Vi lærer kinesisk

Etter mandagens nokså slitsomme handletur, bestemte jeg meg for å finne noen mer barnevennlige aktiviteter i går. Kikket litt på Kidshaven.com igjen, og fant ut at det var eventyr- og sangstund på det nærmeste biblioteket. Så da dro jeg med meg Alma dit. Jeg var litt usikker på om vi hadde kommet riktig sted da vi kom fram, for jeg så bare kinesiske foreldre og barn. Men etterhvert dukket det opp folk fra alle mulige andre steder i landet og verden også. Men fordi hovedvekten av deltagerne var kinesere, og damen som arrangerte kunne kinesisk, så foregikk halvparten på et ganske så fremmed språk.

Alma syntes det var helt greit med både engelsk og kinesisk. Hun var litt sjenert i begynnelsen, men etter noen minutter sang hun med på den kinesiske versjonen av "Fader Jakob". Den handler riktignok ikke om Jakob, men har samme melodi og går omtrent slik(antar at dette er amerikansk lydskrift, så syng med amerikansk uttale):

Laung chee law who
Laung chee law who
Paw da kuy
Paw da kuy
Yee chee may you r dwa
Yee chee may you way baa
Jing chee kuy
Jing chee kuy

Vi fikk oversatt teksten også, og den var ganske absurd. Men det er vel alle barnesanger? Den handler altså om to tigere som løper fort. Den ene har ikke øre og den andre har ikke hale. "Jing chee kuy" betyr noe sånt som "veldig rart". Og jeg er helt enig!



Etter eventyrene og sangene, ble det satt fram store kasser med leker, og da ble det nærmest umulig å få med seg Alma på noe så kjedelig som lunsj med pappa. Men vi kom oss avgårde til slutt og fant en hyggelig liten kaffebar med gode salater. Deretter skulle vi vandre litt rundt i byen, men det tok ikke lang tid før Almas døgnvillhet slo ut i trass og trøtthet og jeg måtte bære en hylende jente gjennom byen. Vel hjemme fikk hun sove en times tid mens vi ventet på middag.

Dette førte selvsagt til at morgenen i dag begynte svææært tidlig. Jeg tenkte med gru på hvordan jeg skulle få denne lange dagen til å gå, for i dag er det nemlig innevær. Jeg ble advart i en butikk i går om at jeg burde handle inn all maten vi trenger på forhånd, for i dag skulle det nemlig snø. Jeg fniste litt av de hysteriske amerikanerne, men lo ikke sååå mye når de fortalte at det er ventet over 30 cm med snø. Det er mye i en by uten skikkelig måkemannskap og vinterdekk.

I følge avisene, som kaller dette for "Snowmageddon" og "Snoverkill", er skolene og flere arbeidsplasser stengt og snøen og vinden skal bli verre utover dagen. Andreas kom seg ikke inn på kontoret, for hun som låser opp bygningen satt fast i trafikken. Heldigvis skal dette bare vare ut natten, så vi skal nok klare oss. Vi har i hvert fall middag og ørten poser Peanutbutter M&Ms.

En lang flytur og utforskning av ny by

Andreas har som de fleste vet stukket av fra kone og barn for å forske litt på Yale University. Men vi lot han ikke slippe helt unna, og tok en svipptur over dammen for å nyte New Haven i 2 uker.

Jeg har selvsagt gledet meg lenge til å komme på besøk, men gruet meg til å fly alene med 2-åring i 8-9 timer. Men det hele gikk forbausende greit. Jeg hadde med masse bøker, noen enkle leker og så kunne vi se film på stolryggen. Så bortsett fra at flymaten ikke var spesielt barnevennlig og en liten bæsjplosjon, så gikk turen over greit. Det ble litt verre da vi landet, for Alma syntes det var kjedelig å stå i køen til immigration, og prøvde å stikke av gjennom sperringene. Det var ikke så artig å måtte løpe etter med stor veske og jakker og greier, men jeg fikk tak i henne og vi ble sluppet inn i landet.

Vel framme på Newark, ble vi tatt i mot av Andreas, som hadde leid en stor amerikansk bil for anledningen. Den var i hvert fall større og kraftigere enn den slitne Opelen vi har hjemme. Jeg fikk kjøpt meg en stor "black unsweetened iced tea with lemonade" på Starbucks og Alma fikk en croissant å knaske på. Og så bar det mot New Haven.

Etter 2 timer med kjøring nordover fra New York, var det eneste vi orket litt middagshandling. Alma fikk lagt seg til riktig tid lokal tid(men aaaaaaalt for sent norsk tid) og jeg slet med å holde meg våken. Og første natten var litt ugrei. Men vi følte oss i hvert fall i form til å kikke litt rundt i New Haven. Andreas har bare gått de 5 minuttene fram og tilbake mellom leiligheten og universitetet, så han har heller ikke sett stort.

Det første vi måtte gjøre var å beundre bygget vi bor i. Det er opprinnelig bygget som kontorer for et telefonselskap i 1938 i Art Deco-stil. Nå er huset gjort om til "luxury apartments", men de har beholdt mange av de originale detaljene.











Etter å ha beundret huset en stund, kom vi oss ut på en liten svingom i nabolaget. Huset ligger som sagt rett ved universitetet, så vi fikk tittet litt på byggene, men må nok ta en nærmere titt en annen dag. En skikkelig sur vind gjorde at det ikke fristet å gå veldig langt. Derfor endte vi på brunch i stedet på Claires Corner Copia, en lokal veggisrestaurant. Maten var ok, men cupcakesene var skikkelig hjemmelagde og supergode. Amerikanere kan det med kake.

Andreas i parken:



Uæææh!



Deler av universitetet:



TIl middag ble det hentemat fra den lokale delien, og Alma fikk velge drikken selv. Like rosa som den fine ullkjolen :O



I dag måtte Andreas jobbe igjen, det er jo tross alt mandag. Jeg og Alma planla derfor en litt større ekspedisjon ut av sentrum. Vi ville shoppe på favorittbutikken Target! Målet var tegnestifter og ark og PlayDoh i leketøysavdelingen, billig maternitywear til hu mor, peanutbutter M&Ms til meg og alle der hjemme. Og mye mer. Jeg har vært bekymret for at Alma har blitt et lite rosa troll, men da hun fikk velge klær selv i dag, valgte hun en blå kjole og Lokomotivet Thomas-pysj *puh*.

Men før vi kom så langt som til shoppingen, måtte vi ta bussen. Jeg var litt bekymret, rett og slett fordi det var umulig å skjønne rutetider og finne stasjonsnavn på nett. Men jeg stilte opp på bussholdeplassen og etter en stund kom det en buss med det navnet jeg så etter. Ingen av holdeplassene hadde synlige navn, og bussjåføren sa heller ingen ting, men vi kom oss av bare en stasjon for langt unna Target. Target ligger i bilistland, og det er virkelig ikke meningen at man skal komme dit med fots. Planen min var å kombinere turen med en handlerunde i matvarebutikken på andre siden av veien. Men den veien hadde ingen fortau eller fotgjengerovergang. Så det var bare å krysse fingrene og løpe over i en fart. I kassakøen fikk Alma et lite trassutbrudd og alle damene rundt meg tilbød seg å passe på henne til jeg fikk hentet bilen. "Bilen? Jeg har da ingen bil. Jeg skal ta bussen." Damene holdt på å besvime, og jeg dro med meg skrike-Alma og en trillion poser mot bussholdeplassen. Hjemturen gikk nokså greit, men de to damene på benken ved siden av syntes nok jeg var litt rar som dro på så voldsom handletur med bare en trille til 2-åringen.




Nå er jeg i ferd med å undersøke hva man kan finne på med toddlers her i New Haven. Tenkte meg på barnemuseet i morgen, men det er visst bare åpent for allmennheten på fredag og lørdag. Så nå må jeg lete litt til. Fant en webside som heter Kidhaven, og har et lite håp om å finne gode tips der.

Det hev ein orkidé sprunge

Jeg klarer fremdeles ikke forstå at jeg har klart å få fram nye knopper på orkidéen min. Og nå har den første knoppen sprunget ut! Det betyr selvsagt bilde i bloggen.

Nightlife

Det har visst blitt en vane å innlede hvert blogginnlegg med hva jeg egentlig kunne ha skrevet om. Vi har alt fra viktige Haiti, til ikke så viktige, men svært irriterende NSB. Men det er så mange andre der ute i bloggverden som har skrevet lure ting om dette, om AMK og alt det andre som skjer. Så det er ikke det at jeg ikke bryr meg, men jeg har ikke så mye nytt å tilføye.

I stedet er jeg stuck i strikkedillaland, og har påbegynt en periode som alenemamma mens min kjære forsker i det store utland. Men et stille liv i suburbia betyr ikke at man ikke drømmer om heftige kvelder på dansegulvet. Og det som trigget den lysten i kveld var en sang jeg hørte i bilen på vei hjem fra søndagsmiddag(elgstek!). Jeg har tidligere ikke kastet meg på så mange Bergensbølger, men tomlene opp for Lars Vaular med "Rett opp og ned".

Et lite mirakel

Jeg har absolutt ikke grønne fingre. Noen ganger lurer jeg faktisk om fingrene mine er som han i "Heroes" som suger alt liv ut av omgivelsene sine. Alle planter, bortsett fra noen svært hardføre kaktuser, dør etter kort tid hjemme hos oss.

Da vi hadde innflytningsfest, fikk vi selvsagt en del planter. Bonsaitreet har takket for seg for lenge siden, og orkidéen avblomstret etter kort tid. Men noe inni meg sa at jeg ikke skulle gi opp orkidéen med en gang. Jeg har tidligere forsøkt å klippe orkidéer når de avblomstrer, og det har aldri ført til nye blomster. Denne ganger googlet jeg litt og fant et råd om å la orkidéen være, så lenge stengelen ikke ble brun. Og stengelen var grønn og fin, så jeg lot den bare stå i vinduskarmen og vannet den på søndager som før. Og hva har skjedd?

.......den har fått nye knopper! Det er utrolig!

Ååååh, så sjenert!

I 1990 en gang kom det noen blide NRK-folk på Smestad skole og lurte på om det ikke var en klasse som ville stille opp og la seg intervjue om hva de syntes var typisk norsk. Alle ville veldig gjerne på tv, spesielt når det var snakk om Midt i Smørøyet.

Det hele ble sendt en lørdag rett før jul. Vi var på juletrehenting i Skiptvet, sånn at både slekt og venner kunne samle seg foran tv'en for å ta en titt. Og først ute var en frynseskjerfbekledd og sjenert dingleøredobbjente.

Det hele var over på et blunk, og jeg trodde aldri jeg skulle få se klippet igjen. Men i dag fikk jeg en lenke tilsendt på Facebook fra en lærerbekjent som lette etter materiale til skoletimene sine.

Her kan du nyte meg og resten av representantene fra c-klassen på Smestad skole.

Bøker jeg har lest siden forrige blogginnlegg om bøker

Det har vært en stille bokhøst for meg. Sommeren ble avsluttet med Jonathan Littells "The Kindly Ones", og jeg ble ikke ferdig med den før et stykke ut på høsten. Ikke bare var boken fryktelig lang, men den er også en av de tyngste jeg har lest på lenge. Det hele er et dypdykk inn i menneskesinnets mørkeste avgrunn. Det er nærmest umulig å si at man liker boken, men man er i hvert fall ikke uberørt etter å ha lest noe slikt.

Etter slik litteratur var jeg klar for noe enkelt og underholdende. Valget falt på Dan Browns "Angels and Demons". Hvis man klarer å legge all skeptisisme til side, så er det en veldig underholdende historie. Og jeg ble så bitt av basillen at jeg bestemte meg for å følge opp med "Lost Symbols" på lydbok, da lesing på toget føltes umulig i en periode. Jeg prøvde å la meg rive med, men denne gangen ble jeg bare irritert over hva den veike akademikeren Robert Langdon(spesielt etter at jeg så han spilt av Tom Hanks, som sannsynligvis er en av de mannlige skuespillerne jeg liker aller minst. Hanks = Langdon i mitt hode nå. *urk*) faktisk klarer å overleve, bare fordi han en gang var aktiv vannpolospiller. Nei, nå blir det ikke mer Dan Brown på meg på en stund. Men jeg har i hvert fall våget å stå fram med mine guilty pleasures.

Neste post på programmet var litt Brooklyn-mimring. Problemet er bare at jeg ikke husker hva hverken forfatteren eller boken heter, og ikke leste jeg boken ferdig heller. Den kan ikke ha vært bra.

Nå har jeg begynt på julegavene. Først ute er "Da Nietzsche gråt" av Irvin D. Yalom. Foreløpig virker den spennende, selv om språket virker litt platt. I køen står også "Den store ML-boka" og "Superfreakonomics" av Steven Levitt. Hvis du fremdeles ikke har lest "Freakonomics" av sistnevnte, synes jeg det er bør være et nyttårsforsett for 2010.

Har forresten fått litt dilla på podcasts og lydbøker igjen, og er i ferd med å lytte meg gjennom Ricky Gervais' "Guide to..."-serie. Dette er hysterisk morsomme og fryktelig useriøse diskusjoner om forskning og vitenskap. Hvis du ser en som fniser ukontrollert på toget/bussen, er det nok meg.