Jåledamen har fått pakke fra UPS-mannen. Det var nemlig på tide å fylle opp lageret med Origins-produkter. Jeg er fan, og så er det så billig her borte. Dessuten lover de alt dette, i tillegg til å ikke teste på dyr:
Origins products are powered by nature and proven by science using: Natural & Certified organic ingredients 100% natural essential oils
And formulated without: Parabens Phthalates Propylene Glycol Mineral Oil PABA Petrolatum Paraffin DEA Animal Ingredients (except cruelty-free honey and beeswax)
Da vi kjøpte syklene våre, maste selgeren fælt om at vi måtte prøve å sykle langs railtrailen. Det skulle vi gjerne ha gjort, men så lenge Axel er for liten for sykkelvognen, må vi nøye oss med å spasere. Jeg glemte selvsagt å spørre om hvor denne trailen er, men google stiller alltid opp. The Northern Railtrail in Grafton County er det vi tror er en gammel toglinje som er blitt gjort om til turvei. Den er nesten 40 km lang, men vi gikk naturlig nok ikke så langt. Men vi fikk oss en fin tur i høstlandskapet og pause med sitronscones ved elven.
I dag syklet jeg fra West Lebanon til Lebanon og inn deler av railtrailen, og fikk meg en fin sykkeltur på 24 km.
Neida, vi er ikke helt der ennå, men jeg har i hvert fall tatt en titt på Andreas' kontor. Heldiggrisen har fått et nymalt kontor med utsikt over huset til KappaKappaKappa, og jeg gleder meg til rapporter om ville keg parties med class of 2014 kledd i toga. Ellers kanskje det bare finnes seriøse student på Dartmouth?
Det ser uansett ut til at Andreas klarer å konsentrere seg om forskningen, selv om Hanover har våknet til liv med freshmen som fester seg gjennom 2 uker før semesteret starter. Jeg har sett masse folk i artige hårfarger, dundrende discomusikk utenfor et hus med enda rarere navn enn trippel-Kappa og underlige ringdanser i parken midt i byen. Det er mye moro for den som er fersk student. Og det skal visst være litt moro for nye ansatte også. Vi er invitert på en fest og på fotballkamp(amerikansk) med servering.
Dagens yoga ble dessverre avlyst, men jeg og Axel fikk trent shoppemuskelen i stedet. Jeg har fått meg noen jobbintervjuvennlige klær og litt behagelige permisjonsplagg. Det er ikke så stort utvalg av spennende klesbutikker i området, men GAP dekker basisplaggbehovet og så fant jeg et par andre nokså ok steder. Men man må nok til Boston, eller helst NY, for den store shoppingen. Kanskje greit vi bor så landlig til :p Har også skaffet meg denne koppen, slik at jeg er sikret varm te til tross for amming, bleieskift og byssing som må til hver gang jeg setter i gang vannkokeren:
Her er forresten et bilde jeg knipset med mobilen på søndagens sykkeltur. Burde å ha knipset et bilde helt på toppen, for der var det fantastisk utsikt, men da var jeg brått opptatt med å kjøre nedoverbakkene i vill fart. Gleder meg til å knipse på samme sted igjen når høsten virkelig har kommet, for da er det visst ganske så fargeprakende her opp.
I dag har vi vært på den 18. Glory Days Festivalen i White River Junction. Festivalen feirer den tiden da togene var viktige i området, og trainspottere og andre nysgjerrige kunne få prøvekjøre en av de gamle togene på toglinjen langs Connecticut River. Alma er fan av Thomas-toget og dermed er alle andre tog også spennende. Hun satt storøyd og stille på setet sitt på den 45 minutter lange humpete og bråkete turen oppover mot Norwich.
Resten av området bød på tryllekunstner, karuseller, hoppeslott og Almas favoritt - en kjempestor oppblåsbar sklie. Lunsjen spiste vi på noe som overraskende nok var en Brooklynaktig hipsterkaffebar. Ikke det vi forventet i å finne i WRJ, men de hadde både god is-mocha og tunfisk/fennikel-wraps. Mitt personlige høydepunkt var å se ekte trainspottere stå og knipse bilder av togene, og de lokale pensjonistene som spilte folkemusikk og danset contradance i gammeldagse klær. Jeg ble spesielt imponert over felespilleren som har holdt på med dansemusikk siden 1934 og var over 92 år gammel. Hans minst like rynkete datter spilte piano sammen med han. Dansens "caller", han som sier hvordan man skal danse(sånn som i square dance), var også en artigper og kom med utsagn som "You can't dosido wvery woman you see". Haha.
Det var i det hele tatt veldig mange gamle mennesker der, så vi konkluderte med at Glory Days var ideelt for hvithårede og deres barnebarn. Men vi rett over 30 trivdes godt, vi også.
Når det gjelder huskjøpet kan vi melde om at vi kjørte hardt i går og krevde at selger dekker utskifting av det elektriske anlegget, og jammen godtok de det. Så på mandag skriver vi under kontrakten og kan se fram til å flytte inn i et hus med kobberledninger i stedet for aluminium. Det fortjener et aldri så lite hurra!
Det er ikke godt å si, men i dag hadde jeg et møte med en dual career-rådgiver som hjelper ektefeller med å finne seg jobb i området. Det er ikke bare å slenge inn en søknad i et fremmed land, man må også ha riktig CV, vite noe om lønn, ha nettverk etc. Og det er nettopp det denne rådgiveren skal hjelpe meg med. Hun syntes CV'en min "looked very European" og skal komme med en liste over hva som må endres. Jeg ble også advart om et lavere lønnsnivå, men med lav inntektsskatt og 0 moms, så kommer jeg ikke så verst ut av det allikevel. Hvis jeg finner en jobb, da. For i tillegg til vanlige utfordringer, så har jeg ikke arbeidstillatelse. Green card får jeg ikke før en stund etter jul, men en arbeidsgiver kan stille som "sponsor" for en midlertidig arbeidstillatelse og et HB1-visum, og dermed får jeg jobbe allikevel. Så da gjelder det å finne noen som ønsker å gjøre det. Men min rådgiver Deb mente at det skulle gå greit.
Etter rådgivingstimen tok jeg og Axel oss en velfortjent svingom rundt i Hanover. Vi fikk kjøpt postkort og frimerker og tatt en tur på farmer's market her i Hanover. Jeg prøvde å gå forbi muffinsene til The Cupcake Queen, men falt for fristelsen på andre runde rundt boden. Og bildet viser vel hvorfor:
På postkontoret opplevde jeg forresten noe jeg alltid har trodd at man opplever i små amerikanske byer, men som jeg ikke har opplevd så langt. På vei ut døren kom en dame med barnevogn bort til meg og spurte om Axel(akkurat det er ganske vanlig). Men hun ble stående å prate og fortalte at hun også var nyinnflyttet, heter Kelly, sønnen heter William og er 8 uker, mannen jobber på Tuck og hun håpet å treffe meg igjen i Hanover. Jeg ble litt forfjamset, men synes tross alt det var ganske stas å treffe folk på den måten.
Postkontorene her er også en nokså annen opplevelse enn i NY. Postkontorene her ser ikke ut som fengsler, du trenger ikke sende posten gjennom luker til de ansatte og de ansatte virker faktisk fornøyde med å jobbe på posten og gjør sitt ytterste for å gi deg god service og hjelper deg med å sende ting på rimeligste måte. Det er fint når man stadig skal sende gaver hjem til Norge.
Vi begynner også å nærme oss slutten på huskjøpsdramaet. Vel, det er ikke så dramatisk, men husinspeksjonen vi betalte for avdekket aluminiumsledninger i huset. Det er ikke så ille hvis koblingene er bra, men flere forsikringsselskaper nekter å forsikre hus med aluminium i strømsystemet, og det er vi redd for at skal påvirke verdien på huset. I tillegg avdekket en elektriker vi hyret inn at koblingene slettes ikke var så bra, så da må vi forhandle med selger om hvordan dette skal løses. Det er godt vi valgte å ta en inspeksjon og at man faktisk kan trekke seg fra bud hvis det avdekkes vesentlige mangler(og dette er vesentlig, hvis noen lurer). Men vi håper selvsagt selger er villig til å utbedre, for det skal godt gjøres å finne et tilsvarende hus i det området.
Jepp, da er vi i gang med yoga igjen. Jeg fant mommy & me-timer på Ancient Healing Arts Yoga Studio i Lebanon og meldte meg på. Det var bare jeg og en annen mamma der i dag i tillegg til instruktøren, men hun lovte at det skulle komme flere. Og så pleier de å spise lunsj sammen etterpå, og det høres bra ut for en som er en smule kontaktsøkende. Den andre mammaen var forresten innflytter hun også. Hun og mannen hadde flyttet fra Brooklyn, og hun var åpenbart ikke overbevist om at New Hampshire var tingen... jeg kan jo skjønne det når man sammenligner med NY, men jeg kunne faktisk ikke tenke meg å bo fast med barn i NY.
På vei hjem fikk jeg igjen anledning til å hisse meg opp over elendig skilting. Reglene for hvilken fil du skal ligge i for å kjøre rett fram er utrolig inkonsekvent, og det er ingen skilt som viser hvor du skal ligge, det er bare malt på bakken. Noe som hjelper svært lite når merkene på bakken er dekket av 2-3 SUV'er som står foran deg i kø. I tillegg er skiltingen til andre byer bare halvveis gjennomført, så hvis du følger skilt og ikke GPS, kan du stadig oppleve å komme til kryss hvor det plutselig ikke finnes skilt med navn på stedet du skal til, og dermed må du gjette deg fram til hvor du skal. Nå begynner jeg å bli såpass kjent her at jeg klarer å kjøre til Hanover, Lebanon, White River Junction og Norwich uten hjelp, men skal jeg andre steder så må jeg ha hjelp. Derfor lastet jeg ned Navigon for USA øst i går, så kan jeg bruke iPhonen som GPS ved behov.
Prosjekt huskjøp går også sin gang, og i dag sendt vi over en liste med issues til megleren, så får vi se hva selgerne sier til en eventuell deling av utgifter eller nedsatt pris.
Jeg kan endelig høre på musikk fra iPhonen i bilen, og i går dukket de forhåndsbestilte albumene fra Robyn og Hurts opp på iTunes. Ingenting er så fint som å kjøre gjennom landskapet med pulserende popmusikk på stereoen! Robyns Bodytalk pt. 2 er like bra som forventet, og Hurts lever også opp til forventningene, selv om ikke alle låtene var like bra som Better than love. Men denne er fin:
Vi har kunnet kose oss med langhelg her i West Lebanon. Amerikanerne har feiret(?) Labor Day, noen måneder etter resten av verden. Lørdagen gikk med til praktiske ting som matvarehandel og jakt på kabel for å få musikk fra iPhone i bilen(kjempeviktig!). Barnehagen sendte ut en e-post med tips om ting som skjedde i området i helgen, og der fant jeg informasjon om iskremlaging på Billings Farm i nærheten av Woodstock i Vermont(nei, ikke den Woodstocken).
Vi kjørte avgårde langs en vei som tydeligvis var populær blant turister og antikvitetsfans også. Jeg så minst 7 antikvitetsbutikker på veien og en mengde tursitbutikker. Og så kjørte vi over Quechee Gorge, som var fin, men ikke så imponerende som en del vi har hjemme. Blasert publikum, gitt. Men målet var altså Billings Farm, og Alma ble yr av glede over å se alle dyrene, men iskremlagingen tok litt for lang tid. Det var tross alt mye morsommere å løpe rundt. Smakingen var derimot morsommere.
På vei hjem tok vi et lunsjstopp i superidylliske Woodstock. Det var rett og slett en tvers-gjennom-glugg-koselig liten by. Lunsjen ble hakket mer kaotisk med sprutgulp over alt fra Axel, Alma som veltet kaffe latte og Axel som dunket hodet i bordet. Men vi fikk da i oss mat, og var fornøyde med dagen allikevel.
I dag var det altså fridag her, og Andreas startet dagen med å sykle rundt 32 km via Meriden, som visstnok også er en superidyllisk liten New England-by. Vi kom oss også på spasertur til en lekeplass, men oppdaget fort at West Lebanon ikke er laget for fotgjengere. Alma var på full fart ut i veien foran en bil, men Andreas var heldigvis kjapt ute med å dra henne inn fra veien igjen. Vi gikk videre med hjertet i halsen, men fant heldigvis en kjempefin sti som gikk resten av veien til lekeplassen.
I morgen begynner hverdagen igjen, og jeg planlegger yoga for meg og Axel i morgen. Uken skal også brukes til karriereveiledning og legebesøk for Alma. Og så fortsetter sagaen om huskjøp i USA. Vi må levere inn eventuelle krav etter husinspeksjonen til selger, og sitter nå og lurer på hva vi skal si.
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
