lørdag 23. juli 2011
tjuetonnullsyvelleve
Det er noen datoer man husker bedre enn andre, og der man vet nøyaktig hvor man var da man først fikk høre nyheten.
Pappa har fortalt meg hvor han var 22.11.63.
Jeg vet veldig godt hva jeg holdt på med 11.09.01.
Og nå kan jeg dessverre fortelle barna om 22.07.11.
I går planla jeg et blogginnlegg om hetebølge og første uke på jobb, men det ble ikke sånn. Jeg fikk en pushmelding fra google+ på telefonen, og ble litt irritert over at jeg hadde glemt å skru det av. Men jeg sjekket og så en melding om eksplosjon i Oslo sentrum. Så sjekket jeg nettaviser og sakte men sikkert skjønte jeg at dette er stort. Så husket jeg at jeg og Andreas har venner, bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere som jobber i området. Jeg ringte mamma og pappa for å høre om de hadde det bra, og ba sjefen om lov til å sjekke Facebook for å se om venner og bekjente hadde det bra.
Jeg ble iskald og helt skjelven da jeg så de første bildene fra Oslo. Jeg kunne ikke forstå det, men kunne heller ikke tro på de første meldingene om gasslekkasje. Da jeg så nyheten på forsiden på NYT, begynte det å synke inn hvor voldsomt dette var.
Akkurat da nyheten om Oslo begynte å synke inn, kom rapportene fra Utøya. Hva? Hva skjer? Jeg løp inn på Facebook med mange spørsmål.
Vi kom oss hjem fra jobb, spiste middag, fikk lagt barna og stormet inn på nrk, tv2 og alle andre nettsider for å oppdateres. Men etterhvert innså vi at det er natt i Norge og at vi ikke ville få flere nyheter. Vi åpnet en flaske vin og satte på en film. Det var godt å tenke på noe annet. Etter filmen skulle jeg bare raskt sjekke Aftenposten for å se om det var noe nytt.
(Langt gisp)
-Fy faen!
-Hva?
-Minst 80 døde på Utøya.
Det ble stille i rommet. Vi gikk ikke og la oss.
Og når vi først gjorde det, fikk jeg ikke sove.
Jeg lå og tenkte på alle ungdommene som må ha opplevd en voldsom frykt, og jeg kjente brått en redsel for mine egne barn. Tenk på alle de tingene vi sender dem på der vi tror de er trygge. Utøya, liksom. Andreas var der da han var 15. Var foreldrene hans bekymret?
Så så jeg navnet på han som er siktet. Sjekket Facebooksiden hans og alt annet tilgjengelig. Tenkte at det er en person som muligens vokste opp i mitt nabolag, og som jeg eller venner av meg høyst sannsynlig har gått på skole med. Jeg kan bare ikke forstå hva som får folk til å gjøre noe sånt. En ting er en bombe, men å iskaldt henrette minst 80 ungdommer? Hva slags monster er man da?
Alle tanker går til skadde og pårørende der hjemme.
Jeg selv må kjenne på frykten, men ikke bli lammet.
Pappa har fortalt meg hvor han var 22.11.63.
Jeg vet veldig godt hva jeg holdt på med 11.09.01.
Og nå kan jeg dessverre fortelle barna om 22.07.11.
I går planla jeg et blogginnlegg om hetebølge og første uke på jobb, men det ble ikke sånn. Jeg fikk en pushmelding fra google+ på telefonen, og ble litt irritert over at jeg hadde glemt å skru det av. Men jeg sjekket og så en melding om eksplosjon i Oslo sentrum. Så sjekket jeg nettaviser og sakte men sikkert skjønte jeg at dette er stort. Så husket jeg at jeg og Andreas har venner, bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere som jobber i området. Jeg ringte mamma og pappa for å høre om de hadde det bra, og ba sjefen om lov til å sjekke Facebook for å se om venner og bekjente hadde det bra.
Jeg ble iskald og helt skjelven da jeg så de første bildene fra Oslo. Jeg kunne ikke forstå det, men kunne heller ikke tro på de første meldingene om gasslekkasje. Da jeg så nyheten på forsiden på NYT, begynte det å synke inn hvor voldsomt dette var.
Akkurat da nyheten om Oslo begynte å synke inn, kom rapportene fra Utøya. Hva? Hva skjer? Jeg løp inn på Facebook med mange spørsmål.
Vi kom oss hjem fra jobb, spiste middag, fikk lagt barna og stormet inn på nrk, tv2 og alle andre nettsider for å oppdateres. Men etterhvert innså vi at det er natt i Norge og at vi ikke ville få flere nyheter. Vi åpnet en flaske vin og satte på en film. Det var godt å tenke på noe annet. Etter filmen skulle jeg bare raskt sjekke Aftenposten for å se om det var noe nytt.
(Langt gisp)
-Fy faen!
-Hva?
-Minst 80 døde på Utøya.
Det ble stille i rommet. Vi gikk ikke og la oss.
Og når vi først gjorde det, fikk jeg ikke sove.
Jeg lå og tenkte på alle ungdommene som må ha opplevd en voldsom frykt, og jeg kjente brått en redsel for mine egne barn. Tenk på alle de tingene vi sender dem på der vi tror de er trygge. Utøya, liksom. Andreas var der da han var 15. Var foreldrene hans bekymret?
Så så jeg navnet på han som er siktet. Sjekket Facebooksiden hans og alt annet tilgjengelig. Tenkte at det er en person som muligens vokste opp i mitt nabolag, og som jeg eller venner av meg høyst sannsynlig har gått på skole med. Jeg kan bare ikke forstå hva som får folk til å gjøre noe sånt. En ting er en bombe, men å iskaldt henrette minst 80 ungdommer? Hva slags monster er man da?
Alle tanker går til skadde og pårørende der hjemme.
Jeg selv må kjenne på frykten, men ikke bli lammet.
tirsdag 19. juli 2011
Små og litt større utflukter
Det er skrekkelig deilig å bo et sted der man både får
skiføre når det er vinter og skikkelig sommer. Jeg skal ikke prøve meg som meteorolog, men snittemperaturen de siste par ukene har nok ligget tett opptil 30 grader.
Heldige som vi er bor vi rett ved en veldig fin badestrand. Men vi har ikke vært flinke til å bruke den før nå i helgen. Både lørdag og søndag tuslet vi i bedagelig tempo ned til Storrs pond for å bade.
Allemannsretten er et ukjent fenomen her i USA, så vi må faktisk betale en liten slant hver gang vi ønsker å bruke stranden, og etter en liten periode med himling med øynene, betaler vi nå uten å tenke mer på det. Vi betalte jo til og med for bruk av langrennsløyper i vinter.
Alma storkoste seg i vannet, men minstemann måtte nøye seg med å sløve i skyggen pga sommerens ørtende ørebetennelse.
Jeg kan jo samtidig skryte av det effektive helsevesenet her i NH(for oss som har skikkelig helseforsikring), for i løpet av fire uker har ørebarnet både vært hos spesialist og fått booket time til å sette inn dren.
Jeg var altså hjemme med den syke i dag, men vi måtte ut en liten tur for å fikse social security-nummer til meg og barna nå som vi alle(!) har fått arbeidstillatelse. Man skulle jo tro at en collegeby som Hanover har et kontor for slikt, men nærmeste kontor er faktisk over en time unna i Littleton. Så vi satte oss i bilen, satte på cruise controllen og suste nordover.
Fordelen med offentlige kontor på så små steder er at det ikke er noen der. Så vi kom rett til kassen og var ferdige i løpet av 10 minutter. Så var det bare å suse de 120 km hjem igjen.
Og hvordan var Littleton? Omtrent som enhver annen småby jeg har sett i NH, liten og koschli.
skiføre når det er vinter og skikkelig sommer. Jeg skal ikke prøve meg som meteorolog, men snittemperaturen de siste par ukene har nok ligget tett opptil 30 grader.
Heldige som vi er bor vi rett ved en veldig fin badestrand. Men vi har ikke vært flinke til å bruke den før nå i helgen. Både lørdag og søndag tuslet vi i bedagelig tempo ned til Storrs pond for å bade.
Allemannsretten er et ukjent fenomen her i USA, så vi må faktisk betale en liten slant hver gang vi ønsker å bruke stranden, og etter en liten periode med himling med øynene, betaler vi nå uten å tenke mer på det. Vi betalte jo til og med for bruk av langrennsløyper i vinter.
Alma storkoste seg i vannet, men minstemann måtte nøye seg med å sløve i skyggen pga sommerens ørtende ørebetennelse.
Jeg kan jo samtidig skryte av det effektive helsevesenet her i NH(for oss som har skikkelig helseforsikring), for i løpet av fire uker har ørebarnet både vært hos spesialist og fått booket time til å sette inn dren.
Jeg var altså hjemme med den syke i dag, men vi måtte ut en liten tur for å fikse social security-nummer til meg og barna nå som vi alle(!) har fått arbeidstillatelse. Man skulle jo tro at en collegeby som Hanover har et kontor for slikt, men nærmeste kontor er faktisk over en time unna i Littleton. Så vi satte oss i bilen, satte på cruise controllen og suste nordover.
Fordelen med offentlige kontor på så små steder er at det ikke er noen der. Så vi kom rett til kassen og var ferdige i løpet av 10 minutter. Så var det bare å suse de 120 km hjem igjen.
Og hvordan var Littleton? Omtrent som enhver annen småby jeg har sett i NH, liten og koschli.
onsdag 13. juli 2011
lørdag 9. juli 2011
Endelig!
Endelig er arbeidstillatelsen på plass! Nå venter jeg bare på kortet som er på vei
i posten, så blir det jobb utenfor huset på meg også.
Og endelig har Andreas kjøpt barfotskoene han har snakket så lenge om. De ser urteite ut, og jeg venter spent på rapport fra første forsøk i friluft.
Jeg feirer arbeidstillatelsen med mer huslige sysler, og baker cupcakes(ja, jeg vet det er ut!) til Axels første amerikanske bursdagsfeiring i morgen.
i posten, så blir det jobb utenfor huset på meg også.
Og endelig har Andreas kjøpt barfotskoene han har snakket så lenge om. De ser urteite ut, og jeg venter spent på rapport fra første forsøk i friluft.
Jeg feirer arbeidstillatelsen med mer huslige sysler, og baker cupcakes(ja, jeg vet det er ut!) til Axels første amerikanske bursdagsfeiring i morgen.
fredag 8. juli 2011
Flaks
Det var flaks at denne grenen ikke datt i hodet på barna som lekte der kort tid før. Det tok en stund før jeg skjønte hva braket og smellet kom fra, og skvatt litt da jeg kjente hvor tunge trestykkene var.
I dag skal jeg finne en arborist.
I dag skal jeg finne en arborist.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
