4-årsregelen

Jeg vet ikke om det er fordi besøket fra Norge reiste videre i går, eller at alle Facebookstatuser hjemmefra forteller om godvær mens vi regner bort, eller om det er fordi vi planlegger sommerferie i Norge... Men i går hadde jeg en hjemlengseldag. En sånn dag da alle små ting får meg til å lengte etter Norge. Jeg hørte på musikk på iPhonen, og savnet plutselig Petre og RadiOrakel. Alma spiste en bit av Gullbrødet fra påskeegget, og jeg savnet påsketur på fjellet. Og da en bekjent fortalte at hun skulle flytte tilbake til Europa, ble jeg plutselig kjempemisunnelig.

En del av meg trodde nok at jeg skulle føle meg mer hjemme på dette tidspunktet, men vi har jo bare vært her i litt over et halvt år. Og i følge erfarne reisevenner tar det mye lenger tid før man føler seg hjemme et sted. Man tror kanskje man gjør det etter 2-3 år, men to av våre reisende venner har bekreftet at det er 4 år som gjelder. Etter fire år har man begynt på vennegenerasjon nr. 2, og man føler at man kjenner hvordan ting fungerer. Og så slipper man å unnskylde seg med "I'm from Norway..." når man ikke skjønner hvordan ting funker.

Så da er det vel greit å ha hjemlengseldager innimellom, og kjenne på følelsen av å være på en fremmed planet.

Mamma, lukk øynene

Dette tror jeg nemlig blir sterke saker for deg.

Etter å ha eid en symaskin i noen år og gått rundt og fortalt alle at å sy, nei, det kan jeg ikke, så har jeg nå sydd. En transformator ble bestilt fra Amazon, stoff og mønster handlet inn på sybutikken i West Leb. Og så var jeg klar for å sy.

Valget falt på en sommerlig "romper" til familiens yngste (som passende nok også er for ung til å protestere på hva han har på). Den var merket som easy, men synes nok den var medium for en nybegynner. Det er noen rare sømmer og ad hoc-løsninger, men resultatet er et plagg som kan brukes. Det hadde du ikke trodd, mamma.





Det er nesten så jeg vurderer å følge dette skiltet neste gang det er en lignende tilstelning i byen.

Det var da voldsomt!

Han jeg er gift med hater dugnader. Spesielt de i private barnehager, og motstanden bunner i noe sånt som at han ikke vil gjøre gratisarbeid for private bedrifter. Men i Norge er det ikke spesielt sosialt akseptert å droppe dugnad, så vi har stilt om hver gang.

Så langt har det ikke vært snakk om dugnader i barnas amerikanske barnehage, men det er nok av ting å finne på allikevel. Vi har vært på "Holiday luncheon" og juleavslutning som ikke hadde noe med jul å gjøre. Og denne uken er det Week of the Young Child, som vi ikke helt har fått taket på hva er. Men vi har i hvert fall fått beskjed om at man kan(bør?) komme innom barnehagen på dagtid for å lese, synger sanger eller stille med annen underholdning. Og så kunne man lage plakat om barnet.

I og med at vi har to barn i samme barnehage, så syntes vi kanskje det ble litt voldsomt, spesielt fordi vi ikke skjønte helt hvorfor alt dette skulle gjøres. Selv ikke etter å ha spurt en av de ansatte. Og når vi skjønte at plakatene kunne lages hjemme, så gjorde vi nettopp det. På søndag var jeg innom en hobbybutikk og kjøpte papp og klistremerker, og så satt jeg og Alma oss ned for å lage noe fint.

Resultatet ble ikke så verst, selv om jeg ikke hatt lest instruksene godt nok. De ansatte i barnehagen var veldig flinke til å si oooh og aaah da vi kom, så helt feil var det nok ikke.

Så da har vi feiret noe vi ikke helt skjønte, men det er kanskje ikke så nøye så lenge vi er med på leken.

Se hva jeg fant

Gradestokken viste 15 varmegrader og Alma kunne løpe ute uten jakke. Så vi fortet oss ikke inn for å lage mat og se på tv, men lekte med nabobarna, skravlet med nabodamene, og kikket på hagen. Vi har ikke bodd her lenge nok til å vite hva hagen inneholder, så det er spennende å se hva som dukker opp. Det er ser i hvert fall ut som at noen har plantet løk, for det dukker opp grønne spirer i blomsterbedet.

Etter utetur og middag viste en liten jente oss at hun vet hvor godsakene er.

Våren kommer snikende(og det gjør bjørner også)

Det har ikke blitt mye friluftsliv i det siste, når både mann og barn er forkjølet om hverandre og førstnevnte til og med må pleie sin idrettsskade, nemlig ribbeinsbrudd. Han planla både joggetur og sykkeltur, men vi har nøyd oss med litt pusling i hus og hage. Gårsdagens småpusling avslørte at vi mangler en del essensielt hageutstyr, og det kunne bare bety en ting: Søndagsutflukt til Home Depot.

Vi fikk også kjøpt en enorm boks med gatekritt. Alma har lenge sett misunnelig på nabobarnas kritt, og har nok spesielt beundret tegningene til de store jentene. Hun tok boksen med over til playdate med naboguttene, og fylte store deler av gaten med tegninger.



Vi voksne sto og skravlet og koste oss i solen, som for første gang varmet godt helt fra tidlige morgentimer. Men midt i kosepraten fikk jeg høre en historie som bekymret meg... Jeg holder for tiden på å lese Bill Brysons "A Walk in the Woods", og stort sett er det fornøyelig lesning. Men boken åpner med en lang utgreiing om svartbjørner og hvordan det nærmest er umulig å unngå å bli angrepet hvis man er så uheldig å møte en. Det er selvsagt perspektivet til en litt engstelig forfatter, men jeg kjente jeg fikk frysninger på ryggen da jeg skjønte hvor mange som finnes i skogene her. Engstelsen har gitt seg etterhvert, men i dag fortalte naboen vår at i april i fjor ble fuglehuset hennes revet ned av en svartbjørn. En svartbjørn! Ved huset rett over veien fra vårt hus!

Svartbjørner er visst skrekkelig sultne når de våkner fra vinterdvalen, og fuglefrø er deres Kvikk-Lunsj og det kicket de trenger for å våkne skikkelig. Da er det greit å traske en tur ned i nærmeste tettbygde strøk for en liten oppkvikker. Jeg vurderer rifle i sekken når jeg sykler til barnehagen i morgen.

Optimist

Jepp, jeg var optimistisk og la inn noen vårblomster i bloggens tittel. For snøen har smeltet som bare det, og i går luktet det litt sånn råtten og søtlig vår rundt omkring. Men den gleden varte ikke lenge, for i dag lavet snøen ned. Og det til tross for at jeg hadde tatt fram en fargesprakende vårkjole.

Dette bildet tok jeg av busken utenfor huset i forrige uke:



I dag så den sånn ut:



Dagens snøvær, med opptil 15 cm. snø, betød selvsagt stengte skoler. Barnehagene er åpne, så det hadde liten betydning for oss, men flere av Andreas' kolleger måtte holde seg hjemme. Det har vært en del snow days i vinter, og man skulle tro at barne mistet mye skole på grunn av det. Men neida, de som tror at barna slipper unna med mindre skole, må tro om igjen. Snødagene tas nemlig igjen nå sommerferien egentlig skulle ha begynt. Det betyr at årets sommerferie her i Upper Valley begynner minst en uke senere enn vanlig. Synd for dem som har bestilt tidlig ferie.

Men ting er ikke bare trist her. Andreas har hatt besøk av en italiensk forskervenn, og i går disket han med masse god italiensk mat. Vi fikk pasta med squash, sopp og rosmarin og til hovedrett var det kalv med salvie, sitron og en ost som minner om Gruyere, men som jeg ikke husker navnet på. Godt var det i hvert fall. Takk, Luca! Og når herrene hadde slitt sånn på kjøkkenet, måtte jo jeg stille med dessert.

I et lite øyeblikk, mens jeg hadde surfepause på hjemmekontoret, trodde jeg at Cupcake Queen skulle selge kakene sine på greenen i Hanover, men så så jeg at det var i Lebanon. Og ingen kjører vel så langt for noen cupcakes. Eller? Joooo.... For jeg skulle jo uansett innom biblioteket. Men i cupcakerusen glemte jeg bøkene, og snuste meg rett fram til kakene.

Her ser dere en med jordbær og balsamico-frosting, en med mint, to triple salted caramel(utrolig!) og to campfire med marshmallowkrem.



Og i det vi trodde at husets lillebror ikke var spesielt interessert i å reise seg opp og stå, så gjorde han det jammen allikevel.

Sånn går dagene

Ting har egentlig gått nokså greit for oss her borte, både med midlertidig visum, hus, barnehage og alt annet. Det eneste som har tatt tid er min arbeidstillatelse. Men det er kjedelig å vente på sånt, og fordi jeg er ikke er den fødte husmor som elsker å stelle i hjemmet, så måtte jeg finne på noe å gjøre.

Jeg kunne selvsagt engasjert meg i frivillig arbeid, men jeg føler liksom jeg har gjort mitt på det området. Skrekkelig uamerikansk av meg, men det får være. Det hjelper heller ikke at barnehagene her ikke er subsidiert og at vi dermed har enorme barnehageutgifter hver måned. Løsningen ble derfor å skaffe seg jobb. Hos et norsk firma som kunne tilby arbeid som kan gjøres hjemmefra og på nett.

Derfor er hjemmekontoret i kjelleren nå ferdig, og der sitter jeg noen timer hver dag. Bare avbrutt av en tur for å kjøpe lunsj på Coopen. Det er deilig å bruke hodet igjen.



Kontorkoppen(kjøpt sammen med krazyCat på Disney Store i London) er også på plass, og fylles jevnlig med te.



Ikke så dumt altså, selv om det ikke akkurat er som planlagt.