Live free or die

Litt dramatisk tittel på dagens innlegg, men i og med at vi befinner oss i West Lebanon, New Hampshire, passer det å bruke statens slagord.

Etter å ha reist i nesten 24 timer, mye takket være kaos på Newark og iPhonehenting i Boston, kom vi i går kveld fram til hotellet ved Lebanon flyplass. Vi fryktet en lang natt med døgnville barn, men det gikk forbausende bra.

I dag kom vi til huset vi skal bo i mens vi leter etter noe mer permanent. Ikke drømmehuset, men absolutt ikke dumt. Vi leier møbler, men fikk ikke servise, sengetøy, elektroniske artikler etc., vi trosset min dårlige samvittighet og shoppet som gale på Walmart. Jeg hadde Barbara Ehrenreichs bok om underbetalte amerikanere i bakhodet, men herregud så praktisk det er med alt tilgjengelig på et sted. Så det ble billige og skrøpelige tallerkner, retromønstret sengetøy, liten tv, Dora-Lego og masse annen moro.

Resten av dagen har gått med til å fikse praktiske ting og pakke ut. Vi får ikke tv og Internett før på fredag, så foreløpig blir det mobilblogging og Mummi-DVD på tv.

Om apostlenes hester

Walk your kids to school program

For noen dager siden så jeg et innslag på Dagsrevyen om den nye trenden "gåbussing", eller det vi i gamle dager kalte å følge barna sine til fots til skolen. For en fantastisk idé! At ingen har tenkt på at man kan gå sammen til skolen før! Og ikke nok med det: det er andre i andre land som har tenkt samme tanken, men ikke uten motstand.

Her kan du lese hva en litt oppgitt forelder i USA skriver om gåbussing og et underlig forhold til statistikk.

Flytteliste

Takk, wikipedia

Ordne forsikringer *check*
Kjøpt flybilletter før visum er ordnet *check*
Svette litt pga visum som aldri kommer *check*
Endret Morgenbladabonnement til nettabonnement *check*
Avbestilt Donald - trist *check*
Solgt sykkelen *check*
Pakke *ikke i nærheten av påbegynt*
Bestilt ny iPhone som venter på oss når vi kommer fram *check*
Saumfart Amazon og andre websider etter ting som skal shoppes når vi kommer fra *check*

Hmm, hva har jeg glemt?

Er dette middag?

Jeg er ganske tradisjonell når det kommer til middager. Den bør helst være varm, med unntak av pastasalat o.l. på varme sommerdager. Og sushi. Og så bør det være kjøtt eller fisk og grønnsaker. Evt. et vegetaralternativ a la falafel.

Så når Andreas en sjelden gang foreslår sin favorittsommerrett kavring og kefir, er det ikke fritt for at jeg rynker på nesen. Men i går var det varmt og enkel mat fristet, så vi dro fram kavringposen, kefirkartongen, sukkerskålen og syltetøyglasset. Og jeg ble mett. Og det var ikke vondt. Men er det middagsmat?

Søndagspop

Har gått og nynnet på to sanger i helgen, og da må de jo deles. Først ut er britiske Hurts, som spinner videre på fin 80-tallssynthpop:



Den neste sangen er The Pains of Being Pure at Heart, som i utgangspunktet er litt kjedelig, men denne remixen jeg fant på synth.no er deilig:

Enda et steg inn i de ulykkeliges verden

Min kjære sendte meg en lenke til en artikkel i New York Magazine, som handler om hvordan foreldre tror de blir lykkelige når de får barn, men at alle undersøkelser viser at barnløse faktisk er lykkeligere. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at han sendte den, eller om det faktisk er et hint om familiens tilstand etter at vi utvidet med et menneske til, men det var uansett morsomt å lese for en nybakt mamma for andre gang.

For man kan jo begynne å lure på hvorfor man gjør dette etter noen våkenetter, med bleieberg som vokser, 2,5-åring som trasser, og der man sitter uten å klare å finne klær uten gulpeflekker. Men trøsten for oss nordiske kvinner er faktisk å finne nokså langt nede i artikkelen. En dansk undersøkelse viser nemlig at danske foreldre faktisk er nokså lykkelige allikevel. Og svaret kan være at når man vet at man kan kose seg med lang permisjon etter fødsel, når barnehagene er billige og subsidierte og man slipper å bekymre seg for å spare opp college-midler til den ultimate utdannelsen for poden, så slapper man faktisk med av som foreldre og klarer å finne litt lykke i oppdragelse.


dok1

I lørdagens DN var det en lang artikkel om pappaperm. Høyt utdannende kvinner ofrer fremdeles lønn og karriere for barn, mens deres høyt utdannede menn fortsetter sin karriere uansett hvor mange barn de får. Pappaene er slett ikke interesserte i å ta mer permisjon, mens kvinnene ikke ønsker å gi fra seg noe etter flere måneders slit med graviditet og amming. Mennene(i dette tilfellet åpenbart ikke statsansatte) frykter at noen uker og måneder borte fra jobben vil gjøre at de mister viktige arbeidsoppgaver og bonusordninger, men kvinner synes det er helt greit å ofre dette for familien. Så vi har kanskje ikke kommet så langt likestillingsmessig her i landet som jeg trodde.

Men vi er i hvert fall bittelitt lykkeligere enn husmødrene Kahneman intervjuet, som plasserte barnepass på plass 16 av 19 over ting de likte å gjøre.

Det menn vil ha?

Av alle underlige nyheter som dukker opp om sommeren, har jeg spesielt hengt meg opp i serieforlaget Egmonts nye magasin Donald. Egmont har vel skjønt at Donald Ducks største fans består av godt voksne mennesker(ja, inkludert meg selv av en eller annen merkelig grunn). De regner nok også med at en hel del av dem er menn. Og menn over en viss alder har gjerne penger å bruke på artige produkter, så hvorfor ikke lansere Donald for menn. Altså et eget manneblad for menn som synes Donald og manneting er artig.

Et slikt magasin er sikkert en artig engangsgreie, men finnes det virkelig nok menn der ute som liker å lese om Donald, bikini og røde biler? Eller overvurderer jeg norske menn? Jeg kan rett og slett ikke fatte at denne idéen har sluppet gjennom filteret i idémyldringsmøtet som sikkert fant sted hos Egmont en gang i løpet av fjoråret. Manneblad for donaldister? Yeah! not.