Søndagspop

Har gått og nynnet på to sanger i helgen, og da må de jo deles. Først ut er britiske Hurts, som spinner videre på fin 80-tallssynthpop:



Den neste sangen er The Pains of Being Pure at Heart, som i utgangspunktet er litt kjedelig, men denne remixen jeg fant på synth.no er deilig:

Enda et steg inn i de ulykkeliges verden

Min kjære sendte meg en lenke til en artikkel i New York Magazine, som handler om hvordan foreldre tror de blir lykkelige når de får barn, men at alle undersøkelser viser at barnløse faktisk er lykkeligere. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at han sendte den, eller om det faktisk er et hint om familiens tilstand etter at vi utvidet med et menneske til, men det var uansett morsomt å lese for en nybakt mamma for andre gang.

For man kan jo begynne å lure på hvorfor man gjør dette etter noen våkenetter, med bleieberg som vokser, 2,5-åring som trasser, og der man sitter uten å klare å finne klær uten gulpeflekker. Men trøsten for oss nordiske kvinner er faktisk å finne nokså langt nede i artikkelen. En dansk undersøkelse viser nemlig at danske foreldre faktisk er nokså lykkelige allikevel. Og svaret kan være at når man vet at man kan kose seg med lang permisjon etter fødsel, når barnehagene er billige og subsidierte og man slipper å bekymre seg for å spare opp college-midler til den ultimate utdannelsen for poden, så slapper man faktisk med av som foreldre og klarer å finne litt lykke i oppdragelse.


dok1

I lørdagens DN var det en lang artikkel om pappaperm. Høyt utdannende kvinner ofrer fremdeles lønn og karriere for barn, mens deres høyt utdannede menn fortsetter sin karriere uansett hvor mange barn de får. Pappaene er slett ikke interesserte i å ta mer permisjon, mens kvinnene ikke ønsker å gi fra seg noe etter flere måneders slit med graviditet og amming. Mennene(i dette tilfellet åpenbart ikke statsansatte) frykter at noen uker og måneder borte fra jobben vil gjøre at de mister viktige arbeidsoppgaver og bonusordninger, men kvinner synes det er helt greit å ofre dette for familien. Så vi har kanskje ikke kommet så langt likestillingsmessig her i landet som jeg trodde.

Men vi er i hvert fall bittelitt lykkeligere enn husmødrene Kahneman intervjuet, som plasserte barnepass på plass 16 av 19 over ting de likte å gjøre.

Det menn vil ha?

Av alle underlige nyheter som dukker opp om sommeren, har jeg spesielt hengt meg opp i serieforlaget Egmonts nye magasin Donald. Egmont har vel skjønt at Donald Ducks største fans består av godt voksne mennesker(ja, inkludert meg selv av en eller annen merkelig grunn). De regner nok også med at en hel del av dem er menn. Og menn over en viss alder har gjerne penger å bruke på artige produkter, så hvorfor ikke lansere Donald for menn. Altså et eget manneblad for menn som synes Donald og manneting er artig.

Et slikt magasin er sikkert en artig engangsgreie, men finnes det virkelig nok menn der ute som liker å lese om Donald, bikini og røde biler? Eller overvurderer jeg norske menn? Jeg kan rett og slett ikke fatte at denne idéen har sluppet gjennom filteret i idémyldringsmøtet som sikkert fant sted hos Egmont en gang i løpet av fjoråret. Manneblad for donaldister? Yeah! not.

tre pluss en

Da er Suburbida-familien blitt utvidet til 4 personer. Lillebror kom til verden for en uke siden, og en 2,5-åring har gått fra å være liten til å bli veldig stor.

Vi er litt slitne, men veldig glade. Spesielt nå som mors obligatoriske følelse av antiklimaks etter fødsel er unnagjort. Mange måneders venting på et nytt vesen, som forløses i tidenes følelsesmessige kaos, gjør at det kan føles litt tomt og stille etterpå. Men så går det seg til igjen, og vi kan nyte at vi foreløpig har fått en lillebror som er nokså rolig av seg. Og at storesøster foreløpig virker mer stolt enn sjalu.

Så får vi se om bloggen kommer til å inneholde noe mer enn babyprat framover.

Min sommersang

I dag fikk jeg endelig hørt på Robyns nye album "Body Talk, pt. 1". Jeg er jo fan og ikke vanskelig å overbevise, og jeg ble overbevist denne gangen også. Og gleder meg enda mer til å se henne live på Øyafestivalen i august. Den kuleste popdama har laget iskaldt electropop med de mest discovennlige refrengene. Jeg skulle gjerne ha tatt en dans, men nøyer meg for tiden med å nikke anerkjennende mens jeg kjenner smaken av Sivs rabarbrasuppe som jeg lagde til dessert i dag. For en sommer dette skal bli!

Om å redde verden på et mikronivå - helgens prosjekt

Mamma feiret rundt tall i går med mye fest og moro. Jeg holdt ingen tale, men tenkte etterpå hva jeg kunne ha sagt i en tale. Det er jo mye man kunne ha sagt, men en av tingene jeg tenkte på var hvilke verdier jeg fikk med meg hjemmefra og hvilke verdier jeg kunne tenke meg å føre videre.

De som kjenner familien min vet at mamma er en kløpper på symaskin og med strikkepinnene.. kanskje så flink at jeg aldri helt har trengt å lære meg det skikkelig. Men jeg har i det minste fått med meg nyttig kunnskap som å stoppe sokker og sy knapper. Og en følelse av at det er viktig å ta vare på ting.

Prosjekt tøybleier startet i sin tid vel så mye pga praktiske årsaker, som av miljøhensyn. Nå har vi hatt dem i nesten 2 år, og en del av bleiene bærer preg av det, spesielt borrelåsen. Så, inspirert av min barndoms oppfordring om å ta vare på ting, gikk jeg til innkjøpt av borrelås og dro fram symaskinen fra kjelleren.

Først sprette opp den gamle borrelåsen:



Så sy på en litt lengre og bedre ny borrelås. Og vips! har man bleier som forhåpentligvis holder til en bleierunde til.



Jeg leste nemlig en britisk undersøkelse som viste at hvis man bruker tøybleier på 1 barn, sparer man miljøet for noe utslipp ifm med produksjon, frakt, bruk og avfall, men hvis man bruker bleiene på to barn er besparelsen opptil 40%! Og da er det verdt å bruke helgen ved symaskinen, selv om det nok ikke er favorittstedet mitt foreløpig.

Post-Eurovisjon

Under sendingene fra Eurovisjonens sangkonkurranse fra Oslo, viste man blant annet noen klipp fra de bidragene som ikke har gjort det spesielt bra i konkurransen. Ikke overraskende var det en del norske bidrag blant disse. Mer overrasket ble jeg da jeg så Telex. Jeg visste at de hadde deltatt, men trodde at resten av Europa syntes de var like bra som jeg synes(ikke at jeg husker dem fra 1980; det er jeg nok for ung til).

I dag slo det meg at jeg skulle sjekke ut historien bak deltagelse, for fant følgende morsomme anekdote på Wikipedia:

"In 1980 Telex's manager asked the group to enter the Eurovision Song Contest. The group entered and were eventually sent to the finals, although it apparently hoped to come in last: "We had hoped to finish last, but Portugal decided otherwise. We got ten points from them and finished on the 19th spot." (Marc Moulin)[3] The group's song "Euro-Vision" was a cheerful bleepy song with deliberately banal lyrics about the contest itself. The Eurovision audience seemed unsure how to react to the performance, and after the band stopped playing, there was mostly stunned silence, with scattered polite applause; Michel Moers took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amid sounds of muttering. A mark of the confusion caused by the performance was when vote-counting began, and Greece awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to the Netherlands.
All of this was clearly bad news for the band's British record label, Virgin Records, which was trying to pass them off as part of the New Romantic movement. The self-mockery of tracks like "We Are All Getting Old" didn't help either."

Og bidraget kan du nyte her: