torsdag 19. mai 2011
onsdag 18. mai 2011
Søttende ma-i, er jeg så gla-i
Det er ikke første gangen vi feirer 17. mai utenfor Norge, men denne gangen måtte vi klare oss uten tog og annen moro.
Vel, vi hadde faktisk litt tog og moro. Andreas og barna tok et improvisert tog rundt i huset mens de nynnet på "Gammel Jegermarsj". Og det blir jo nesten ikke mer 17. mai enn det.
Jeg hadde også plukket litt syrin og bjørkekvister i hagen, kjøpt en halvflaske sprudlevann, laget god mat, og ikke minst bakt en 17. mai-kake.
Jeg var egentlig litt glad for at vi slapp en hektisk 17. mai-feiring med kjøring og gåing rundt i byen, etter en helg med forkjølelse og ørebetennelser. Nå ser det heldigvis ut som om begge barna er friske, så vi krysser fingrene for at neste helg blir bedre.
Men jeg og Andreas har kommet oss litt ut på vift til tross for de syke barna. I går var vi invitert på mottagelse hos President Kim(rektor på Dartmouth), og barnevakten vår var tøff nok til å passe på barna, selv om Axel hadde feber. Dermed kunne vi kose oss med vin, fingermat og hyggelige samtaler i et par timer. Det er alltid godt å komme seg ut og trene de sosiale evnene. Det blir lite av sånt når man sitter i kjelleren og jobber dag etter dag.
Vel, vi hadde faktisk litt tog og moro. Andreas og barna tok et improvisert tog rundt i huset mens de nynnet på "Gammel Jegermarsj". Og det blir jo nesten ikke mer 17. mai enn det.
Jeg hadde også plukket litt syrin og bjørkekvister i hagen, kjøpt en halvflaske sprudlevann, laget god mat, og ikke minst bakt en 17. mai-kake.
Jeg var egentlig litt glad for at vi slapp en hektisk 17. mai-feiring med kjøring og gåing rundt i byen, etter en helg med forkjølelse og ørebetennelser. Nå ser det heldigvis ut som om begge barna er friske, så vi krysser fingrene for at neste helg blir bedre.
Men jeg og Andreas har kommet oss litt ut på vift til tross for de syke barna. I går var vi invitert på mottagelse hos President Kim(rektor på Dartmouth), og barnevakten vår var tøff nok til å passe på barna, selv om Axel hadde feber. Dermed kunne vi kose oss med vin, fingermat og hyggelige samtaler i et par timer. Det er alltid godt å komme seg ut og trene de sosiale evnene. Det blir lite av sånt når man sitter i kjelleren og jobber dag etter dag.
onsdag 11. mai 2011
Et kort besøk
Jeg var usikker på hva vi skulle gjøre med besøket i hagen, men jeg ble tipset om en human skadedyrsbekjemper og bestemte meg for å ringe han. Og i dag kom David fra Critter Relocation. Han var en hyggelig mann og besvarte alle spørsmålene mine. Jeg var spesielt bekymret for dette med potensielle woodchuckbabyer som ville dø hvis vi fjernet moren, men han hadde et par gode motargumenter. For det første var det jo en stor sjanse for at det var en han. Og for det andre mente han at ungene ikke kommer før i juni.
Og hva skulle han gjøre med dyret? Jo, slippe det løs ved en eng på eiendommen hans.
Det er kanskje bare bysnupper med lite naturerfaring som grubler så lenge som jeg på sånne ting. Men jeg takket ja, og David satte ut to feller med epler og vannmelon. Og ikke lenge etter satt en litt forfjamset woodchuck i buret. Jeg ringte David, og han tok det med seg. Så får vi bare krysse fingrene for at den finner seg et fint skjulested på eiendommen til David the Critter Relocator.
Og hva skulle han gjøre med dyret? Jo, slippe det løs ved en eng på eiendommen hans.
Det er kanskje bare bysnupper med lite naturerfaring som grubler så lenge som jeg på sånne ting. Men jeg takket ja, og David satte ut to feller med epler og vannmelon. Og ikke lenge etter satt en litt forfjamset woodchuck i buret. Jeg ringte David, og han tok det med seg. Så får vi bare krysse fingrene for at den finner seg et fint skjulested på eiendommen til David the Critter Relocator.
tirsdag 10. mai 2011
En ny kompis under terrassen
Andreas hadde allerede sett noe lite og brunt løpe rundt i hagen, og vi hadde en mistanke om at den lille brune bodde under terrassen vår. Helt sikre ble vi ikke før jeg hørte noen mystiske gravelyder utenfor kontorvinduet. Jeg hoppet til da jeg så en svær rotteaktig ting med digre tenner som stirret på meg. Og ikke skvatt den da jeg dunket på vinduet. Tøffingen.
Vi har sett sånne små tidligere, men aldri på så nært hold. Det var nemlig en liten woodchuck, eller groundhog som det også kalles, som kikket på meg. Her soler den seg:
Men heisann, hvem er det som tar bilder av meg? Kan jeg vinne stirrekonkurransen?
Artig dyr, men vil man egentlig ha den så nær huset? Spesielt akkurat der barna leker? Litt googling viste både rabiesfare og tunneller som kan ødelegge fundamentet på hus. Angst! Og så får de barn om sommeren og kan bli ekstra hissige hvis man kommer mellom dem og ungene. Superangst! Plutselig ser jeg for meg konflikter mellom den brune tassen og den krabbende tassen vi har her hjemme.
Så hva skal vi gjøre? Jeg sendte ut en e-post på e-postlisten til foreldre her i Upper Valley, og fikk litt ymse svar. Noen tok det med stoisk ro, noen foreslo å skremme den med pepperkorn, en annen sa man kunne fange dem selv og slippe ut et annet sted, en sa at man ikke må finne på det pga faren for rabies. Det beste forslaget var å ringe New Hampshires Fish and Game Department.
Så jeg gjorde det og fikk snakket med en hyggelig mann som lærte meg mye om woodchucken. De angriper svært sjelden, og han hadde aldri hørt om barn som hadde blitt bitt. De sprer heller ikke rabies, men andre dyr som sprer rabies liker å overta gangene de lager, og derfor står også woodchucken på rabieslisten. Han nevnte ikke noe om hus som raser sammen pga ganger, men sa at man kan glemme å ha grønnsakshage hvis man har dem i hagen, for de elsker grønnsaker(her vifter jeg vel farvel til salaten jeg har plantet..). Så da er spørsmålet om vi skal la den være eller ikke. Den kommer mest sannsynlig ikke til å skade barna, men den kommer til å bedrive hærverk i naboenes grønnsakshager(og noen av dem har noen skikkelig fine).
Jeg ble tipset om noen som bedriver med human fjerning av uønskede dyr. Altså setter de ut feller, fanger dyret, og slipper dem løs et annet sted. Problemet er at woodchucken er avhengig av tunnellene sine for å beskytte seg mot rovdyr, og hvis den ikke settes ut på et sted der den kan gjemme seg, så kan man like gjerne avlive den med en gang. Det er andre problemet er hvis det er snakk om et hundyr. Da kan det være unger på gang, hvis de ikke allerede er født. Og tar man moren, så dør ungene. I følge mannen hos Fish and Game, dør de fleste ungene av seg selv, så vi trenger ikke bekymre oss for en hel haug woodchucker i hagen. Og så er det jo greiere å fange og flytte alle når de er større og kan klare seg selv.
Så det kan jo se ut som den får bli. Kanskje. I morgen kommer den humane fangstmannen, så får jeg høre hva han har å si.
Men vi har gjort andre ting enn å tenke på brune dotter i hagen. Helgen gikk med til gressklipping og annet stell. Vi har aldri hatt stor hage før, og nå må vi plutselig lære oss om planter vi ikke har sett før, mosefjering, buskeklipp og annen moro. Det er også spennende å se hva som dukker opp i bedene, for de som bodde her før har plantet litt. Påskeliljene har allerede blomstret, og i tillegg til disse spennende tingene:
Vi har sett sånne små tidligere, men aldri på så nært hold. Det var nemlig en liten woodchuck, eller groundhog som det også kalles, som kikket på meg. Her soler den seg:
Men heisann, hvem er det som tar bilder av meg? Kan jeg vinne stirrekonkurransen?
Artig dyr, men vil man egentlig ha den så nær huset? Spesielt akkurat der barna leker? Litt googling viste både rabiesfare og tunneller som kan ødelegge fundamentet på hus. Angst! Og så får de barn om sommeren og kan bli ekstra hissige hvis man kommer mellom dem og ungene. Superangst! Plutselig ser jeg for meg konflikter mellom den brune tassen og den krabbende tassen vi har her hjemme.
Så hva skal vi gjøre? Jeg sendte ut en e-post på e-postlisten til foreldre her i Upper Valley, og fikk litt ymse svar. Noen tok det med stoisk ro, noen foreslo å skremme den med pepperkorn, en annen sa man kunne fange dem selv og slippe ut et annet sted, en sa at man ikke må finne på det pga faren for rabies. Det beste forslaget var å ringe New Hampshires Fish and Game Department.
Så jeg gjorde det og fikk snakket med en hyggelig mann som lærte meg mye om woodchucken. De angriper svært sjelden, og han hadde aldri hørt om barn som hadde blitt bitt. De sprer heller ikke rabies, men andre dyr som sprer rabies liker å overta gangene de lager, og derfor står også woodchucken på rabieslisten. Han nevnte ikke noe om hus som raser sammen pga ganger, men sa at man kan glemme å ha grønnsakshage hvis man har dem i hagen, for de elsker grønnsaker(her vifter jeg vel farvel til salaten jeg har plantet..). Så da er spørsmålet om vi skal la den være eller ikke. Den kommer mest sannsynlig ikke til å skade barna, men den kommer til å bedrive hærverk i naboenes grønnsakshager(og noen av dem har noen skikkelig fine).
Jeg ble tipset om noen som bedriver med human fjerning av uønskede dyr. Altså setter de ut feller, fanger dyret, og slipper dem løs et annet sted. Problemet er at woodchucken er avhengig av tunnellene sine for å beskytte seg mot rovdyr, og hvis den ikke settes ut på et sted der den kan gjemme seg, så kan man like gjerne avlive den med en gang. Det er andre problemet er hvis det er snakk om et hundyr. Da kan det være unger på gang, hvis de ikke allerede er født. Og tar man moren, så dør ungene. I følge mannen hos Fish and Game, dør de fleste ungene av seg selv, så vi trenger ikke bekymre oss for en hel haug woodchucker i hagen. Og så er det jo greiere å fange og flytte alle når de er større og kan klare seg selv.
Så det kan jo se ut som den får bli. Kanskje. I morgen kommer den humane fangstmannen, så får jeg høre hva han har å si.
Men vi har gjort andre ting enn å tenke på brune dotter i hagen. Helgen gikk med til gressklipping og annet stell. Vi har aldri hatt stor hage før, og nå må vi plutselig lære oss om planter vi ikke har sett før, mosefjering, buskeklipp og annen moro. Det er også spennende å se hva som dukker opp i bedene, for de som bodde her før har plantet litt. Påskeliljene har allerede blomstret, og i tillegg til disse spennende tingene:
torsdag 5. mai 2011
Vi lærer engelsk
Det jeg syntes var aller mest vanskelig da vi bodde i USA sist, var høflighetsfrasene. Det føltes aldri naturlig å si ting som "How are you?" når jeg traff noen jeg kjente, og tungen slo av en eller annen grunn krøll på seg når jeg skulle prøve å si "Good! How are you?" som en kul New Yorker.
Taletempoet er noe roligere her i nord, men jeg har brukt tid på å komme inn i hilsingen. Men nå slenger jeg uoppfordret ut både "Have a good day!" og andre korte hilsener til både den ene og den andre. Og jeg synes det er ganske trivelig at alle hilser på hverandre, men noen ganger synes jeg det blir litt mye.
Her om dagen var jeg superkone og kjørte inn til byen med Andreas' Maclader. På vei opp til kontoret løp jeg forbi vaktmesteren som skrudde på et eller annet. Da klarte jeg å unngå blikket, men på vei ned(jeg løp, for jeg hadde ikke lagt penger på parkeringsautomaten. Rebell!) møtte jeg blikket hans og i det jeg suser forbi sier han: "Hi, how are you?". Før setningen var slutt hadde jeg allerede startet på neste trapp ned og lurte på hva jeg skulle svare. Jeg kauket: "Good! How are you?" og jammen hørte jeg ikke "Great!" fra etasjen over.
Kan man ikke bare si et kort hei? Det er hyggelig å hilse, men det er masete å si så mye. Og så blir jeg kjempenervøs av det, for plutselig lurer jeg på om det er en person jeg faktisk har møtt før, men ikke kjenner igjen.
Husets 3,5-åring begynner også å få tak på språket. Hun skravler uoppfordret på engelsk til alle hun møter(når hun vil). Og så har hun begynt å bruke engelsk i stedet for norsk når hun leker. Jeg vet ikke om det bare er jenter, eller om alle barn gjør det, men hun liker i hvert fall å sitte med figurer og la dem snakke. Før snakket figurene norsk, men nå er det altså engelsk. Det er ingen tvil om at vi er i ferd med å få en amerikaner i hus, spesielt med tanke på at hennes nye favorittrett er Mac'n'Cheese.
Taletempoet er noe roligere her i nord, men jeg har brukt tid på å komme inn i hilsingen. Men nå slenger jeg uoppfordret ut både "Have a good day!" og andre korte hilsener til både den ene og den andre. Og jeg synes det er ganske trivelig at alle hilser på hverandre, men noen ganger synes jeg det blir litt mye.
Her om dagen var jeg superkone og kjørte inn til byen med Andreas' Maclader. På vei opp til kontoret løp jeg forbi vaktmesteren som skrudde på et eller annet. Da klarte jeg å unngå blikket, men på vei ned(jeg løp, for jeg hadde ikke lagt penger på parkeringsautomaten. Rebell!) møtte jeg blikket hans og i det jeg suser forbi sier han: "Hi, how are you?". Før setningen var slutt hadde jeg allerede startet på neste trapp ned og lurte på hva jeg skulle svare. Jeg kauket: "Good! How are you?" og jammen hørte jeg ikke "Great!" fra etasjen over.
Kan man ikke bare si et kort hei? Det er hyggelig å hilse, men det er masete å si så mye. Og så blir jeg kjempenervøs av det, for plutselig lurer jeg på om det er en person jeg faktisk har møtt før, men ikke kjenner igjen.
Husets 3,5-åring begynner også å få tak på språket. Hun skravler uoppfordret på engelsk til alle hun møter(når hun vil). Og så har hun begynt å bruke engelsk i stedet for norsk når hun leker. Jeg vet ikke om det bare er jenter, eller om alle barn gjør det, men hun liker i hvert fall å sitte med figurer og la dem snakke. Før snakket figurene norsk, men nå er det altså engelsk. Det er ingen tvil om at vi er i ferd med å få en amerikaner i hus, spesielt med tanke på at hennes nye favorittrett er Mac'n'Cheese.
tirsdag 26. april 2011
Et lite skritt nærmere
Til tross for dårlig form var det bare å sette seg i bilen i dag for å kjøre 1 1/2 time til Manchester. Vi hadde nemlig en "biometric appointment" med USCIS, og sånne avtaler tuller man ikke med. I og med at immigrasjonsmyndighetene allerede har fingeravtrykkene og bilde av oss, var vi spente på hva slags målinger som ventet oss. Vi var også forberedt på langer køer og kaotiske tilstander, så jeg pakket med lunsj, snacks og leker til Alma som også skulle scannes.
Det som møtte oss var en tom parkeringsplass, ingen køer og hyggelige ansatte. Veskene våre måtte riktignok gjennomlyses, men det var ingen stor overraskelse. Og årsaken til 1 1/2 times kjøretur var at de tok fingeravtrykkene våre igjen. Og et bilde. Ikke så mye å grue seg til, og ikke så spennende å fortelle om heller.
Men når vi først var hos immigrasjonsmyndighetene, så tenkte vi at vi kunne høre om når vi kunne vente å få min etterlengtede arbeidstillatelse, som jo er grunnen til at vi går gjennom alt dette. Den første damen kunne ikke svare, men ba oss gå til infoskranken. Det ble vi registrert på et skjema og fikk en ventelapp. Vi var de eneste i venterommet, og fikk nokså raskt snakket med en hyggelig dame som ikke kunne gi oss annet enn standardsvarene, da hun ikke hadde tilgang på vår sak. Så vi må nok bare fortsette å vente.
På vei hjem romsterte jeg gjennom Andreas' penger på jakt etter en dollar til å betale bompenger med. Blant 1-dollarsedlene fant jeg en stemplet med "Track this bill wheresgeorge.com". Det stempelet har jeg sett før, for jeg husker at en av gjestene våre i NY fant en seddel med samme stempel. Wheresgeorge.com er startet av noen som gjerne vil se hvor pengesedler havner, og hvis man finner en seddel med deres stempel, kan man gå inn på siden og se hvor din har vært. Den jeg fant har ikke reist spesielt langt, men historien finnes her. Og så kan det jo hende at neste person som får seddelen legger inn sin historie, og da får jeg en oppdatering på e-post. Moro!
Det som møtte oss var en tom parkeringsplass, ingen køer og hyggelige ansatte. Veskene våre måtte riktignok gjennomlyses, men det var ingen stor overraskelse. Og årsaken til 1 1/2 times kjøretur var at de tok fingeravtrykkene våre igjen. Og et bilde. Ikke så mye å grue seg til, og ikke så spennende å fortelle om heller.
Men når vi først var hos immigrasjonsmyndighetene, så tenkte vi at vi kunne høre om når vi kunne vente å få min etterlengtede arbeidstillatelse, som jo er grunnen til at vi går gjennom alt dette. Den første damen kunne ikke svare, men ba oss gå til infoskranken. Det ble vi registrert på et skjema og fikk en ventelapp. Vi var de eneste i venterommet, og fikk nokså raskt snakket med en hyggelig dame som ikke kunne gi oss annet enn standardsvarene, da hun ikke hadde tilgang på vår sak. Så vi må nok bare fortsette å vente.
På vei hjem romsterte jeg gjennom Andreas' penger på jakt etter en dollar til å betale bompenger med. Blant 1-dollarsedlene fant jeg en stemplet med "Track this bill wheresgeorge.com". Det stempelet har jeg sett før, for jeg husker at en av gjestene våre i NY fant en seddel med samme stempel. Wheresgeorge.com er startet av noen som gjerne vil se hvor pengesedler havner, og hvis man finner en seddel med deres stempel, kan man gå inn på siden og se hvor din har vært. Den jeg fant har ikke reist spesielt langt, men historien finnes her. Og så kan det jo hende at neste person som får seddelen legger inn sin historie, og da får jeg en oppdatering på e-post. Moro!
mandag 25. april 2011
God påske!
Påsken er ikke helt den samme uten uanstendig mange fridager, skitur, håp om solvegg, marsipan, Påskenøtter, Påskelabyrinten og slikt. Egg og godis kan de, men ellers er det ikke så mye her som minner om påske. Andreas insisterte allikevel på at vi burde ha noen påsketradisjoner her borte, så i dag morges fikk Alma lete etter et påskeegg. Vi vurderte også å dra på en av de offentlige påskeeggjaktene som arrangeres rundt omkring, men de fleste ble visst arrangert forrige helg(husk det neste år!) og formen min har vært laber denne helgen, så det fristet uansett ikke å sjekke de vi fant.
Dermed ble det improvisert påskeeggmaling i heimen i stedet. Jeg blåste ut egg(brune, men det er jo ikke så farlig) og Andreas lagde eggerøre av innholdet. Så malte vi to egg hver. Neste år må jeg også huske å skaffe en lengre nål, sånn at det blir lettere å knyte fast tråd... Teip var liksom ikke like stilig.
15 år gammel vannmaling duger fremdeles:
Kunstneren in action:
Frisk datter og syk mor:
Resultatet:
Dermed ble det improvisert påskeeggmaling i heimen i stedet. Jeg blåste ut egg(brune, men det er jo ikke så farlig) og Andreas lagde eggerøre av innholdet. Så malte vi to egg hver. Neste år må jeg også huske å skaffe en lengre nål, sånn at det blir lettere å knyte fast tråd... Teip var liksom ikke like stilig.
15 år gammel vannmaling duger fremdeles:
Kunstneren in action:
Frisk datter og syk mor:
Resultatet:
Abonner på:
Innlegg (Atom)
