Polar Caves

I dag ble vi invitert med på tur av nabofamilien, og turen gikk til Polar Caves, ca. en time nordøst i staten.

Polar Caves er en rekke små grotter som ble skapt under den siste istiden. Man kan gå, krype og åle seg gjennom hele syv små grotter. I tillegg kan man se på dyr, vaske etter gull og prøve å få med seg hylende unger ut av godisbutikken Sugar House.

På vei stoppet vi på Plain Jane´s Diner for middag og dessert. Fantastisk god og skikkelig hjemmelaget dinermat, og moroa kostet 35 dollar for hele familien. Til dessert spiste vi alt for store sundaes med alt for mye godt oppi.

 Siste skrik innen andemote:

Skikkelig diner:

Sommerferien 2012

Jakten på det perfekte rugbrød

Jeg satt og surfet på underskog.no da det dukket opp et spørsmål om noen hadde oppskrift på finsk rugbrød. Altså sånne fine små som dette:

Jeg søkte litt på nettet og fant en del oppskrifter, men ingen av brødene så slik ut. Jeg bestemte meg for å gi meg i kast med surdeigen allikevel. For å lage finsk rugbrød trenger man en surdeigsstarter. De fleste finske oppskriftene jeg fant tok det for gitt at man allerede hadde surdeigsstarter, eller så foreslo de at man enkelt kan lage surdeigsstarter ved å bruke noen skiver at sitt favorittrugbrød. Men nå var det slik at jeg hverken hadde starter eller rugbrød. Så da fortsatte jeg søket på engelsk, for erfaringen min er at det alltid er noen andre steder i verden som har slitt med det samme problemet. Og svaret fant jeg her hos Scandi Foodie. Man kan bruke finncrisp (det selges i USA!, rugmel og vann. Så jeg blandet det sammen etter oppskriften. Dette skal stå i romtemperatur til det bobler, noe som i følge oppskriften kan ta et par dager. Romtemperaturen her var ganske heftig på fredag og i går, så allerede i går ettermiddag luktet det syrlig og boblet fint i blandingen min.

Så fortsatte jeg med en oppskrift fra kotikokki.net. Den er på finsk, så her kommer min oversettelse.

Først lager man en raski, som jeg ikke aner hva heter på norsk, men det lignet veldig på starteren til Scandi Foodie, så jeg hoppet over den delen. Men den lages slik:

8 dl vann på ca 40 grader

6 dl fullkornsrugmel

1 dl starter

Dette blandes og så lar du det stå i ca 14 timer dekket med kjøkkenhåndkle. Rør av og til. Det er ferdig når det bobler og lukter surt. Når den er ferdig, tar du av 1 dl som du bruker neste gang du skal lage deig. Den holder 1 uke i kjøleskap, eller så kan den fryses(men da må den "startes" igjen. Dette kan du google deg fram til).

Jeg hoppet over denne delen, og gikk rett til neste.

Tilsett dette i den boblende blandingen til Scandi Foodie:

3 dl lunkent vann

Ca. 1,5 dl rugmel(jeg brukte mer, fordi utgangspunktet mitt hadde mer væske enn denne oppskriften)

1 ss salt

Eltes. I følge oppskriften skal den knas både i bolle og på benken, før den legges tilbake i bollen. Lag et kryss i deigen med hånden. Sett til heving. Når krysset er borte, er deigen ferdighevet. 

Men deigen min ville ikke heve, så jeg tilsatte et par teskjeer tørrgjær, knadde litt til og satte til kaldheving i kjøleskapet, for da var klokken allerede alt for mye til å fortsette bakingen.

Barna våknet litt før seks i dag, og etter å ha satt på noen episoder med Thomastoget, formet jeg to brød som jeg gned inn med litt mel og satte til heving. De skal heve i en time, eller til det har begynt å sprekke i overflaten. Sett ovnen på 250 grader. 

Når ovnen er varm og brødene er klare til å settes inn, setter du en skål med kokende vann nederst i ovnen. Skru ned varmen til 180 grader, sett inn brødene og la stå i en time. Etter en time skrur du temperaturen ned til 150 grader og steker i 15 - 30 min til. Brødene er ferdige når det kommer en slags trommelyd/hul lyd når du dunker i bunnen. 

Resultatet var et surt og godt brød med et snev av Finncrisp.

Tanker rundt feriens slutt

Jeg har to dager igjen i Oslo og det er på tide å ramse opp noen fine og mindre fine erfaringer etter turen tilbake til hjemlandet. Det åpenbare er at det har vært supert å treffe familie og venner igjen. Og bare det å ha en ferie på tre uker føles som luksus når man har vært i USA en stund.

Fine ting i Oslo:

- Kollektivtransport. Forskjellen handler nok mer om forskjellen på by og land enn USA og Norge, men det har vært fantastisk å være tilbake i en by hvor det finnes buss, trikk og t-bane. Ruter roter fælt med billettsystemet sitt, men det gjør ingenting når man har NSB-appen på telefonen.

-Smågodt. De nordiske landene har verdens beste smågodt. Nuff said.

-Nærheten til familiens sommersted. Sånt no hakke vi i USA. Hvis vi blir i USA må vi nok investere i noe tilsvarende, for det er gull å ha.

-At det er greit for små barn å løpe naken på stranden.

-Mindre porsjoner og lettere tilgang på sunn mat. Det hjelper når man ikke får servert en pose chips og en cookie til alle måltider.

-Shopping. Det er selvsagt galskap å komme fra USA og handle i Norge, men spesielt på barneklærsiden er det mye fine ting å få tak i. Selv om rosa/blå-hysteriet har nådd hit også, så er det lettere å finne morsomme klær i spreke farger her. Og for meg er det stas med strømpebukser i mange farger, noe som er svært vanskelig å få tak i i USA, selv i storbyene.

-Følelsen av å være hjemme. Alt er så kjent, selv om vi har vært en stund borte. Det er deilig å ikke føle seg fremmed i noen uker.


Ikke så fine ting:

-Sure folk. Etter få timer i Oslo hadde jeg blitt dultet til opptil flere ganger OG blitt skjelt ut av en butikkansatte. Sukk. Men har også møtt eksempler på det motsatte, så håpet er ikke ute. Litt pes å måtte pakke posene i butikken selv.

- Passiv aggressiv oppførsel. Etter å ha vært en stund i USA, blir man vant til at fo sier ting rett ut. Men her opplever jeg flere ganger at folk irriterer seg over noe, men ikke sier det rett ut eller bare sier det til følget akkurat passe høyt så du hører det.

-Jada, priser. Husket plutselig hvorfor vi ikke gikk like ofte ut for å spise i Oslo. Nesten 300 kroner for noen rundstykker og kaffe til familien på Kaffebrenneriet. Matpakke ftw!

-Jada, været. Vi hadde flaks og fikk en uke med badevær, men det er deilig å bo et sted hvor man helt sikkert får fint sommervær. Og vi kan vente oss fint sommervær langt inn i september.

I går møtte vi en fransk dame som mente man aldri burde ansette nordmenn eller sveitsere, for de får alltid hjemlengsel og reiser hjem. Hun hadde kanskje et poeng.

Rear inte ut sin sjel

Det har vært stille på bloggen i det siste, for vi er på ferie. I Norge. Og da er det ikke så mange spennende USA-ting å skrive om. Men noen er åpenbart inne og leser, for i dag fikk jeg en hyggelig epost fra Polarn O. Pyret. Den begynte slik:

"Vi har fulgt bloggen din en stund, og synes du skriver godt, engasjerende og inspirerende! Vi har derfor lyst til å invitere deg med på et samarbeid."

Ooooh, takk, tenkte jeg. Og ikke bare syntes de bloggen er fin, men de ville også ha meg til å teste deres nye nettbutikk og gi meg hele 300 kroner å handle for. I gjengjeld ønsker de bare en bitteliten ting:

"Alt vi ønsker er at du blogger om kjøpsopplevelsen, fra bestilling til barneklærne er hjemme hos deg. Send oss lenken til blogginnlegget ditt, så vi kan lese hva du synes. Og om du også lenker til nettbutikken, er det supert."

Jeg vet jo at dette er det nye og hippe innen markedsføring, men kjære PoP: Hvis jeg først skal gidde å bruke tid på å reklamere for dere, så vil jeg ha bedre betalt. Jeg skjønner jo at dere ikke ønsker å gi mer for at jeg skal spre det gode ord blant mine 24 faste følgere, men jeg gidder heller ikke gjøre om bloggen min til en reklameplakat for skarve 300 kroner. 

Så ikke gavekort til meg og ingen omtale av nettbutikken og lenke til dere. 

Neverneverland

Vi har en aldri så liten alveepidemi i hus, og den smittede fant forleden ut at det var på tide å kommunisere med alvene, ikke bare se dem på tv.

Så hun tegnet et kart til alvene så de skulle vite hvor de kunne levere "pixie dust", tryllestav og vinger. Kartet kunne ikke bli vått, så det ble lagt i en eske. Esken ble merket med navn for å være heeelt sikker på at alvene skulle finne den.




Vi kjedelige voksne var noe skeptiske til at alvene virkelig skulle komme innom med alle gavene som var ønsket. Men de la i de minste igjen litt glitter, og fireåringen og naboens femåring løp rundt i hagen og ropte: "Fairies are for real!"







Alveepidemien smittet forresten over på naboene, men heldigvis dukket det opp glitter også i deres boks i løpet av natten.


- Posted using BlogPress from my iPhone

Tung arbeidsdag på Mount Cardigan

Det hender jo at jeg klager over lange arbeidsdager og mye overtid, men innimellom melder jeg meg frivillig til å jobbe selv på en søndag. I dag var oppdraget å lede en gruppe ledere på kurs opp på Mount Cardigan. Turen opp tar ikke så langt tid, bare rund en time, men det er bratt og blir lett svett i 30 varmegrader. Men alle kom seg opp, selv han som hverken spiste eller drakk pga Ramadan. Og så tok jeg med meg Inger og Jussi også under påskuddet av at de er erfarne fjellfolk.

Det var en fantastisk fin tur som ga mye uttelling for slitet. Toppen er ikke høyere enn 950 m, men det føles som man er mye høyere oppe.