Kjærestetur til Boston

Foreldrene mine var på besøk på omtrent samme tid i fjor, og den gangen bestemte vi oss for å da en tur til Boston uten barn. Det gikk ikke så bra, for jeg endte med omgangssyke og så ikke stort mer enn hotellrommet. Så jeg ble litt nervøs da Axel lå utslått med samme sykdom under en uke før vi skulle dra.
Og den morgenen vi dro hadde Alma feber, men foreldrene mine forsikret oss om at de har tatt seg av syke barn før, så vi fikk dratt.
Etter to timer i bil, kunne vi ta inn på The Onyx, som er en litt rimeligere versjon av NineZero som vi har bodd på før. Beliggenheten er aldeles strålende, og rett rundt hjørnet kunne vi spise lunsj på et mikrobryggeri.

God mat og god øl.

Jeg fikk også prøve t-banen i Boston for første gang. Den er en slags underjordisk trikk. Andreas påstår at også busser kjører under jorden, men jeg så ingen, så det tror jeg ikke noe på.

Vi tok som vanlig turen bort til Newbury Street for litt handling. Og kaffe på kaffebar som ikke var Starbucks.
Samme kveld møtte vi den ene halvdelen av expatparet fra Tyskland vi møtte i Hanover. De er nå tilbake i Europa, men skal være et par måneder i Boston. En kollega av meg tipset om den italienske delen av North Side, så vi spiste middag der. Der finner du to gater med sikkert 100 italienske restauranter tett i tett, og vi valgte den med en streng italiensk mamma i døren. Maten var god og porsjonene enorme, så vi orket ikke cannoli fra Mike's Pastries. Men det orker åpenbart mange andre, for køen gikk rundt kvartalet.

Her burde vi ha spist, men oppdaget stedet for sent.

Søndag gikk turen til Cambridge. Jeg har ikke vært der før, og ble veldig positivt overrasket. Det er som Bostons Brooklyn. Fine butikker, små kafeer og mye hipstere. Og fine møbelforretninger der jeg falt for et bord som var langt over budsjettet.
Mandag var der fridag her pga Presidents' Day. Vi tok med barn og besteforeldre med til Montshire Museum. Andreas og pappa kastet seg raskt over hjernetrimmen, og latteren etter mitt mislykkede forsøk stilnet fort da de fant ut at det ikke var så innmari lett. Ha!


- Posted using BlogPress from my iPhone

Valentine's Schmalentines

I morgen er det Valentine's Day. Vi er ikke store tilhengere av den dagen, men jeg har da fått et kort og sjokolade de gangene vi har vært i USA 14. februar. Men nå har tiden kommer da Alma er stor nok til å gå i en barnehageavdeling der alle barna gir hverandre kort. I hvert fall regner jeg med det, i og med at barnehagen sendte ut en liste med navn på det 21 barna i avdelingen hennes. Den listen har jeg ignorert en stund, men etter å ha sett bilde av en annen barnehagemammas kortverksted på Facebook i går, innså jeg at det var på tide å gjøre noe.



Vi hadde flaks, for mummu og ukki er på besøk, og de hadde blant annet med seg sakser som klipper artige mønster og farget papir til barna. Og det var akkurat det vi trengte for å klippe ut noen fine kort. Alma skrev på sitt og mottagerens navn og klistret på noen fine klistremerker. Og voila! Vi har 20 kort å dele ut i morgen.

Superduperbowl

Andreas' kollega inviterte oss på Superbowlfest, og selv om vi ikke er spesielt interesserte i sporten, så tenkte vi at det er en ting man bør få med seg når man bor i USA. Spesielt når "lokallaget" New England Patriots var med.

Vi fant fort ut at man ikke nødvendigvis drar på Superbowlfest for å se på fotball, men også for å drikke øl og spise store mengder mat, snacks og kaker. Og det gjorde vi mens vi snakket om alt annet enn fotball(ok, litt om fotball også).

Da kampen begynte, samlet de mest ivrige seg rundt tven, mens resten dannet en kjøkkengjeng.



Like viktige som kampen, er reklamene og pauseinnslaget. Begge deler er snakkis på kontoret mandag morgen, og viktig å få med seg. Og på Tuck har man til og med et foredrag om årets reklamer dagen etter kampen. Selv var jeg mest interessert i pauseinnslaget med Madonna i spissen. Madonna var Madonna og sidekicket M.I.A. sviktet ikke.

Vi fikk ikke sett mer enn 3 av 4 quarters, for da var det på tide å avløse barnevakten. Og det var kanskje like greit, for de lokale heltene tapte. Det var mange oppgitte sukk på kontoret i dag morges..

Vi varmer oss

Det er kaldt her i New England, og så langt har vi varmet opp huset med olje. Men huset har også en finfin peis som vi har brukt på de kaldeste dagene. Dessverre trekker det mye fra peisen og det blir heller ikke mye varme, så vi har lekt litt med tanken på å skaffe oss en peisinnsats.

Peisen er en klassisk New England-peis, og vi har sett mange som setter vedovner rett inn i peisen for å skaffe seg noe som varmer mer effektivt. Men vi syntes ikke det var så stilig, og dessuten lurte vi på pelletsovn.

Pelletsovnen vant helt til vi hørte hvor mye de bråker og vi fant ut at de ikke var så mye mer miljøvennlige enn rentbrennende vedovner. Det nye alternativet ble derfor en vedfyrt peisinnsats med vifte.

Her er den gamle peisen tømt for aske og smijernspynt.



Peismannen prøvde å selge oss lokalproduserte ovner, men da vi ikke er så begeistret for New Englandske snurrigheter, ble det en dansk ovn fra Morsø. Voila!



Barna skjønte umiddelbart konseptet peiskos og tok med seg kosedyr og pledd og satte seg foran peisen. Axel har skjønt at den er au og holdt seg på god avstand nesten hele tiden.



Så langt har vi varmet hele etasjen med bare tre vedkubber, så det lover jo bra. Brannalarmen har også bare gått en gang.

Påskevær i januar

Fredag regnet bort, og vi trodde all snøen skulle forsvinne for denne gang. Lørdag sørget vi over skøytebanen som hadde er fint vannlag på toppen, og vi begynte å innse at helgen måtte brukes på andre ting enn klassiske vinteraktiviteter.




Så hva gjør man når uteværet ikke frister? Man drar på Home Depot og kjøper ny kran. Så lar man lillebror leke med vannet mens far blir våt under vasken.



I dag våknet vi opp til sol og fuglekvitter, så vi dro med oss barna på søndagstur og lovnader om kakao på Dirt Cowboy.



Ingen blomster er for stusslige for en fireåring, og Alma plukket med seg en vissen bukett fra veikanten. Den skulle deles mellom naboguttene og Norge.

Hun snakker nemlig mye om Norge. Etter jul sa hun at hun ville feire neste jul i norge(selv om Florida også er bra). Og i går sa hun at huset i Norge er fint, og at hun heller vil bo der. Så man skal ikke undervurdere det fireåringer husker.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Globetrottar

Så var det min tur til å reise. Jeg skulle på min første tur over dammen som ikke gikk til Norge. Det føltes ganske rart å sitte så lenge på fly uten å ha bagasjen full av peanutbutter M&Ms og lønnesirup og glede seg til å se familie og venner. Men denne gangen skulle jeg på jobbtur i England, nærmere bestemt et hotell i nærheten av Windsor.

Det skulle bli fem dager med lange arbeidsdager, lite søvn, snørr, sår hals, vond mat, litt god mat, litt sjampis, hyggelige mennesker og ikke minst en svipptur innom London for å hilse på Krazycat. Vellykket jobboppdrag, men elendig hotell med skrekkelig service. Men som profesjonell koordinator klarer jeg det meste. Ikke alltid uten å heve stemmen, men min overordnede ble imponert over hvor streng jeg kan være.

Fem dager hjemmefra betyr også at det er ekstra godt med trådløst nettverk og muligheten til å snakke med barn og mann via Facetime. Og så var det selvsagt fint å ha tid til å savne dem og komme hjem til noen som er glad for å se deg.

Søndagen hjemme brukte vi i akebakken.



På flyturen hjem(Virgin Atlantic, lite benplass, men fantastisk filmutvalg) fikk jeg endelig sett "We Need to Talk About Kevin". Kort fortalt handler det om en mor som tenker tilbake på sønnens barndom for å finne ut av hvordan han kunne begå en skolemassakre. Ganske aktuell med tanke på hva som skjedde i Norge i fjor, men også en tankevekker for oss som oppdrar små barn. For hvem har egentlig skylden? Er det medfødt? Er det barndommen og oppdragelsen? Jeg har nå gått til anskaffelse av boken, for den går naturlig nok enda dypere ned i materien.

Vinterhelg

Endelig kom snøen til Hanover! I fjor hadde vi allerede et par meter på denne tiden, men denne vinteren har vært uvanlig varm. Men når snøen først kom, kom det nok til skigåing, og jammen fulgte vinteren opp med bikkjekaldt vær denne helgen.

Her passer jeg på sovende lillebror mens resten av gjengen prøvde ski i hagen. Jeg fikk også gått meg en tur, men -12 og motvind, samt bakglatte ski, ga ingen ny rekord i sløyfa rundt Garipay Field.


Nå sitter jeg og nyter trådløst Internett på flybussen, for jeg er på vei til jobb i London. Skal bli godt med litt Europa, selv om det ikke akkurat er Oslo.