mandag 17. oktober 2011
Årets gresskarjakt
Vi gikk dessverre glipp av gresskarfestivalen på Cedar Circle Farm i år, men de selger heldigvis gresskar andre helger også. Så i går tok vi turen bort for å finne noen fine eksemplarer. Vi endte opp med to store og to små. De små får være pynt, mens de store skal skjæres ut når det nærmer seg Halloween.
onsdag 12. oktober 2011
Bachmann Romney overload
Hvert 4. år kommer sirkuset til Hanover, New Hampshire. Da er det nemlig på tide at partiet som ikke har den sittende presidenten velger sin kandidat til presidentvalgkampen. Det kalles primaries, og settes i gang med en debatt i denne lille byen.
Allerede i går kveld kunne vår gjest Ida høre rasende studenter rope mot Michele Bachmanns buss, og i dag sto hele sentrum på hodet. Selv NRKs USA-korrespondent hadde kommet seg ut på greenen for å filme folkelivet.
Og jeg kunne hente min ettertraktede billett til kveldens debatt.
Selv om New Hampshire er republikansk, så er ikke Hanover det, og mange hadde kommet seg ut med plakater for å si sin mening om hva som er viktig i de kommende årene.
Og noen... Vel, ikke alle er enige om hva som er viktig. Noen har mer tro på gull enn sentralbanker.
Mobiletelefon og kamera var dessverre forbudt inne i salen der debatten foregikk, så jeg fikk ikke knipset bilder av hverken politikere eller deltagere, men jeg skal prøve å komme med et kort sammendrag.
Mitt Romney er sjarmerende på scenen, men alt han snakket om var at USA trenger en sterk leder, men glemte å si hva denne lederen skulle gjøre.
Michele Bachmann... Klarer ikke republikanerne å finne en tilnærmet fornuftig kvinne? Først var det galskapen fra Alaska og nå dette? Michele synes Obamacare er fælt og det samme er federal government.
Rick Perry var mest opptatt av at USA må komme ut av energikrisen og klare å produsere sin egen energi. Han nevnte ikke hvordan. Han har også en plan for økonomien, men den ville han ikke snakke om ennå. Noe som var litt rart når dagens tema for debatten faktisk var økonomien.
Herman Cain. Jeg sier bare "999". For det var alt han sa.
Ron Paul var i det minste artig å høre på, men sprut gal.
Newt Gingrich var egentlig mest opptatt av å snakke om alle andres politikk, og noe sier meg at det ikke er så lurt når man prøver å selge seg inn som presidentkandidat. Men er det ikke sånn at enhver republikansk kandidat som ikke klarer å bli president, er en bra republikansk kandidat?
Jon Huntsman var vel egentlig den som hadde mest fornuftig å si, men var også den som fikk snakke minst. Og en kandidat som sier at man både må samarbeide med kinesere og demokrater har vel ingen sjanse.
Rick Santorum fikk ikke sagt så mye, men nevnte noe om familieverdier og små bedrifter.
Hvem jeg ville ha stemt på? Ingen, selvsagt. Men hvis jeg måtte... Huff, Huntsman, kanskje.
Allerede i går kveld kunne vår gjest Ida høre rasende studenter rope mot Michele Bachmanns buss, og i dag sto hele sentrum på hodet. Selv NRKs USA-korrespondent hadde kommet seg ut på greenen for å filme folkelivet.
Og jeg kunne hente min ettertraktede billett til kveldens debatt.
Selv om New Hampshire er republikansk, så er ikke Hanover det, og mange hadde kommet seg ut med plakater for å si sin mening om hva som er viktig i de kommende årene.
Og noen... Vel, ikke alle er enige om hva som er viktig. Noen har mer tro på gull enn sentralbanker.
Mobiletelefon og kamera var dessverre forbudt inne i salen der debatten foregikk, så jeg fikk ikke knipset bilder av hverken politikere eller deltagere, men jeg skal prøve å komme med et kort sammendrag.
Mitt Romney er sjarmerende på scenen, men alt han snakket om var at USA trenger en sterk leder, men glemte å si hva denne lederen skulle gjøre.
Michele Bachmann... Klarer ikke republikanerne å finne en tilnærmet fornuftig kvinne? Først var det galskapen fra Alaska og nå dette? Michele synes Obamacare er fælt og det samme er federal government.
Rick Perry var mest opptatt av at USA må komme ut av energikrisen og klare å produsere sin egen energi. Han nevnte ikke hvordan. Han har også en plan for økonomien, men den ville han ikke snakke om ennå. Noe som var litt rart når dagens tema for debatten faktisk var økonomien.
Herman Cain. Jeg sier bare "999". For det var alt han sa.
Ron Paul var i det minste artig å høre på, men sprut gal.
Newt Gingrich var egentlig mest opptatt av å snakke om alle andres politikk, og noe sier meg at det ikke er så lurt når man prøver å selge seg inn som presidentkandidat. Men er det ikke sånn at enhver republikansk kandidat som ikke klarer å bli president, er en bra republikansk kandidat?
Jon Huntsman var vel egentlig den som hadde mest fornuftig å si, men var også den som fikk snakke minst. Og en kandidat som sier at man både må samarbeide med kinesere og demokrater har vel ingen sjanse.
Rick Santorum fikk ikke sagt så mye, men nevnte noe om familieverdier og små bedrifter.
Hvem jeg ville ha stemt på? Ingen, selvsagt. Men hvis jeg måtte... Huff, Huntsman, kanskje.
mandag 10. oktober 2011
Dag 2 i NYC
Mellom mimosaer, shopping, lunsjer og skravling, fikk vi med oss folkedrakter og heftig musikk i det vi tror må ha vært Columbus Day-paraden på 5th avenue. Det var mye lyd og ganske masete, så vi endte med å tasse lenger bort til 6th avenue for et glass vin mens vi ventet på tyske Julia.
Ferden gikk optimistisk videre til Apple Store, men der var det umulig å komme inn pga alle de sørgende etter Steve Jobs bortgang. Applebrukere er visst ikke som andre duppedittkonsumenter.
Enda mer optimistisk tok vi turen birt til Bergdorf Goodman for litt mer shopping. Vel, det ante oss nok at det ville blir mer titting enn handel, og bare prisen på de første skoparet jeg kikket på bekreftet at butikken ikke var for oss. Ikke ble vi tilbudt noe hjelpe heller, for vi så nok ikke ut som noen som ville ha råd til å handle der. Var det posen fra HM eller det at vi sjekket prislappene som avslørte oss?
Etter mange timers trasking på Manhattan dro vi tilbake til hotellet for å skifte før middag i Park Slope. Det var godt å være tilbake i Brooklyn, og vi spiste kjempegod mexikansk mat på uterestaurant. Været her har vært fantastisk, og i dag var det nesten 30 varmegrader.
Ferden gikk optimistisk videre til Apple Store, men der var det umulig å komme inn pga alle de sørgende etter Steve Jobs bortgang. Applebrukere er visst ikke som andre duppedittkonsumenter.
Enda mer optimistisk tok vi turen birt til Bergdorf Goodman for litt mer shopping. Vel, det ante oss nok at det ville blir mer titting enn handel, og bare prisen på de første skoparet jeg kikket på bekreftet at butikken ikke var for oss. Ikke ble vi tilbudt noe hjelpe heller, for vi så nok ikke ut som noen som ville ha råd til å handle der. Var det posen fra HM eller det at vi sjekket prislappene som avslørte oss?
Etter mange timers trasking på Manhattan dro vi tilbake til hotellet for å skifte før middag i Park Slope. Det var godt å være tilbake i Brooklyn, og vi spiste kjempegod mexikansk mat på uterestaurant. Været her har vært fantastisk, og i dag var det nesten 30 varmegrader.
søndag 9. oktober 2011
Husmorferie
Taxi var bestilt dagen før, bussbilletten kjøpt for lenge siden.. Det var bare å forberede seg på en bekymringsfri reise ned til New York der jeg skulle tilbringe tid med norsk venninne, shoppe, spise god mat og dra på museum.
Så sto jeg der med kofferten pakket og ventet på taxien. Som ikke kom. Så jeg ringte, og da sa damen at hun akkurat hadde satt av en annen kunde og var på vei. Jaha, sa jeg. Bussen min går halv syv, rekker vi det? Jada. Ikke noe problem.
Så kommer det fram at hun ikke vet hvor hun skal hente meg og ber meg forklare veien på telefonen. Så sier hun at hun ikke kan kjøre mer enn 20 miles i timen pga tåken. Jaha, sier jeg. Bussen min går halv syv. Og det er ikke lenge til.
Etter mye om og men kommer hun og jeg begynner å innse at den bussen kommer jeg aldri til å rekke. Vi nærmer oss holdeplassen, og hun sier hun ser bussen. Jeg ser bare lysene fra Hanover Inn og ingen buss. Klumpen i halsen vokser, og jeg begynner å tro at jeg kan se langt etter husmorferien. Så tenker jeg at jeg kan leie bil og kjøre ned, men heldigvis ringer Andreas og minner meg på at jeg kan jo prøve å ta fly fra Lebanon.
Før vi kommer så lang har jeg allerede brølt "I f*****g called you yesterday!!" og fortalt at det er helt uakseptabelt å ikke komme til avtalt tid. I hvert fall ikke uten å ringe og si fra.
P&P taxi bruker vi ikke mer.
Vel framme på flyplassen på Lebanon får jeg vite at joda, det er plass på flyet. Vips har jeg betalt 160 dollar og må vente på at tåken letter.
Da den endelig lettet, kunne jeg gjøre meg klar for en litt over 1 times flytur i en bitteliten Cessna. Piloten så ut som han var 16, men gjorde en god jobb.
Vel framme i White Plains, et sted i staten New York, sto en laaaang limousin som ventet på meg og de andre som skulle inn til byen. Og der satt vi i 40 minutter og så på den tomme baren og snakket om alt vi skulle gjøre i New York.
Etter en noe hektisk morgen var det fint å sjekke inn på hotellet, hilse på Ida, spise lunsj i Park Slope, spasere videre til loppemarkedet i Fort Greene, rote på t-banen og endelig møte tyskerne i Williamsburg og etter noen timer innse at man har vært ute lenge og at det er på tide å ta turen tilbake til hotellet.
Og så så jeg huset vi bodde i da vi var her i 2008.
Så sto jeg der med kofferten pakket og ventet på taxien. Som ikke kom. Så jeg ringte, og da sa damen at hun akkurat hadde satt av en annen kunde og var på vei. Jaha, sa jeg. Bussen min går halv syv, rekker vi det? Jada. Ikke noe problem.
Så kommer det fram at hun ikke vet hvor hun skal hente meg og ber meg forklare veien på telefonen. Så sier hun at hun ikke kan kjøre mer enn 20 miles i timen pga tåken. Jaha, sier jeg. Bussen min går halv syv. Og det er ikke lenge til.
Etter mye om og men kommer hun og jeg begynner å innse at den bussen kommer jeg aldri til å rekke. Vi nærmer oss holdeplassen, og hun sier hun ser bussen. Jeg ser bare lysene fra Hanover Inn og ingen buss. Klumpen i halsen vokser, og jeg begynner å tro at jeg kan se langt etter husmorferien. Så tenker jeg at jeg kan leie bil og kjøre ned, men heldigvis ringer Andreas og minner meg på at jeg kan jo prøve å ta fly fra Lebanon.
Før vi kommer så lang har jeg allerede brølt "I f*****g called you yesterday!!" og fortalt at det er helt uakseptabelt å ikke komme til avtalt tid. I hvert fall ikke uten å ringe og si fra.
P&P taxi bruker vi ikke mer.
Vel framme på flyplassen på Lebanon får jeg vite at joda, det er plass på flyet. Vips har jeg betalt 160 dollar og må vente på at tåken letter.
Da den endelig lettet, kunne jeg gjøre meg klar for en litt over 1 times flytur i en bitteliten Cessna. Piloten så ut som han var 16, men gjorde en god jobb.
Vel framme i White Plains, et sted i staten New York, sto en laaaang limousin som ventet på meg og de andre som skulle inn til byen. Og der satt vi i 40 minutter og så på den tomme baren og snakket om alt vi skulle gjøre i New York.
Etter en noe hektisk morgen var det fint å sjekke inn på hotellet, hilse på Ida, spise lunsj i Park Slope, spasere videre til loppemarkedet i Fort Greene, rote på t-banen og endelig møte tyskerne i Williamsburg og etter noen timer innse at man har vært ute lenge og at det er på tide å ta turen tilbake til hotellet.
Og så så jeg huset vi bodde i da vi var her i 2008.
mandag 3. oktober 2011
Oppdatering av husmorhjørnet
Det har vært stille på håndarbeidsfronten i sommer, men nå som høsten er her, har jeg tryller fram denne kortermede boleroen til husets nesten 4-åring.
Og her er resultatet av maleseansen hos Tip Top Pottery forrige helg. Mine sushiskåler ligger foran, og bak ses Almas hest og smykkeskrin.
Og her er resultatet av maleseansen hos Tip Top Pottery forrige helg. Mine sushiskåler ligger foran, og bak ses Almas hest og smykkeskrin.
søndag 2. oktober 2011
Høst i Hanover
Jeg var litt trist for at den(i hvert fall for en nordmann) nesten evige sommeren er over, men til tross for regn og sur vind, kom vi oss ut en tur. Mens Andreas malte vinduskarmer og Axel sov, tok jeg og Alma med sykkelen ut på tur i nabolaget. Og våre amerikanske naboer fikk se en av byens to barn med regnbukser. De bruker nemlig ikke slikt her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
