Coming home for Christmas?

Vi prøver å komme oss hjem til jul. Men værgudene har jammen ikke gjort det lett for oss.

I går mente Lufthansa at de skulle klare å få alle fly over dammen til Europa, men i dag var jammen avgangen vår kansellert og vi måtte finne på noe lurt. Det lureste vi kom på var å ringe Lufthansa for å høre om vi kunne booke om flighten, men Lufthansamannen var ikke så lur. Det beste alternativet han kom på var å fly Boston-Washington-Zurich-Oslo. Jeg satt og surfet samtidig som han lette og jeg klarte å finne billetter på ruten NY-København-Oslo. Mye lurere, syntes jeg. Og etter å ha lett enda mer, oppdaget vi ledige billetter på Continentals direkterute mellom NY og Oslo. Vi kommer ikke fram før på julaftens morgen, men vi unngår i hvert fall skumle mellomlandinger i mellom-Europas snøvær.

Så torsdag morgen setter vi oss i leiebilen for å kjøre 5 timer til Newark, og så får vi krysse fingrene for at været i NY og Oslo er flyvennlig.

På grunn alt flymaset, fikk vi plutselig to fridager i Hanover i stedet. Og jeg tenkte som så at det ville være en fin mulighet til å skaffe seg skøyter. Ideen virket enda lurere da Almas bestefar ville gi hele familien skøyter i julegave. Hurra! Planen gikk nesten i vasken da bilen ikke ville starte, men vi kom oss avgårde med hjelp av en snill nabo. Så nå er skøyter innkjøpt, og vi kan teste skøytebanen som ligger rett utenfor huset.

I helgen hadde vi åpenbart ikke skøyter, men fikk testet skiføret i stedet. Vi kan melde om god glid til tross for mye gress.

En fin historie om å tenke

Bilradioen står som regel alltid på NPR, og i dag hørte jeg en fin historie om en indisk lege som viste oppfinnsomhet og evnen til å tenke utenfor boksen da hun fortvilt måtte innse at de ikke hadde nok pustemaskiner til å hjelpe små barn som var alvorlig syke av svineinfluensa.

Det hele kan leses her.

Julegave i siste liten

"Alma, hva ønsker du deg til jul?"

"Et skjerf."

Svaret har stort sett vært brannbil, hus, dokke og baseball i den rekkefølgen, men for noen dager siden var svaret skjerf. Og skjerf er enkelt å fikse rett før jul, i hvert fall når man har restegarn og strikkepinner i hus. Oppskriften fant jeg hos Garnstudio, blomsten fant jeg her, og perlene har ligget i perleboksen i mange år uten at jeg helt har visst hva jeg skal bruke dem til. Men nå som vi har en pyntesyk treåring i hus er det jo åpenbart hva de skal brukes til.



Og i rettferdighetens navn har jeg nå satt i gang et skjerfprosjekt til lillebror også. Det blir uten perler, men ganske fint allikevel.

Harepusgenser

Da er jeg endelig ferdig med mitt siste strikkeprosjekt, harepusgenser til Alma. Den er strikket etter et mønster jeg fant i den lokale garnforretningen. Men i motsetningen til alt annet i str. 4 år her, så er denne faktisk stor i størrelsen, og passer nok ikke før neste vinter.

Jeg tør å konkludere med at første forsøk på mønster er forholdsvis vellykket, men jeg er glad jeg begynte forsiktig med 2 farger.

Bøker, vin og snacks

I går kveld var jeg på mitt første bokklubbmøte, og det store spørsmålet er selvsagt: Hvor mye boksnakk ble det? Jeg var så heldig at møtet var hos naboen, så jeg kunne ta på meg de nye vinterstøvlene og hjemmestrikket ulljakke og tasse bort med boken under armen.

Vi ble møtt av vin og store mengder snacks, og det ble faktisk en del bokprat før samtalen sakte skled over i snakk om alt mulig annet. Jeg var veldig spent på om jeg var den eneste som ikke likte boken, men heldigvis var noen av de andre damene enige. Og jeg fikk poeng for sammenligningen med Bridget Jones. Sweet! Jeg kjenner flinkiskonkurranseinstinktet slår til selv i en uformell book club-setting.

Jeg var litt nervøs for mye Oprahvibber, men jeg må innrømme at jeg fikk litt sansen for å lese de samme bøkene som noen andre og ha mulighet til snakke om dem etterpå. Neste bok på programmet er "The Curious Incident of theDog in the Night-time". Jeg har allerede lest den, men gode bøker kan man gjerne lese flere ganger. Og dette er en slik bok. En av damene i bokklubben har en autistisk sønn, så da blir jo boken ekstra aktuell.

Det lokale biblioteket har forresten en genial ordning for bokklubber. 100 titler ligger i poser med 10 bøker i hver. Disse posene kan lånes i 2 mnd, og inneholder også litt ekstra informasjon om forfatterne og forslag til spørsmål man kan diskutere. Det er jo veldig greit å slippe å kjøpe alle bøkene(med mindre det er snakk om bøker man uansett har lyst på). Blant disse titlene finnes også Per Pettersons "Ut å stjæle hester" på engelsk. Jeg har ikke lest den, og vurderer å foreslå den til den gangen det er min tur til å arrangere bokklubbmøte.

Season's Greetings

Jeg husker jeg tok et kurs om USAs høyesterett da jeg studerte Nord-Amerikakunnskap for det som nå virker veldig lenge siden. Da lærte vi om religionsfrihet, men også om at religionsfrihet innebærer at man ikke kan sette julekrybber på offentlige steder, og at man ikke feirer jul i barnehagen. Og så ender man med sånne fine hilsener som Season's Greetings i stedet for Merry Christmas. Slik får man effektivt dekket både jul, Hanukkah og Kwanzaa og eventuelt andre aktuelle høytider.

Jeg ble litt trist da jeg innså at det ikke kom til å være hverken Luciafeiring eller juleprat i barnehagen her. Vi er ingen spesielt religiøs familie, men de tradisjonene er så innarbeidet i min oppvekst at jeg synes det er vanskelig å se for meg en desember uten. Det er kanskje derfor jeg overkompenserer ved å ta med barna på alskens julearrangementer i helgene i stedet. Men vi har også kommet til et punkt hvor det kunne være aktuelt for en norsk barnehage å ta med barna på julegudstjeneste eller lignende, og det ville jeg faktisk hatt problemer med. Jeg var selv et livssynsbarn på skolen, og spiste julekaker(og kaker fra andre kulturer, vi lot selvsagt ikke det norske dominere) med de andre livssynsbarna mens mine klassekamerater var i kirken.

Så leste jeg dette blogginnlegget fra bloggen som ikke er en blogg, som handler nettopp dette og om Humanetisk Forbunds liste over ikke-religiøse julesanger. Og jeg, som har tenkt at mine barn skal slippe gudstjenester, tar meg selv i å være enig. Er det virkelig så farlig, og er det misjonering å lære barna "Deilig er jorden"? Jeg falt fullstendig for dannelsesargumentet i blogginnlegget, og dessuten vil jeg gjerne få kose meg med favorittjulesangene mine i fred, og kanskje videreformidle gleden over det som tross alt er vakker musikk videre til barna.

Here comes Santa Claus

I går tok vi toget til Nordpolen for å besøke julenissen. Jeg vet jo at nissen kommer fra Korvatunturi, men her borte tror de at julenissen holder til på Nordpolen. Og for at barna skal få beholde troen på julenissen litt lenger, så leser foreldre "The Polar Express" for barna sine.

Kort fortalt handler den om en gutt som tar toget til Nordpolen og får julens første gave, en bjelle fra julenissens slede. Det er bare de som tror på julenissen som kan høre at bjellene ringer, og dermed er det stort sett bare barn som kan høre den. Vår tur med toget fra White River Junction til et sted utenfor byen var basert på denne historien. Og som i boken, fikk vi servert kakao, cookies og white fudge. Vi hørte på musikk fra filmen på sprukne høytalere, sang julesanger og vinket til smånisser utenfor toget. Og så kom turens høydepunkt, julenissen. Han hadde med seg bjeller til barna. Alma var som vanlig preget av stundens alvor, men Axel syntes bjellene var det morsomste han noen gang hadde sett.





Vi voksne brukte tiden på å diskutere om "elves" kan oversettes til nisser. Og hva kalles egentlig en fjøsnisse på engelsk? Her måtte google trå til, og jeg fant i hvert fall et godt svar.