Det var visst mammas bror som reiste til sjøs og som sendte hjem denne singelen. Mange år senere kopierte jeg og Miriam den over på en mimrekassett til Katrine. Katrine skulle flytte til USA, og vi mente denne sangen var en fin påminnelse om å ikke glemme oss hjemme i Norge. Så gikk det noen år til, og vi flyttet til USA. Melinda husket sangen, sendte meg lenke og dermed må den nesten deles på bloggen.
Enjoy!
lørdag 22. januar 2011
tirsdag 18. januar 2011
Langhelg med bursdagsvansker og skigåing
Denne helgen har vi kunnet kose oss med en ekstra fridag på grunn av nok en overraskende amerikansk "helligdag". Denne fridagen har vi faktisk vært borti før, for den falt på den første mandagen vi bodde i New York. Andreas dro glad og fornøyd inn til universitetet for å registrere seg og ordne ting, men kom til et stille Manhattan og stengt universitet. Vi hadde ikke fått med oss at det var Martin Luther King, jr. Day. Denne gangen fikk vi en advarsel fra barnehagen om at de kom til å være stengt, så fridagen kom ikke like bardust på oss som sist.
Snøfallet tidligere i uken gjorde det klart for oss at helgen måtte brukes til vinteraktiviteter. Men også på svømmekurset vi har meldt Alma på. Hun er særdeles glad i vann, så vi tenkte det ville være en passende helgeaktivitet. Svømmehallen ligger et sted som ikke finnes på GPSen, men etter litt veiledning over telefon, rakk vi timen i siste liten. Jeg var klar for å kaste meg i vannet sammen med Alma, men fikk streng beskjed om at foreldre ikke var ønsket. Det så ikke ut til å plage familiens fisk, for hun lo og koste seg og ville ikke hjem etter endt time. Men jeg kunne trøste henne med at vi skulle komme tilbake senere på dagen for å feire barnehagevenninnens bursdag.
Ja, det var det med bursdager. Vi har så langt vært i to bursdagsselskap(i samme familie), og i begge invitasjonene sto det at det ikke var nødvendig med gave. Så i første selskapet tok vi ikke med gave. Så inviterte vi de samme i Almas selskap og sa at de ikke trengte å ta med gave, for hun får så mye allikevel. Men de samme som sa at vi ikke trengte å ta med gave, tok med gave til Alma selv om vi hadde sagt at de ikke trengte det. Så når vi ble invitert i selskap nå på lørdag, var vi veldig i tvil: Skulle vi ta med gave? Hva betyr det egentlig når folk sier at man ikke trenger å ta med gave? At man faktisk ikke ønsker gaver? At gaver er fint, men du trenger ikke ta med hvis du ikke har råd? Uff, vanskelig. Vi endte med å la Alma tegne et kort selv og la ved en liten, men fornuftig, presang.
Den andre tingen vi ikke har skjønt med bursdager er at det tydeligvis er forventet at verten gir gaver til barna som kommer i selskapet. Så Alma vandret faktisk ut med en gave som var mye flottere enn den hun ga. Jeg er spent på om det bare er denne familien som tar av når det kommer til bursdager, eller om det er vanlig. Etter å ha hørt litt hva andre snakker om, så virker det i hvert fall som det er vanlig å leie steder til selskap i stedet for å ha det hjemme. Og så er det fullstendig sosialt akseptert å servere take away-pizza og kjøpekake. Greit å vite(Cupcake Queen kan vente noen bestillinger til høsten).
Uansett, bursdagen fant sted i den avsidesliggende svømmehallen. Begge barna badet og koste seg, og alle fikk pizza og kake til slutt. Jeg og Andreas sovnet utmattet til "The Imaginarium of Doctor Parnassus", tuslet i seng og ble vekket tidlig at en som ville se på tv og en liten en som gjerne gjør det storesøster gjør.
På søndag var vi invitert med på skitur av den norske familien vi besøkte på Thanksgiving. De lot oss få låne pulk og tok oss med til løypene ved Green Woodlands. Området er eid av en eksentrisk rik mann, og han sørger selv for at løypene er fine og preparerte. De fleste skiløypene i området må man betale for å bruke, men disse er gratis. De som bruker løypene vil helst ikke at man forteller om dem til andre, for de vil ha dem for seg selv. Men det strålende været og føret på søndag gjorde at mange allikevel hadde funnet veien.
Alma imponerte på sin første lange skitur. Hun satt i pulken sammen med Axel i de bratteste bakkene, men resten av turen gikk hun nesten helt selv. Det var tryggest å holde Andreas i hånden, eller stå mellom beina hans, men noe annet ville nesten vært rart for en treåring. Og når vi så hvor flink fireåringen vi gikk sammen med var, ble vi inspirerte til å ta med Alma på noen flere turer. Pappaen i familien var også veldig flink til å lokke med seg barna med biter med Smil(åh, fysen på Smil!), så Alma glemte raskt de kjedelige rosinene i vår sekk.
På vei hjem så vi en bil kjøre av veien. Det var nokså udramatisk, men bilen satt bom fast i snøen. Andreas og noen andre bilister stoppet for å hjelpe, men jeg satt i bilen med barna og knasket knekkebrød og drakk te. Og tok bilde.
I dag skulle vi ha en rolig dag, men endte på tur til West Lebanon for å handle nødvendige ting til huset. Og plutselig hadde hele dagen gått, og jeg sitter her og blogger. Og venter spent på de neste dagene for å finne ut av om jeg snart har jobb eller ikke.
Snøfallet tidligere i uken gjorde det klart for oss at helgen måtte brukes til vinteraktiviteter. Men også på svømmekurset vi har meldt Alma på. Hun er særdeles glad i vann, så vi tenkte det ville være en passende helgeaktivitet. Svømmehallen ligger et sted som ikke finnes på GPSen, men etter litt veiledning over telefon, rakk vi timen i siste liten. Jeg var klar for å kaste meg i vannet sammen med Alma, men fikk streng beskjed om at foreldre ikke var ønsket. Det så ikke ut til å plage familiens fisk, for hun lo og koste seg og ville ikke hjem etter endt time. Men jeg kunne trøste henne med at vi skulle komme tilbake senere på dagen for å feire barnehagevenninnens bursdag.
Ja, det var det med bursdager. Vi har så langt vært i to bursdagsselskap(i samme familie), og i begge invitasjonene sto det at det ikke var nødvendig med gave. Så i første selskapet tok vi ikke med gave. Så inviterte vi de samme i Almas selskap og sa at de ikke trengte å ta med gave, for hun får så mye allikevel. Men de samme som sa at vi ikke trengte å ta med gave, tok med gave til Alma selv om vi hadde sagt at de ikke trengte det. Så når vi ble invitert i selskap nå på lørdag, var vi veldig i tvil: Skulle vi ta med gave? Hva betyr det egentlig når folk sier at man ikke trenger å ta med gave? At man faktisk ikke ønsker gaver? At gaver er fint, men du trenger ikke ta med hvis du ikke har råd? Uff, vanskelig. Vi endte med å la Alma tegne et kort selv og la ved en liten, men fornuftig, presang.
Den andre tingen vi ikke har skjønt med bursdager er at det tydeligvis er forventet at verten gir gaver til barna som kommer i selskapet. Så Alma vandret faktisk ut med en gave som var mye flottere enn den hun ga. Jeg er spent på om det bare er denne familien som tar av når det kommer til bursdager, eller om det er vanlig. Etter å ha hørt litt hva andre snakker om, så virker det i hvert fall som det er vanlig å leie steder til selskap i stedet for å ha det hjemme. Og så er det fullstendig sosialt akseptert å servere take away-pizza og kjøpekake. Greit å vite(Cupcake Queen kan vente noen bestillinger til høsten).
Uansett, bursdagen fant sted i den avsidesliggende svømmehallen. Begge barna badet og koste seg, og alle fikk pizza og kake til slutt. Jeg og Andreas sovnet utmattet til "The Imaginarium of Doctor Parnassus", tuslet i seng og ble vekket tidlig at en som ville se på tv og en liten en som gjerne gjør det storesøster gjør.
På søndag var vi invitert med på skitur av den norske familien vi besøkte på Thanksgiving. De lot oss få låne pulk og tok oss med til løypene ved Green Woodlands. Området er eid av en eksentrisk rik mann, og han sørger selv for at løypene er fine og preparerte. De fleste skiløypene i området må man betale for å bruke, men disse er gratis. De som bruker løypene vil helst ikke at man forteller om dem til andre, for de vil ha dem for seg selv. Men det strålende været og føret på søndag gjorde at mange allikevel hadde funnet veien.
Alma imponerte på sin første lange skitur. Hun satt i pulken sammen med Axel i de bratteste bakkene, men resten av turen gikk hun nesten helt selv. Det var tryggest å holde Andreas i hånden, eller stå mellom beina hans, men noe annet ville nesten vært rart for en treåring. Og når vi så hvor flink fireåringen vi gikk sammen med var, ble vi inspirerte til å ta med Alma på noen flere turer. Pappaen i familien var også veldig flink til å lokke med seg barna med biter med Smil(åh, fysen på Smil!), så Alma glemte raskt de kjedelige rosinene i vår sekk.
På vei hjem så vi en bil kjøre av veien. Det var nokså udramatisk, men bilen satt bom fast i snøen. Andreas og noen andre bilister stoppet for å hjelpe, men jeg satt i bilen med barna og knasket knekkebrød og drakk te. Og tok bilde.
I dag skulle vi ha en rolig dag, men endte på tur til West Lebanon for å handle nødvendige ting til huset. Og plutselig hadde hele dagen gått, og jeg sitter her og blogger. Og venter spent på de neste dagene for å finne ut av om jeg snart har jobb eller ikke.
torsdag 13. januar 2011
Jeg skulle jo skryte av dere, jo!
Jeg hadde tenkt til å skryte litt av snømestringen til hanvoerittene. Barnehagen var åpen, det så ut som folk dro på jobb, brøytebilene var aktive i hele dag og sørget for god framkommelighet, naboen tilbød seg å bruke snøfreser på den store brøytekanten som sperret oppkjørselen vår, den samme naboen skrøt av måkingen min.. i det hele tatt virket det på med som byen taklet snøvær bedre enn de store kystbyene. Noe som egentlig er naturlig i og med at det snør nokså mye her hver vinter.
Men så kunne Andreas fortelle at skolene var stengt i dag, og at flere av hans kolleger måtte holde seg hjemme på grunn av dette. Og i barnehagen hadde de ikke vært ute i dag fordi det var så kaldt. Kaldt? Det kan ikke ha vært kaldere enn -5, og hvis det betyr innedag, så blir det ikke mye uteliv i vinter.
Nå er ikke over 30 cm snø på en dag hverdagskost i Oslo heller, men kan ikke huske at skolen ble stengt på grunn av noe sånt. Dessverre. Det må jo være drømmen å være hjemme fra skolen en hel dag for å leke i masse nysnø.
Men så kunne Andreas fortelle at skolene var stengt i dag, og at flere av hans kolleger måtte holde seg hjemme på grunn av dette. Og i barnehagen hadde de ikke vært ute i dag fordi det var så kaldt. Kaldt? Det kan ikke ha vært kaldere enn -5, og hvis det betyr innedag, så blir det ikke mye uteliv i vinter.
Nå er ikke over 30 cm snø på en dag hverdagskost i Oslo heller, men kan ikke huske at skolen ble stengt på grunn av noe sånt. Dessverre. Det må jo være drømmen å være hjemme fra skolen en hel dag for å leke i masse nysnø.
onsdag 12. januar 2011
I dag har vi bekreftet alle myter om nordmenn
Vi går på ski til jobb og triller gjerne vogn på ubrøytede veier(som faktisk ble måkt forbausende fort. De er utrolige effektive til å måke! Bilde nr. 2 er tatt på vei hjem fra barnehagen). Litt snø skal vel ikke stoppe oss?
De ansatte i barnehagen la ikke skjul på at de syntes det var galskap å gå i dag, men i min verden var det mer fornuftig enn å dele veien med lite snøvante amerikanere. De som er oppvokst i området eller har bodd her lenge er riktignok flinke, men det er mange innflyttere her som får panikk med en gang snøen legger seg på bakken.
Jeg har også gravd fram oppkjørselen og kan nå kose meg med en stor kopp te og litt spesialimportert salt lakris.
De ansatte i barnehagen la ikke skjul på at de syntes det var galskap å gå i dag, men i min verden var det mer fornuftig enn å dele veien med lite snøvante amerikanere. De som er oppvokst i området eller har bodd her lenge er riktignok flinke, men det er mange innflyttere her som får panikk med en gang snøen legger seg på bakken.
Jeg har også gravd fram oppkjørselen og kan nå kose meg med en stor kopp te og litt spesialimportert salt lakris.
tirsdag 11. januar 2011
Friluftsfamilien
Vi kan ikke akkurat skryte på oss å ha vært flinke friluftsmennesker, men nå som det er skøytebane rett utenfor huset og nærmeste skiløype bare er et par minutters spasertur unna, så har vi ingen unnskyldninger lenger. Det er snø ute, og den må brukes.
I helgen tok vi med barna på ski. Alma gikk selv, og Axel satt i bæreselen. Vi kom oss ikke så langt avgårde, men Alma var veldig fornøyd, og ekstra bra ble det når turen ble avsluttet med marshmallowgrilling på bål ved collegets skistue. Jeg og Andreas ble så inspirerte av all den friske luften at vi tok oss hver vår runde i den nærmeste løypen både lørdag og søndag.
På søndag måkte vi skøytebanen, og spilte litt hockey der før de store barna i nabolaget hadde kommet seg ut av døren. Alma var like flink denne gangen som sist, og lillebror likte godt å sitte og se på i vognen.
Ellers, da? Næh, jeg håper jo at alle jobbintervjuene skal ende i en jobb, og så nynner jeg ofte på denne sangen:
I helgen tok vi med barna på ski. Alma gikk selv, og Axel satt i bæreselen. Vi kom oss ikke så langt avgårde, men Alma var veldig fornøyd, og ekstra bra ble det når turen ble avsluttet med marshmallowgrilling på bål ved collegets skistue. Jeg og Andreas ble så inspirerte av all den friske luften at vi tok oss hver vår runde i den nærmeste løypen både lørdag og søndag.
På søndag måkte vi skøytebanen, og spilte litt hockey der før de store barna i nabolaget hadde kommet seg ut av døren. Alma var like flink denne gangen som sist, og lillebror likte godt å sitte og se på i vognen.
Ellers, da? Næh, jeg håper jo at alle jobbintervjuene skal ende i en jobb, og så nynner jeg ofte på denne sangen:
torsdag 6. januar 2011
Tilbake over dammen
Da er min første juleferie i Oslo over. Det var rart å være på ferie i byen jeg har vokst opp i, men det var absolutt fint å se familie og venner igjen. Og utrolig deilig å kunne være seg selv, og ikke måtte være så innmari smilende og hyggelig hele tiden. Det tar på å bygge opp en ny omgangskrets, og det tar nok en stund før man finner noen man virkelig blir venner med.
Ting som bør nevnes fra årets jul:
- Barna våre er utrolig greie å reise med! Kudos til dem.
- Masse god mat. En ting var julematen, men jeg satt også pris på enkle ting som godt brød og pålegg jeg er vant med.
- Det er mulig, selv om det er hektisk, å presse 6 måneders sosialt liv inn på to uker.
- Jeg følte meg gammel når det var barna på 3, 8 og 9 som sto for den villeste festen nyttårsaften. Stikkord: Dans med truser på hodet.
Og så bør det nevnes at Icelandair knuser Continental på service, spesielt for barnefamilier. Keflavik er også en finfin liten flyplass, og så har islendingene så artige navn på godiset sitt.
Godt nytt år, alle sammen!
Ting som bør nevnes fra årets jul:
- Barna våre er utrolig greie å reise med! Kudos til dem.
- Masse god mat. En ting var julematen, men jeg satt også pris på enkle ting som godt brød og pålegg jeg er vant med.
- Det er mulig, selv om det er hektisk, å presse 6 måneders sosialt liv inn på to uker.
- Jeg følte meg gammel når det var barna på 3, 8 og 9 som sto for den villeste festen nyttårsaften. Stikkord: Dans med truser på hodet.
Og så bør det nevnes at Icelandair knuser Continental på service, spesielt for barnefamilier. Keflavik er også en finfin liten flyplass, og så har islendingene så artige navn på godiset sitt.
Godt nytt år, alle sammen!
torsdag 23. desember 2010
God jul til deg også, herr Lufthansa
Gleden sto i taket i går da vi fikk beskjed om at vi fikk booket om til et fly i morgen kveld. Vi skulle altså rekke fram til jul allikevel.
Så kom telefonen fra Lufthansa i dag. "Beklager, men vi kan ikke utstede ny billett til dere, da det ikke er vi som er ansvarlige for ombooking når flyet er kansellert." Neivel? Vi hadde nemlig kjøpt flybillett via Ticket(lang historie, men vi var sent ute og det var billigst), billetten var utstedt av United Airlines, men operatøren var Lufthansa. Lufthansa mente altså at det var United som skulle betale for ny billett.
(Omtrent her begynte Alma å spørre meg om hvorfor Andreas var sint på telefonen).
Greit, vi ringte United. Der humret de og sa at "Nehei, det er operatør og ikke utsteder som har ansvaret. Lufthansa skal skaffe billett."
Da var det bare å ringe Ticket for å høre hva vi skulle gjøre. Der møtte vi en blid dame som mente hun kunne hjelpe. Etter noen telefoner fram og tilbake, hvorav en avslørte at United i det hele tatt tvilte på at det opprinnelige flyet vårt var kansellert, sa Ticketdamen at alt var i orden og at Lufthansa skaffet oss billett på avtale avgang.
Men nå hadde vi lært og var skeptiske. Så Andreas plukket opp telefonen og ringte Dusthansa for å høre om vi faktisk hadde billett. Nope, det hadde vi ikke. Men etter litt tenketid kom de til slutt fram til at vi skulle få billetten allikevel.
Vi puster ikke lettet ut før vi har sjekket inn i morgen.
Så kom telefonen fra Lufthansa i dag. "Beklager, men vi kan ikke utstede ny billett til dere, da det ikke er vi som er ansvarlige for ombooking når flyet er kansellert." Neivel? Vi hadde nemlig kjøpt flybillett via Ticket(lang historie, men vi var sent ute og det var billigst), billetten var utstedt av United Airlines, men operatøren var Lufthansa. Lufthansa mente altså at det var United som skulle betale for ny billett.
(Omtrent her begynte Alma å spørre meg om hvorfor Andreas var sint på telefonen).
Greit, vi ringte United. Der humret de og sa at "Nehei, det er operatør og ikke utsteder som har ansvaret. Lufthansa skal skaffe billett."
Da var det bare å ringe Ticket for å høre hva vi skulle gjøre. Der møtte vi en blid dame som mente hun kunne hjelpe. Etter noen telefoner fram og tilbake, hvorav en avslørte at United i det hele tatt tvilte på at det opprinnelige flyet vårt var kansellert, sa Ticketdamen at alt var i orden og at Lufthansa skaffet oss billett på avtale avgang.
Men nå hadde vi lært og var skeptiske. Så Andreas plukket opp telefonen og ringte Dusthansa for å høre om vi faktisk hadde billett. Nope, det hadde vi ikke. Men etter litt tenketid kom de til slutt fram til at vi skulle få billetten allikevel.
Vi puster ikke lettet ut før vi har sjekket inn i morgen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
