Jeg har to dager igjen i Oslo og det er på tide å ramse opp noen fine og mindre fine erfaringer etter turen tilbake til hjemlandet. Det åpenbare er at det har vært supert å treffe familie og venner igjen. Og bare det å ha en ferie på tre uker føles som luksus når man har vært i USA en stund.
Fine ting i Oslo:
- Kollektivtransport. Forskjellen handler nok mer om forskjellen på by og land enn USA og Norge, men det har vært fantastisk å være tilbake i en by hvor det finnes buss, trikk og t-bane. Ruter roter fælt med billettsystemet sitt, men det gjør ingenting når man har NSB-appen på telefonen.
-Smågodt. De nordiske landene har verdens beste smågodt. Nuff said.
-Nærheten til familiens sommersted. Sånt no hakke vi i USA. Hvis vi blir i USA må vi nok investere i noe tilsvarende, for det er gull å ha.
-At det er greit for små barn å løpe naken på stranden.
-Mindre porsjoner og lettere tilgang på sunn mat. Det hjelper når man ikke får servert en pose chips og en cookie til alle måltider.
-Shopping. Det er selvsagt galskap å komme fra USA og handle i Norge, men spesielt på barneklærsiden er det mye fine ting å få tak i. Selv om rosa/blå-hysteriet har nådd hit også, så er det lettere å finne morsomme klær i spreke farger her. Og for meg er det stas med strømpebukser i mange farger, noe som er svært vanskelig å få tak i i USA, selv i storbyene.
-Følelsen av å være hjemme. Alt er så kjent, selv om vi har vært en stund borte. Det er deilig å ikke føle seg fremmed i noen uker.
Ikke så fine ting:
-Sure folk. Etter få timer i Oslo hadde jeg blitt dultet til opptil flere ganger OG blitt skjelt ut av en butikkansatte. Sukk. Men har også møtt eksempler på det motsatte, så håpet er ikke ute. Litt pes å måtte pakke posene i butikken selv.
- Passiv aggressiv oppførsel. Etter å ha vært en stund i USA, blir man vant til at fo sier ting rett ut. Men her opplever jeg flere ganger at folk irriterer seg over noe, men ikke sier det rett ut eller bare sier det til følget akkurat passe høyt så du hører det.
-Jada, priser. Husket plutselig hvorfor vi ikke gikk like ofte ut for å spise i Oslo. Nesten 300 kroner for noen rundstykker og kaffe til familien på Kaffebrenneriet. Matpakke ftw!
-Jada, været. Vi hadde flaks og fikk en uke med badevær, men det er deilig å bo et sted hvor man helt sikkert får fint sommervær. Og vi kan vente oss fint sommervær langt inn i september.
I går møtte vi en fransk dame som mente man aldri burde ansette nordmenn eller sveitsere, for de får alltid hjemlengsel og reiser hjem. Hun hadde kanskje et poeng.
fredag 24. august 2012
mandag 13. august 2012
Rear inte ut sin sjel
Det har vært stille på bloggen i det siste, for vi er på ferie. I Norge. Og da er det ikke så mange spennende USA-ting å skrive om. Men noen er åpenbart inne og leser, for i dag fikk jeg en hyggelig epost fra Polarn O. Pyret. Den begynte slik:
"Vi har fulgt bloggen din en stund, og synes du skriver godt, engasjerende og inspirerende! Vi har derfor lyst til å invitere deg med på et samarbeid."
Ooooh, takk, tenkte jeg. Og ikke bare syntes de bloggen er fin, men de ville også ha meg til å teste deres nye nettbutikk og gi meg hele 300 kroner å handle for. I gjengjeld ønsker de bare en bitteliten ting:
"Alt vi ønsker er at du blogger om kjøpsopplevelsen, fra bestilling til barneklærne er hjemme hos deg. Send oss lenken til blogginnlegget ditt, så vi kan lese hva du synes. Og om du også lenker til nettbutikken, er det supert."
Jeg vet jo at dette er det nye og hippe innen markedsføring, men kjære PoP: Hvis jeg først skal gidde å bruke tid på å reklamere for dere, så vil jeg ha bedre betalt. Jeg skjønner jo at dere ikke ønsker å gi mer for at jeg skal spre det gode ord blant mine 24 faste følgere, men jeg gidder heller ikke gjøre om bloggen min til en reklameplakat for skarve 300 kroner.
Så ikke gavekort til meg og ingen omtale av nettbutikken og lenke til dere.
"Vi har fulgt bloggen din en stund, og synes du skriver godt, engasjerende og inspirerende! Vi har derfor lyst til å invitere deg med på et samarbeid."
Ooooh, takk, tenkte jeg. Og ikke bare syntes de bloggen er fin, men de ville også ha meg til å teste deres nye nettbutikk og gi meg hele 300 kroner å handle for. I gjengjeld ønsker de bare en bitteliten ting:
"Alt vi ønsker er at du blogger om kjøpsopplevelsen, fra bestilling til barneklærne er hjemme hos deg. Send oss lenken til blogginnlegget ditt, så vi kan lese hva du synes. Og om du også lenker til nettbutikken, er det supert."
Jeg vet jo at dette er det nye og hippe innen markedsføring, men kjære PoP: Hvis jeg først skal gidde å bruke tid på å reklamere for dere, så vil jeg ha bedre betalt. Jeg skjønner jo at dere ikke ønsker å gi mer for at jeg skal spre det gode ord blant mine 24 faste følgere, men jeg gidder heller ikke gjøre om bloggen min til en reklameplakat for skarve 300 kroner.
Så ikke gavekort til meg og ingen omtale av nettbutikken og lenke til dere.
torsdag 2. august 2012
Neverneverland
Vi har en aldri så liten alveepidemi i hus, og den smittede fant forleden ut at det var på tide å kommunisere med alvene, ikke bare se dem på tv.
Så hun tegnet et kart til alvene så de skulle vite hvor de kunne levere "pixie dust", tryllestav og vinger. Kartet kunne ikke bli vått, så det ble lagt i en eske. Esken ble merket med navn for å være heeelt sikker på at alvene skulle finne den.
Vi kjedelige voksne var noe skeptiske til at alvene virkelig skulle komme innom med alle gavene som var ønsket. Men de la i de minste igjen litt glitter, og fireåringen og naboens femåring løp rundt i hagen og ropte: "Fairies are for real!"
Alveepidemien smittet forresten over på naboene, men heldigvis dukket det opp glitter også i deres boks i løpet av natten.
- Posted using BlogPress from my iPhone
Så hun tegnet et kart til alvene så de skulle vite hvor de kunne levere "pixie dust", tryllestav og vinger. Kartet kunne ikke bli vått, så det ble lagt i en eske. Esken ble merket med navn for å være heeelt sikker på at alvene skulle finne den.
Vi kjedelige voksne var noe skeptiske til at alvene virkelig skulle komme innom med alle gavene som var ønsket. Men de la i de minste igjen litt glitter, og fireåringen og naboens femåring løp rundt i hagen og ropte: "Fairies are for real!"
Alveepidemien smittet forresten over på naboene, men heldigvis dukket det opp glitter også i deres boks i løpet av natten.
- Posted using BlogPress from my iPhone
mandag 23. juli 2012
Tung arbeidsdag på Mount Cardigan
Det hender jo at jeg klager over lange arbeidsdager og mye overtid, men innimellom melder jeg meg frivillig til å jobbe selv på en søndag. I dag var oppdraget å lede en gruppe ledere på kurs opp på Mount Cardigan. Turen opp tar ikke så langt tid, bare rund en time, men det er bratt og blir lett svett i 30 varmegrader. Men alle kom seg opp, selv han som hverken spiste eller drakk pga Ramadan. Og så tok jeg med meg Inger og Jussi også under påskuddet av at de er erfarne fjellfolk.
Det var en fantastisk fin tur som ga mye uttelling for slitet. Toppen er ikke høyere enn 950 m, men det føles som man er mye høyere oppe.
Det var en fantastisk fin tur som ga mye uttelling for slitet. Toppen er ikke høyere enn 950 m, men det føles som man er mye høyere oppe.
Hopfest
Byens kulturhus, Hopkins Center, feiret 50 år i helgen, og vi prøvde å få med oss noe av underholdningen.
Ekstra stas var det jo at Jussi og Inger var på besøk for å delta i moroa. Se, kjempegøy!
Og så var jeg og barna med på en danseperformance. De andre voksne var litt pysete og sto på siden og så på.
Det er også satt ut store mengder fargerike pianoer i byen i forbindelse med jubileet. Hvem som helst kan spille på dem til alle døgnets tider.
Ekstra stas var det jo at Jussi og Inger var på besøk for å delta i moroa. Se, kjempegøy!
Vi fikk også smakt den amerikanske klassikeren pulled pork, som jeg nå begynner å venne meg til og faktisk kan si jeg liker.
Alma fant en venn.
Og så var jeg og barna med på en danseperformance. De andre voksne var litt pysete og sto på siden og så på.
Instrument petting zoo.
Det er også satt ut store mengder fargerike pianoer i byen i forbindelse med jubileet. Hvem som helst kan spille på dem til alle døgnets tider.
fredag 6. juli 2012
Fjerde juli på gamlemåten
I fjor så vi paraden i Hanover, så i år måtte vi prøve noe nytt. Via venner hørte vi om gammelsdags feiring på Billings Farm i Vermont. De lokket med debatter a la 1890, spelling bee, islaging, sekkeløp, eggekast, flaggmaling, presidentsilhuettutskjæring og annen moro.
Men vi prioriterte maten, og løp rett bort til der de skulle lage gammeldags 4. julimat. Dessverre viste det seg at de bare viste hvordan maten lages og ikke serverte den, så litt sultne og furtne endte vi med å knaske på ost og kjeks. På veien så vi litt debatt.
Min venninne utfordret meg til å melde meg på en spelling bee. Jeg røk ut i andre runde og lærte at det å stave høyt faktisk er ganske vanskelig. I tillegg skulle de ha oss til å stave ord jeg aldri hadde hørt før. Greit, jeg hadde hørt begge ordene før og visste utmerket godt hvordan de staves, men nervene ødela.
Amerikanere liker jo å kle seg i flagg, så.. Jaja.
Da Axel oppdaget at Alma hadde flagg, ville han også ha et. Så da bar det tilbake til flaggmalingen og alle var fornøyde. Og litt sultne etter å ikke ha fått så mye mat. Det ordnet vi ved å fikse en skikkelig 4. juligrillings hjemme med pølser og burgere.
Men vi prioriterte maten, og løp rett bort til der de skulle lage gammeldags 4. julimat. Dessverre viste det seg at de bare viste hvordan maten lages og ikke serverte den, så litt sultne og furtne endte vi med å knaske på ost og kjeks. På veien så vi litt debatt.
Barna syntes at dyrene var mer spennende, men kanskje litt skumle.
Min venninne utfordret meg til å melde meg på en spelling bee. Jeg røk ut i andre runde og lærte at det å stave høyt faktisk er ganske vanskelig. I tillegg skulle de ha oss til å stave ord jeg aldri hadde hørt før. Greit, jeg hadde hørt begge ordene før og visste utmerket godt hvordan de staves, men nervene ødela.
Alma fulgte fascinert med på stavingen, men ville etterhvert gjøre noe annet. Så vi kastet oss over flaggmaling. Oppgaven var å tegne og male 13 striper og 43 stjerner, akkurat som det var i 1890.
Voila!
Amerikanere liker jo å kle seg i flagg, så.. Jaja.
Da Axel oppdaget at Alma hadde flagg, ville han også ha et. Så da bar det tilbake til flaggmalingen og alle var fornøyde. Og litt sultne etter å ikke ha fått så mye mat. Det ordnet vi ved å fikse en skikkelig 4. juligrillings hjemme med pølser og burgere.
tirsdag 3. juli 2012
Kulturuke i Hanover
Jeg klager fælt over at det ikke skjer noe i denne byen, så når det først skjer noe bør jeg jo stille opp. På onsdag dro jeg med meg en kollega på filmklubbens visning av "Få meg på, for faen!" Jeg er ganske sikker på at det er den første norske filmen hun har sett, og da den begynte lurte jeg litt på om den var den beste introduksjonen til norsk film. Men etter at vi begge hadde fnist og ledd oss gjennom litt over en time film, kom jeg fram til at det ikke var så dumt å vise til amerikanere.
Dagen etter inviterte den samme kollegaen oss med på gratiskonsert på greenen midt i byen. Den Sør-Afrikanske artisten Johnny Clegg ble æresdoktor på Dartmouth for kort tid siden og takket colleget med en konsert. Helt grei sommermusikk, og spesielt Axel digget mye. Så mye at han insiserte på å sitte rett foran høyttalerne. Heldigvis hadde vi med hørselsvern og anlegget var heller ikke så voldsomt.
I helgen reiste Andreas til Chicago på konferanse, mens resten av oss kunne nyte en skikkelig sommerhelg i Hanover. Det kan være utfordrende å være alene med to bestemte barn som liker å erte hverandre og krangle om ting, men vi kom oss gjennom det hele uten alt for mange tårer. Sånn sett er det greit at været stort sett er fint, så kan alle gå ut og lufte seg når det tipper over. Og så ser jeg at nabobarna krangler minst like mye, og det hjelper faktisk.
Dagen etter inviterte den samme kollegaen oss med på gratiskonsert på greenen midt i byen. Den Sør-Afrikanske artisten Johnny Clegg ble æresdoktor på Dartmouth for kort tid siden og takket colleget med en konsert. Helt grei sommermusikk, og spesielt Axel digget mye. Så mye at han insiserte på å sitte rett foran høyttalerne. Heldigvis hadde vi med hørselsvern og anlegget var heller ikke så voldsomt.
I helgen reiste Andreas til Chicago på konferanse, mens resten av oss kunne nyte en skikkelig sommerhelg i Hanover. Det kan være utfordrende å være alene med to bestemte barn som liker å erte hverandre og krangle om ting, men vi kom oss gjennom det hele uten alt for mange tårer. Sånn sett er det greit at været stort sett er fint, så kan alle gå ut og lufte seg når det tipper over. Og så ser jeg at nabobarna krangler minst like mye, og det hjelper faktisk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
