Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Det er ikke godt å si, men i dag hadde jeg et møte med en dual career-rådgiver som hjelper ektefeller med å finne seg jobb i området. Det er ikke bare å slenge inn en søknad i et fremmed land, man må også ha riktig CV, vite noe om lønn, ha nettverk etc. Og det er nettopp det denne rådgiveren skal hjelpe meg med. Hun syntes CV'en min "looked very European" og skal komme med en liste over hva som må endres. Jeg ble også advart om et lavere lønnsnivå, men med lav inntektsskatt og 0 moms, så kommer jeg ikke så verst ut av det allikevel. Hvis jeg finner en jobb, da. For i tillegg til vanlige utfordringer, så har jeg ikke arbeidstillatelse. Green card får jeg ikke før en stund etter jul, men en arbeidsgiver kan stille som "sponsor" for en midlertidig arbeidstillatelse og et HB1-visum, og dermed får jeg jobbe allikevel. Så da gjelder det å finne noen som ønsker å gjøre det. Men min rådgiver Deb mente at det skulle gå greit.

Etter rådgivingstimen tok jeg og Axel oss en velfortjent svingom rundt i Hanover. Vi fikk kjøpt postkort og frimerker og tatt en tur på farmer's market her i Hanover. Jeg prøvde å gå forbi muffinsene til The Cupcake Queen, men falt for fristelsen på andre runde rundt boden. Og bildet viser vel hvorfor:



På postkontoret opplevde jeg forresten noe jeg alltid har trodd at man opplever i små amerikanske byer, men som jeg ikke har opplevd så langt. På vei ut døren kom en dame med barnevogn bort til meg og spurte om Axel(akkurat det er ganske vanlig). Men hun ble stående å prate og fortalte at hun også var nyinnflyttet, heter Kelly, sønnen heter William og er 8 uker, mannen jobber på Tuck og hun håpet å treffe meg igjen i Hanover. Jeg ble litt forfjamset, men synes tross alt det var ganske stas å treffe folk på den måten.

Postkontorene her er også en nokså annen opplevelse enn i NY. Postkontorene her ser ikke ut som fengsler, du trenger ikke sende posten gjennom luker til de ansatte og de ansatte virker faktisk fornøyde med å jobbe på posten og gjør sitt ytterste for å gi deg god service og hjelper deg med å sende ting på rimeligste måte. Det er fint når man stadig skal sende gaver hjem til Norge.

Vi begynner også å nærme oss slutten på huskjøpsdramaet. Vel, det er ikke så dramatisk, men husinspeksjonen vi betalte for avdekket aluminiumsledninger i huset. Det er ikke så ille hvis koblingene er bra, men flere forsikringsselskaper nekter å forsikre hus med aluminium i strømsystemet, og det er vi redd for at skal påvirke verdien på huset. I tillegg avdekket en elektriker vi hyret inn at koblingene slettes ikke var så bra, så da må vi forhandle med selger om hvordan dette skal løses. Det er godt vi valgte å ta en inspeksjon og at man faktisk kan trekke seg fra bud hvis det avdekkes vesentlige mangler(og dette er vesentlig, hvis noen lurer). Men vi håper selvsagt selger er villig til å utbedre, for det skal godt gjøres å finne et tilsvarende hus i det området.

Dagens repeat på iPhonen:

oooohmmmm, sweet oooohmmm

Jepp, da er vi i gang med yoga igjen. Jeg fant mommy & me-timer på Ancient Healing Arts Yoga Studio i Lebanon og meldte meg på. Det var bare jeg og en annen mamma der i dag i tillegg til instruktøren, men hun lovte at det skulle komme flere. Og så pleier de å spise lunsj sammen etterpå, og det høres bra ut for en som er en smule kontaktsøkende. Den andre mammaen var forresten innflytter hun også. Hun og mannen hadde flyttet fra Brooklyn, og hun var åpenbart ikke overbevist om at New Hampshire var tingen... jeg kan jo skjønne det når man sammenligner med NY, men jeg kunne faktisk ikke tenke meg å bo fast med barn i NY.



På vei hjem fikk jeg igjen anledning til å hisse meg opp over elendig skilting. Reglene for hvilken fil du skal ligge i for å kjøre rett fram er utrolig inkonsekvent, og det er ingen skilt som viser hvor du skal ligge, det er bare malt på bakken. Noe som hjelper svært lite når merkene på bakken er dekket av 2-3 SUV'er som står foran deg i kø. I tillegg er skiltingen til andre byer bare halvveis gjennomført, så hvis du følger skilt og ikke GPS, kan du stadig oppleve å komme til kryss hvor det plutselig ikke finnes skilt med navn på stedet du skal til, og dermed må du gjette deg fram til hvor du skal. Nå begynner jeg å bli såpass kjent her at jeg klarer å kjøre til Hanover, Lebanon, White River Junction og Norwich uten hjelp, men skal jeg andre steder så må jeg ha hjelp. Derfor lastet jeg ned Navigon for USA øst i går, så kan jeg bruke iPhonen som GPS ved behov.

Prosjekt huskjøp går også sin gang, og i dag sendt vi over en liste med issues til megleren, så får vi se hva selgerne sier til en eventuell deling av utgifter eller nedsatt pris.

Jeg kan endelig høre på musikk fra iPhonen i bilen, og i går dukket de forhåndsbestilte albumene fra Robyn og Hurts opp på iTunes. Ingenting er så fint som å kjøre gjennom landskapet med pulserende popmusikk på stereoen! Robyns Bodytalk pt. 2 er like bra som forventet, og Hurts lever også opp til forventningene, selv om ikke alle låtene var like bra som Better than love. Men denne er fin:

Labor Day-helg

Vi har kunnet kose oss med langhelg her i West Lebanon. Amerikanerne har feiret(?) Labor Day, noen måneder etter resten av verden. Lørdagen gikk med til praktiske ting som matvarehandel og jakt på kabel for å få musikk fra iPhone i bilen(kjempeviktig!). Barnehagen sendte ut en e-post med tips om ting som skjedde i området i helgen, og der fant jeg informasjon om iskremlaging på Billings Farm i nærheten av Woodstock i Vermont(nei, ikke den Woodstocken).

Vi kjørte avgårde langs en vei som tydeligvis var populær blant turister og antikvitetsfans også. Jeg så minst 7 antikvitetsbutikker på veien og en mengde tursitbutikker. Og så kjørte vi over Quechee Gorge, som var fin, men ikke så imponerende som en del vi har hjemme. Blasert publikum, gitt. Men målet var altså Billings Farm, og Alma ble yr av glede over å se alle dyrene, men iskremlagingen tok litt for lang tid. Det var tross alt mye morsommere å løpe rundt. Smakingen var derimot morsommere.



På vei hjem tok vi et lunsjstopp i superidylliske Woodstock. Det var rett og slett en tvers-gjennom-glugg-koselig liten by. Lunsjen ble hakket mer kaotisk med sprutgulp over alt fra Axel, Alma som veltet kaffe latte og Axel som dunket hodet i bordet. Men vi fikk da i oss mat, og var fornøyde med dagen allikevel.

Da vi kom hjem fikk jeg endelig testet sykkelen min. Planen var å sykle via White River Junction og ned hele Connecticut River Road, men det kartet ikke viste var at den var stengt ca. halvveis. Men fikk da syklet 14 km allikevel. Og det var nok for denne utrente kroppen. Jeg trenger definitivt også sykkelbukser, og det ble innkjøpt i dag.

I dag var det altså fridag her, og Andreas startet dagen med å sykle rundt 32 km via Meriden, som visstnok også er en superidyllisk liten New England-by. Vi kom oss også på spasertur til en lekeplass, men oppdaget fort at West Lebanon ikke er laget for fotgjengere. Alma var på full fart ut i veien foran en bil, men Andreas var heldigvis kjapt ute med å dra henne inn fra veien igjen. Vi gikk videre med hjertet i halsen, men fant heldigvis en kjempefin sti som gikk resten av veien til lekeplassen.



I morgen begynner hverdagen igjen, og jeg planlegger yoga for meg og Axel i morgen. Uken skal også brukes til karriereveiledning og legebesøk for Alma. Og så fortsetter sagaen om huskjøp i USA. Vi må levere inn eventuelle krav etter husinspeksjonen til selger, og sitter nå og lurer på hva vi skal si.

Gliset

Jepp, vi hentet bilen i går, kjørte glade og fornøyde hjem og fikk lett panikk da vi kom på at vi trenger forsikring for å ha lov til å kjøre. Jeg hadde riktignok kontaktet noen forsikringsselskaper i løpet av dagen, men ikke gjort noen avtaler. Jeg prøvde å Google "temporary insurance", men fikk bare treff på britiske nettsider. Så hva skulle vi gjøre nå som leiebilen var levert og mann og barn skulle kjøres på jobb og i barnehage dagen etter?

Joda, vi la avgårde i dag med hjertet i halsen, og etter å ha levert de som skulle leveres, kjørte jeg og Axel pent og pyntelig til et forsikringsselskap i White River Junction. Og der fikk vi heldigvis ordnet det vi skulle. Puh!

Deretter gikk turen til rådhuset i Lebanon for å skaffe skilt til bilen. Jeg kjører uten GPS og prøver å finne fram ved å memorere kjøreanvisninger fra Google maps. Det, kombinert med hårreisende dårlig skilting, førte meg på ville veier i Vermont, men til slutt fant jeg route 89 sørover og Lebanon.

Når man kjøper bil her, må man ta med cash eller sjekk og bevis for hvor du bor til ditt lokale rådhus. Der betaler du og får skiltene i hånda. Så må du ringe verkstedet for å få dem til å ta en sjekk av bilen som koster 50 dollar, og så fester de skiltene. NH-skiltene bærer selvsagt det flotte slagordet "live free or die".

Ellers har vi nok en gang kunnet nyte en supervarm dag med over 30 grader, så jeg og Axel koste oss på trappen igjen. Jeg holder på å lese "Shantaram", og det kan ta sin tid. Men spennende er den! Jeg er også i gang med å finne ut av jobbmarkedet, og har avtalt møte med en karrierekonsulent neste uke.

Mye man skal rekke mens lillebror sover

Selv om vi har fått gjort mye her, så er det fremdeles en god del som står igjen. Jeg venter blant annet på arbeidstillatelse og må også komme i gang med å finne ut av arbeidsmarkedet. Nå er jeg i gang med å maile med en dame som jobber med nettopp å hjelpe "spouses" til å finne arbeid, da Dartmouth College har skjønt at for å kunne trekke til seg flinke forskere, så må også ektefellene har mulighet for arbeid. De gir ingen garantier, men jeg får i hvert fall starthjelp.

Men før jeg gjør sånne lure ting, må jeg også ha tid til lunsj. I dag ble det brød fra brødbakemaskinen og hjemmelaget jordbærsyltetøy laget på brødbakemaskin. Og lokalavisen Valley News ved siden av. Ooooog yoghurt med M&Ms.



Det høres sykt ut, ser gøy ut og smaker utrolig godt. For å si det på internettsk: M&Ms-yoghurt FTW!



Jeg har også endelig klart å skaffe en primary care psysichian(noe sånt som fastlege) til med og Andreas og en pediatrician(barnelege) til Alma og Axel. Axel har faktisk sin første time i dag, så da får vi sjekket hvor stor han er. Og ikke minst funnet ut av vaksinasjonsopplegget her, for det husker jeg ikke fra NY-turen.

I går hadde vi teknisk kontroll av det nye huset, og det meste så bra ut. Vi var litt bekymret for fukt i kjelleren, men det var ikke noe å snakke om. Det som derimot dukket opp var ledninger med aluminium i stedet for kobber. Det kan være mer brannfarlig enn kobber, og derfor må vi få inn en elektriker for å sjekke hvor mye aluminum det er snakk om og hva som eventuelt må gjøres, med en prisoverslag. Når vi vet dette, må vi snakke med selgerne om hvordan vi eventuelt løser det økonomisk. Men det trenger ikke være en stor sak, så vi krysser fingrene for at flaksen vår fortsetter.

Nytt på søppelfronten:
Søppelet vårt skal hentes hver tirsdag, noe vi betaler 50 dollar i mnd for. Men de hentet det ikke i går. Jeg er ikke helt overbevist over servicenivået, men vi får se hva de gjør etter en sur telefon. Og om de klarer å hente neste tirsdag.

Hverdagen har begynt

Andreas hadde første dag på jobb i dag og Alma sin første hele dag i barnehagen. Dermed var jeg og Axel alene i huset store deler av dagen. Men det betyr ikke at vi kjedet oss. Første del av dagen gikk med til litt praktiske ting. Jeg har bestilt tethering til mobilen min, slik at jeg får nett på maskinen mens vi venter på at internettleverandøren skal komme hit og installere noe skikkelige greier. Dermed var det enklere å undersøke ting som fastleger, barneleger og hjelp til jobbsøking. Jeg har også mailet litt med damen som driver gruppen for international spouses, så da kommer jeg meg kanskje på treff snart og kan få litt gode råd.

Deretter gikk jeg ut på trappen med havregrøt(hadde ikke mer brød), strikketøy, bok, Worms på iPhone og Axel i vogn. Trappen er litt hard å sitte på, men det går greit når man kan kose seg i 89 grader fahrenheit i skyggen. I mellomtiden surret brødet i brødbakemaskinen, og jeg håper jeg snart finner den optimale melblandingen mens jeg venter på litermålene fra Oslo. Vanskelig dette med cups og sånt.



I dag var vi mest spent på hvordan det skulle gå med Alma i barnehagen. Det er ikke bare og bare å begynne et sted der ingen snakker samme språk som deg. Men da vi kom og hentet henne ville hun slettes ikke hjem, og virket kjempefornøyd. Hun forsto til og med noe av det vi voksne snakket om på engelsk, og har i hvert fall lært seg minst et ord i dag, nemlig "potty". Det er viktig å kunne når man er i gang med bleieslutt. Det kunne ikke vært en bedre start, og jeg håper det fortsetter slik.

Det virket også som om Andreas hadde en fin dag på jobb, men jeg var ikke like bekymret for hans møte med engelsktalende kolleger, og pottyen klarer han nok fint å finne selv.

Et lite sidespor:

For noen dager siden skrev jeg om at vi måtte bestille søppelhenting da det er ittno som kjæm ta sæ sjøl i staten der man ikke betaler skatt. Nå viser det seg at vi er de eneste av naboene her vi bor nå som har bestilt henting av søppel. Resten sparer penger og kjører søppelet til dynga(eller andre steder?) selv. Så da står vår søppelkasse der som en ensom majestet, men foreløpig er det ingen andre enn vi som har kastet søppel i den. Det kan tyde på ålreite naboer.

How much wood...

...would a woodchuck chuck if a woodchuck would chuck wood? Det handler om de store spørsmålene. Eller hvordan jeg som nyimmigrert tør å stille de dumme spørsmålene. I dag spurte vi naboen om hva den lille brune pelsdotten med buskete hale som ikke var et ekorn var. Og det var en woodchuck, også kjent som groundhog. Det har vi altså i hagen, og det er det samme dyret som Andreas kom til å kjøre over på vei fra Boston og hit.

I dag var vi også på Farmers Marked i Norwich. Det var ikke så stort, men hadde et god utvalg av lokalt produserte matvarer. Vi kjøpte artisjokkpai, kylling- og soppai, honning og de søteste gulrøttene du kan tenke deg. Det var noe annet en de store i pose man får på butikken.

Etter bondemarkedet dro vi på sykkeljakt, og er nå de lykkelige eierne av hver vår nye sykkel. Vi har riktignok ikke fått syklene ennå, for man må ha leg med telefonnummer for å bruke sjekk, og vi har ikke fått bankkort til kontoen vår ennå. Men vi skal nok få hentet dem nokså snart. Andreas har fremdeles ikke overbevist meg om at racer er tingen, så jeg endte med en hybrid. Han gjorde et skikkelig kupp og fikk seg en racer med karbonramme til en pris som nesten føltes gratis. Nesten.

Nå leser Andreas lokalavisen, og kan sjokkerende nok fortelle at New Hampshire fremdeles har dødsstraff. Trodde de hadde kommer lenger på østkysten. Men det er Vermont som er den liberale hippiestaten her oppe.