri ført til nye blomster. Denne ganger googlet jeg litt og fant et råd om å la orkidéen være, så lenge stengelen ikke ble brun. Og stengelen var grønn og fin, så jeg lot den bare stå i vinduskarmen og vannet den på søndager som før. Og hva har skjedd?

.......den har fått nye knopper! Det er utrolig!

Ååååh, så sjenert!

I 1990 en gang kom det noen blide NRK-folk på Smestad skole og lurte på om det ikke var en klasse som ville stille opp og la seg intervjue om hva de syntes var typisk norsk. Alle ville veldig gjerne på tv, spesielt når det var snakk om Midt i Smørøyet.

Det hele ble sendt en lørdag rett før jul. Vi var på juletrehenting i Skiptvet, sånn at både slekt og venner kunne samle seg foran tv'en for å ta en titt. Og først ute var en frynseskjerfbekledd og sjenert dingleøredobbjente.

Det hele var over på et blunk, og jeg trodde aldri jeg skulle få se klippet igjen. Men i dag fikk jeg en lenke tilsendt på Facebook fra en lærerbekjent som lette etter materiale til skoletimene sine.

Her kan du nyte meg og resten av representantene fra c-klassen på Smestad skole.

Bøker jeg har lest siden forrige blogginnlegg om bøker

Det har vært en stille bokhøst for meg. Sommeren ble avsluttet med Jonathan Littells "The Kindly Ones", og jeg ble ikke ferdig med den før et stykke ut på høsten. Ikke bare var boken fryktelig lang, men den er også en av de tyngste jeg har lest på lenge. Det hele er et dypdykk inn i menneskesinnets mørkeste avgrunn. Det er nærmest umulig å si at man liker boken, men man er i hvert fall ikke uberørt etter å ha lest noe slikt.

Etter slik litteratur var jeg klar for noe enkelt og underholdende. Valget falt på Dan Browns "Angels and Demons". Hvis man klarer å legge all skeptisisme til side, så er det en veldig underholdende historie. Og jeg ble så bitt av basillen at jeg bestemte meg for å følge opp med "Lost Symbols" på lydbok, da lesing på toget føltes umulig i en periode. Jeg prøvde å la meg rive med, men denne gangen ble jeg bare irritert over hva den veike akademikeren Robert Langdon(spesielt etter at jeg så han spilt av Tom Hanks, som sannsynligvis er en av de mannlige skuespillerne jeg liker aller minst. Hanks = Langdon i mitt hode nå. *urk*) faktisk klarer å overleve, bare fordi han en gang var aktiv vannpolospiller. Nei, nå blir det ikke mer Dan Brown på meg på en stund. Men jeg har i hvert fall våget å stå fram med mine guilty pleasures.

Neste post på programmet var litt Brooklyn-mimring. Problemet er bare at jeg ikke husker hva hverken forfatteren eller boken heter, og ikke leste jeg boken ferdig heller. Den kan ikke ha vært bra.

Nå har jeg begynt på julegavene. Først ute er "Da Nietzsche gråt" av Irvin D. Yalom. Foreløpig virker den spennende, selv om språket virker litt platt. I køen står også "Den store ML-boka" og "Superfreakonomics" av Steven Levitt. Hvis du fremdeles ikke har lest "Freakonomics" av sistnevnte, synes jeg det er bør være et nyttårsforsett for 2010.

Har forresten fått litt dilla på podcasts og lydbøker igjen, og er i ferd med å lytte meg gjennom Ricky Gervais' "Guide to..."-serie. Dette er hysterisk morsomme og fryktelig useriøse diskusjoner om forskning og vitenskap. Hvis du ser en som fniser ukontrollert på toget/bussen, er det nok meg.

Nyttårsønsker 2010

Desember har vært en usedvanlig stille tid her på bloggen, men jeg skal forsøke å få til en verdig avslutning med noen tanker om hva jeg ønsker for neste år.

Det første ønsket er nokså åpenbart, men ikke så oppnåelig: Fred på jord. Men jeg kan jo ønske meg at små og store fredsaktivister rundt i verden får et litt hyggeligere år, og at kanskje en av dem får fredsprisen neste år.

Det andre ønsket er at Barack Obama lever opp til fredsprisen han fikk i år.

Det tredje ønsket må bli at verdens store og mektige land våger å si:"Vi bryr oss så mye om miljøet at vi innfører strenge Co2-kvoter o.l. uavhengig av hva de andre landene gjør. For vi bryr oss." Og så kan jo oljenasjonen Norge ta litt mer ansvar og bevilge mer penger til miljøfremmende tiltak i fattigere land, og i tillegg bevilge mye mer penger til forskning på alternative energikilder.

Jeg kan håpe.

Og sist, men ikke minst, ønsker jeg alle venner og blogglesere et godt nytt år! Hvem vet hva 2010 vil bringe, spesielt for den lille familien i suburbia.

En doula til alle?

Da vi bodde i New York, ble jeg introdusert for begrepet doula for første gang. En doula er en slags svangerskaps-, fødsels- og barselhjelper som følger familier gjennom hele prosessen med å få barn. De kan ha medisinsk utdannelse, men trenger ikke ha det. Men de har erfaring med svangerskap og fødsler, og kan stille opp med gode råd og hjelp underveis.

Dette har blitt veldig populært i USA, der fødsel blir mindre og mindre naturlig og mer medisinsk. Der fødes 32% av barna med hjelp av keisersnitt, og mange mener dette kan han noe med at folk ikke lenger klarer å forholde seg til de naturlige sidene ved å føde. Bruken av doula har nok kommet som et svar på den fremmedgjøringen mange kvinner føler når de møter helsesystemet. Og i hippe og høyt utdannede kretser har altså doulaer, naturlige fødsler og amming fått sin renessanse.

Nå har denne trenden kommet til Norge også, og organisasjonen Liv Laga er blant dem som sprer informasjon om doulaenes virksomhet. På websiden deres kan du også lese et intervju med en norsk doula.

Og i et samfunn der det kuttes i jordmortimer, barseldøgn på sykehus og tilgang på helsestasjon, så synes jeg det er flott at det finnes et tilbud som doula. Problemet er dessverre at tilbudet er privat og dermed bare tilgjengelig for dem med god råd. Og er jeg egentlig for at private tjenester skal erstatte det offentlige? Når ikke alle kan føde på diverse fødeloft eller har tidligere erfaring med barn eller har lett tilgang på kvinnelige slektninger med god og fornuftig erfaring, må tilbudet det selvsagt være tilgjengelig for alle.

Synes du dette eller andre ting rundt fødsel og barsel er viktig, anbefaler jeg et medlemsskap i Liv Laga. Dagens reklame!

Desember i Suomi

Jeg og Alma har vært på en liten snartur i Helsinki sammen med mormor.

Orava by winter. Det fristet ikke akkurat å hoppe ut i vannet, men vi skulle tatt oss tid til å varme opp badstuen.



Naboens hester var heldigvis ute:



Alma beundrer julevinduet på Stockmann. Musikk og figurer som beveget seg var stas!