Og når man lager skøytebane, hjelper det å kjenne byens brannmenn som kan komme å koble til brannhydrantene.
mandag 13. desember 2010
Pappa som fikser og ordner
Ikke husets pappa, altså. Det vil si: han ordner har også, men ikke sånne ting som dette. For dette er det nabopappaen som gjør. Hver vinter lager han en skøytebane for nabolagets barn på den åpne plassen foran huset vårt. Plassen hører til Hanover by, men ingen bruker det til noe. Annet en skøytebane.
Og når man lager skøytebane, hjelper det å kjenne byens brannmenn som kan komme å koble til brannhydrantene.
Og når man lager skøytebane, hjelper det å kjenne byens brannmenn som kan komme å koble til brannhydrantene.
torsdag 9. desember 2010
Han er ingen Mr. Darcy
Jeg nevnte tidligere i bloggen at jeg var i ferd med å lese "The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society" som hjemmelekse til første bokklubbmøte i desember. Nå er jeg ferdig, og jeg er ikke blid. Sist skrev jeg at boken er en blanding av Bridget Jones og grusom holocaustfortelling og etter å ha lest boken ferdig, synes jeg beskrivelsen er enda mer dekkende.
Kort fortalt handler boken om skribenten Juliet, som er singel, pen, vellykket og søker mann. Hun skal gi ut en samling av artikler hun har skrevet under 2. verdenskrig, men er litt lei av den siden av seg selv. I jakten på noe nytt å skrive om, får hun et brev fra Dawsey(Darcy? Mark?) som bor på øyen Guernsey. Han er medlem av The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society, og historien hans får Juliet til å tenke at her er det jammen noe spennende å skrive om. Før hun kommer så langt må hun tulle til et tulleforhold til en amerikansk kjekkas med mye penger(Daniel?), men i stedet for å gifte seg med han, reiser hun til Guernsey. Der hører hun den skrekkelige historien om Elizabeth som døde i konsenstrasjonsleir i Tyskland, og bestemmer seg for å ta seg av Elizabeths datter Kit. Samtidig bestemmer øyboerne seg for å invitere Elizabeths konsentrasjonsleirvenninne Remy til Guernsey for å oppleve litt vakker natur og komme over de grusomme opplevelsene sine. Juliet blir forelske i Dawsey, tror Dawsey elsker Remy, men etter komplikasjoner forstår Juliet at det er henne han elsker, de gifter seg og historien ender.
Denne historien har man jo lest mange ganger før(Bridget-Daniel-Mark, anyone?). Det er til og med referanser til Pride and Prejudice og Mr. Darcy i boken. Jeg har ikke noe i mot at noen ønsker å skrive chick lit basert på velbrukte formler, men denne boken gjør det dårlig og prøver i tillegg å være noe mer ved å blande inn konsentrasjonsleirhistorien og vagt nevne de grusomhetene som foregikk på Guernsey. Og det verste er at hele konsentrasjonsleirhistorien til slutt bare er et virkemiddel for å finne en person Juliet kan være sjalu på før hun vinner sin drømmeprins.
Det hele er sentimentalt, klissete og som skapt for nok en dårlig jentefilm(av en eller annen grunn ser jeg for meg Keira Knightley i hovedrollen. Kan ha noe med at hun spilte i Price and Pejudice(ikke den bra versjonen)). Men på den positive siden ble jeg nysgjerrig nok til å prøve å finne ut av hva som egentlig skjedde på Guernsey under 2. verdenskrig.
Kort fortalt handler boken om skribenten Juliet, som er singel, pen, vellykket og søker mann. Hun skal gi ut en samling av artikler hun har skrevet under 2. verdenskrig, men er litt lei av den siden av seg selv. I jakten på noe nytt å skrive om, får hun et brev fra Dawsey(Darcy? Mark?) som bor på øyen Guernsey. Han er medlem av The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society, og historien hans får Juliet til å tenke at her er det jammen noe spennende å skrive om. Før hun kommer så langt må hun tulle til et tulleforhold til en amerikansk kjekkas med mye penger(Daniel?), men i stedet for å gifte seg med han, reiser hun til Guernsey. Der hører hun den skrekkelige historien om Elizabeth som døde i konsenstrasjonsleir i Tyskland, og bestemmer seg for å ta seg av Elizabeths datter Kit. Samtidig bestemmer øyboerne seg for å invitere Elizabeths konsentrasjonsleirvenninne Remy til Guernsey for å oppleve litt vakker natur og komme over de grusomme opplevelsene sine. Juliet blir forelske i Dawsey, tror Dawsey elsker Remy, men etter komplikasjoner forstår Juliet at det er henne han elsker, de gifter seg og historien ender.
Denne historien har man jo lest mange ganger før(Bridget-Daniel-Mark, anyone?). Det er til og med referanser til Pride and Prejudice og Mr. Darcy i boken. Jeg har ikke noe i mot at noen ønsker å skrive chick lit basert på velbrukte formler, men denne boken gjør det dårlig og prøver i tillegg å være noe mer ved å blande inn konsentrasjonsleirhistorien og vagt nevne de grusomhetene som foregikk på Guernsey. Og det verste er at hele konsentrasjonsleirhistorien til slutt bare er et virkemiddel for å finne en person Juliet kan være sjalu på før hun vinner sin drømmeprins.
Det hele er sentimentalt, klissete og som skapt for nok en dårlig jentefilm(av en eller annen grunn ser jeg for meg Keira Knightley i hovedrollen. Kan ha noe med at hun spilte i Price and Pejudice(ikke den bra versjonen)). Men på den positive siden ble jeg nysgjerrig nok til å prøve å finne ut av hva som egentlig skjedde på Guernsey under 2. verdenskrig.
tirsdag 7. desember 2010
Tiddl-tittn-tiddl-tittn-førarkort
I dag kom endelig dagen da vi skulle kjøre til Concord for å ta lappen. Vi har utsatt og utsatt det. Litt på grunn av alt papirarbeidet som skulle til, og litt fordi vi ikke har fått ut finger'n. Men loven sier at man må skaffe seg statens førerkort innen 60 dager, og vi har da kjørt bil i bittelitt mer enn 60 dager. Dermed var det ingen vei tilbake nå som den ene har fått social security-nummer og den andre har fått bekreftelse på at hun ikke kan få et sånt nummer.
For å få amerikansk førerkort måtte vi ta en teoriprøve og en kjøreprøve. Og det måtte vi helt til Concord å gjøre, fordi vi er utlendinger, så vi kjørte avgårde i vinterens første kraftige snøfall.
Man trenger ikke bestille time, så det er bare å stille opp så lenge man har papirene i orden. Vi hadde dokumentene som var nevnt litt over, bevis på adresse, vielsesattest, pass, norske førerkort og tusen andre skjemaer. Når disse var kontrollert, var det bare å sette seg foran dataskjermen og svare på 40 spørsmål, hvorav 32 måtte være riktige. Vi hadde forberedt oss godt ved å lese 105 sider med trafikkregler og ved å ta denne testen. Jeg gjorde det konsekvent bedre enn Andreas på testen, men jeg må innrømme at han slo meg i den virkelige testen. Det var ikke fryktelig vanskelig å svare på multiple choice-prøven, og dermed kunne vi begge stille oss i kø for å ta oppkjøring samme dag.
Etter et par nervøse timer(for tenk hvilken nedtur det er å stryke på oppkjøringen etter å ha kjørt i 15 år!) og lunsj på Pizza Hut, var det på tide med oppkjøring. Man får kjøre i egen bil og det hele varer i 15-20 minutter. Det burde altså ikke være så avskrekkende, men jeg kjente pulsen bli ganske så kraftig. Andreas fikk kjøre først og kom smilende tilbake. Så var det min tur, og jeg satte meg inn i bilen mens jeg messet "stopp helt ved stoppskilt, stopp helt ved stoppskilt". Så kom det en rund og blid mann med skrivebrett og satt seg inn i bilen. "How are you?" sa han. "Nervous" svarte jeg. Turen gikk gjennom suburbia uten større utfordringer enn venstresvinger og stoppskilt. Og jeg husket å stoppe helt ved stoppskiltene! Vel tilbake fortalte han at det gikk bra, at jeg ble trukket 3 poeng for at jeg ikke brukte speilene nok, og at han som kjørte opp før meg ble trukket for flere poeng enn meg. Triumf! Andreas slo meg kanskje på teorien, men jeg gruste han på oppkjøringen!
Så var det bare å stille seg i køen til damene bak skranken for å bli tatt bilde av og få midlertidig førerkort. Plastkortene kommer i posten om noen uker, men det viktigste er at vi endelig kjører lovlig.
Stemningen i bilen var adskillig lettere på hjemturen, og vi kunne hvine av fryd over biler uten vinterdekk som skled på glattisen i nedoverbakkene fra Lebanon(slapp av, det var snakk om lav fart, og ingen biler eller mennesker ble skadet).
søndag 5. desember 2010
Årets pepperkakehus
Vi skulle egentlig på pepperkakefestival i Norwich i dag, men treåringen hadde en litt dårlig dag i dag, så da ble det pynting av Ikeahuset i stedet. Ingen dum ting, og resultatet ble skjevt, fargerikt og perfekt!
lørdag 4. desember 2010
Yule-tide i Upper Valley
Julestemningen har offisielt nådd oss i Upper Valley også! Vi har hengt overdimensjonert rød sløyfe med bjeller på døren, busken har fått litt lys og julenissen passer på hvem som banker på. I går var det også tenning av lys på juletreet på The Green i sentrum. Og så skulle nissen komme på besøk. Alma har snakket mye om julenissen, og ikke minst hva hun ønsker seg i julegave i år, så vi tenkte hun måtte få hilse på nissen for å få overbragt ønskene.
Juletrelysene var veldig spennende og fine, i hvert fall for oss som ikke er vant til å fargerike lys.
Køen inn til julenissen var laaang, men Alma holdt ut ved hjelp av litt peanutbutter sandwiches og løping rundt i lokalet mens jeg holdt plassen i køen. Axel sov seg gjennom det meste..
ALma var skråsikker på at hun skulle fortelle nissen hva hun ønsket seg(brannbil, hus, dokke, baseball, ball og hva mer... hmmm), men da det ble hennes tur ble det nok litt for skummelt å si noe. Men det var stas å sitte i fanget og hun smilte igjen da nissens medhjelpere ga henne en pose med cookies.
Juletrelysene var veldig spennende og fine, i hvert fall for oss som ikke er vant til å fargerike lys.
Køen inn til julenissen var laaang, men Alma holdt ut ved hjelp av litt peanutbutter sandwiches og løping rundt i lokalet mens jeg holdt plassen i køen. Axel sov seg gjennom det meste..
ALma var skråsikker på at hun skulle fortelle nissen hva hun ønsket seg(brannbil, hus, dokke, baseball, ball og hva mer... hmmm), men da det ble hennes tur ble det nok litt for skummelt å si noe. Men det var stas å sitte i fanget og hun smilte igjen da nissens medhjelpere ga henne en pose med cookies.
torsdag 2. desember 2010
Harryhandel og andre historier
De fleste har vel fått med seg at familien tok seg en kjøretur til Boston på mandag. Turen ble planlagt i hui og hast da vi fant ut at man kunne få pass til barn under 12 år på det norske konsulatet i Boston, noe som passet bra i og med at treåringen trenger nytt pass. Den norske regelen om at barnepass bare er gyldige i 2 år og amerikanske visumregler er ikke så veldig kompatible, noe som fører til at vi måtte sørge for å ha nytt pass neste gang vi reiste ut og inn av landet, for å få oppdatert I-94-skjemaet med riktige opplysninger. Vi kunne selvsagt ha løst dette med en svipptur til Canada, men så var det nå en gang greit å skaffe nytt pass når vi først skulle til Norge i desember allikevel.
Og når vi først skulle til Boston, så fant vi ut at vi like gjerne kunne kjøre en ekstra halvtime for å komme oss på Ikea i Stoughton, som ligger rett sør for Boston. Ikea selger nemlig veldig lite på nett, og her i området er det ikke så mange møbelbutikker som tilfredstiller vårt krav om rene linjer til greie priser. Maria Montazami og tofsene hennes er nok mer poppis blant interiørinteresserte damer i Upper Valley enn nordisk minimalisme. Og så var det jo en gylden mulighet til å fylle lageret med skandinaviske godsaker.
Ikea i Stoughton så ut akkurat som alle andre Ikeaer jeg har vært i. Alle varene lå på samme sted, og det føltes nesten som å være tilbake på Furuset. Det første vi gjorde var å spise kjöttbullar på restauranten. Etter at Axel (advarsel! her kommet småbarnsmorprat!) bæsjet ut både seg selv og mammaen sin, for deretter å gulpe ned hele genseren min, var vi klare for handlerunden.
Axel fikk gulvteppe med bilveier i julegave(Alma er veldig misunnelig, og har allerede prøvekjørt), en expeditbokhylle med kasser til leker og så fant vi endelig en kommode(i virkeligheten et skoskap) som passer til votter og luer og slikt i gangen. Mens Andreas sto i kø for å betale møblene, så forsvant jeg over i matavdelingen. Derfra dro jeg med meg mer kjöttbullar, blåbærsaft(de har ikke saft her!), tre typer syltetøy, gløgg, pepperkaker, pepperkakehus, Daim, kaviar, kokosboller og vaniljesukker(trengte vel egentlig ikke det, men syntes det var morsomt at de hadde). Kokosbollene er allerede borte, men resten skal vi klare å spre utover desember, før vi reiser hjem og kan kose oss med norsk/finsk julemat.
Jeg har også brukt tiden på å utvide omgangskretsen min, og takker ja til det meste jeg blir invitert på. Men innimellom ringer varselbjellene, og jeg mistenker at jeg er blitt forsøkt vervet til minst et helsekostpyramidemøte. Den invitasjonen har jeg klart å overse. Men invitasjonen til å bli med i en kvinnegruppe takket jeg ja til. På møtet lovet jeg dyrt og hellig å ikke fortelle om noe det ble snakket om, og det må jeg vel nesten respektere, men kort fortalt kan jeg jo si at det var et slags kurs inspirert av Oprah-aktig livsvisdom. Men damene var trivelige, og jeg klarte å legge vekk sarkasme-Ida for en kveld. Skal jeg tilbake? Neppe. Tror heller jeg får se fram til bokklubben jeg skal på om et par uker. Er nesten ferdig med boken vi skulle lese også, nemlig "The Guernsey Potato Peel and Literary Society". Foreløpig helt grei bok, men det føles som en underlig blanding av Bridget Jones og grusomme Holocaust-fortellinger.
Og når vi først skulle til Boston, så fant vi ut at vi like gjerne kunne kjøre en ekstra halvtime for å komme oss på Ikea i Stoughton, som ligger rett sør for Boston. Ikea selger nemlig veldig lite på nett, og her i området er det ikke så mange møbelbutikker som tilfredstiller vårt krav om rene linjer til greie priser. Maria Montazami og tofsene hennes er nok mer poppis blant interiørinteresserte damer i Upper Valley enn nordisk minimalisme. Og så var det jo en gylden mulighet til å fylle lageret med skandinaviske godsaker.
Ikea i Stoughton så ut akkurat som alle andre Ikeaer jeg har vært i. Alle varene lå på samme sted, og det føltes nesten som å være tilbake på Furuset. Det første vi gjorde var å spise kjöttbullar på restauranten. Etter at Axel (advarsel! her kommet småbarnsmorprat!) bæsjet ut både seg selv og mammaen sin, for deretter å gulpe ned hele genseren min, var vi klare for handlerunden.
Axel fikk gulvteppe med bilveier i julegave(Alma er veldig misunnelig, og har allerede prøvekjørt), en expeditbokhylle med kasser til leker og så fant vi endelig en kommode(i virkeligheten et skoskap) som passer til votter og luer og slikt i gangen. Mens Andreas sto i kø for å betale møblene, så forsvant jeg over i matavdelingen. Derfra dro jeg med meg mer kjöttbullar, blåbærsaft(de har ikke saft her!), tre typer syltetøy, gløgg, pepperkaker, pepperkakehus, Daim, kaviar, kokosboller og vaniljesukker(trengte vel egentlig ikke det, men syntes det var morsomt at de hadde). Kokosbollene er allerede borte, men resten skal vi klare å spre utover desember, før vi reiser hjem og kan kose oss med norsk/finsk julemat.
Jeg har også brukt tiden på å utvide omgangskretsen min, og takker ja til det meste jeg blir invitert på. Men innimellom ringer varselbjellene, og jeg mistenker at jeg er blitt forsøkt vervet til minst et helsekostpyramidemøte. Den invitasjonen har jeg klart å overse. Men invitasjonen til å bli med i en kvinnegruppe takket jeg ja til. På møtet lovet jeg dyrt og hellig å ikke fortelle om noe det ble snakket om, og det må jeg vel nesten respektere, men kort fortalt kan jeg jo si at det var et slags kurs inspirert av Oprah-aktig livsvisdom. Men damene var trivelige, og jeg klarte å legge vekk sarkasme-Ida for en kveld. Skal jeg tilbake? Neppe. Tror heller jeg får se fram til bokklubben jeg skal på om et par uker. Er nesten ferdig med boken vi skulle lese også, nemlig "The Guernsey Potato Peel and Literary Society". Foreløpig helt grei bok, men det føles som en underlig blanding av Bridget Jones og grusomme Holocaust-fortellinger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
