Fløtekarameller - sjelens biodiesel

Planen var egentlig å skrive et innlegg over hvor opprørt jeg er over Jens' behandling av biodieselsaken, men så ble jeg så utrolig fysen på fløtekarameller. I et anfall av huslighet gikk jeg så til innkjøp av de rette ingrediensene, og brukte følgende oppskrift:

2 dl sukker
2 dl fløte
2 dl lys sirup

Kokte dette i over en time og endte med utflytende karameller som smakte mer brent sukker enn fløte.

Men jeg er ikke den som gir opp, og etter å ha forhørt meg litt, bestemte jeg meg for å prøve oppskriften som finnes på Det søte liv:

250 g sukker
100 g lys sirup
3 dl fløte
50 g smør



Alt dette helles i en tykkbunnet kjele og kokes opp under stadig omrøring. Så skal det hele småkoke til massen er ferdig. I oppskriften sto det at det ville ta mellom 45 og 60 minutter, så jeg satte klokken på 40 minutter.



Etter 40 minutter tok jeg karamellprøven, men massen var fremdeles ikke stiv nok. Etter to runder med karamellkoking, fant jeg ut at 47-48 minutter var perfekt koketid.

Karamelltesten går ut på at du drypper litt av massen i en kopp med kaldt vann.



Deretter plukker du opp massen og former den til en kule i hånden din. Hvis kulen blir passe fast og fin og gir bittelitt tyggemotstand(mange smaksprøver er obligatorisk!), så er massen ferdig.



Den ferdige massen heller du over i en form som er dekket med smurt bakepapir. I oppskriften sto det olje, men vi hadde bare olivenolje i hus, så jeg brukte smør. Det fungerte fint.



Hvis du bruker stekebrett, kan det være lurt å avgrense arealet litt, slik at massen ikke blir for tynn. Jeg valgte også å strø litt hakkede mandler over massen for å gi karamellene litt crunch. I andre runde strødde jeg over et nokså tykt lag med revet sjokolade, og det var enda bedre.



Når massen har nådd romtemperatur, er det på tide å skjære ut karamellbitene. I oppskriften anbefalte de å bruke saks, men en klok dame fortalte meg at pizzaskjærer er tingen. Det fungerte aldeles utmerket!

Og sånn ser ferdige karameller ut. Nam!

Hvordan du ikke skal forsøke å selge musikken din

Side-line publiserte i dag en litt artig sak om hvordan man ikke skal prøve å få et magasin til å skrive om musikken din.

Det er selvsagt litt ironisk at akkurat Side-line latterliggjør denne e-posten, i og med at de bedrive journalistikk av typen "vi skriver en sak om deg hvis du lover å reklamere for oss på arrangementet ditt". Men e-posten de mottok er fryktelig morsom.

Enjoy!

Hvorfor så redd?

Det har vært stille på bloggfronten i det siste, men sånn er det når man blir angrepet av tidenes kraftigste forkjølelse. Og det i disse svineinfluensaparanoiatider. Og det er akkurat svineinfluensaen jeg har tenkt til å skrive om. Eller rettere sagt: vaksiner.

Det er vel ikke noe nytt at jeg fra tid til annen henger i diverse mammafora på nett for å få tips og råd om hvordan man forholder seg til søvnmangel, matnekt, underlig bæsj og andre ting man plutselig må forholde seg til når man blir mor. En av de hyppigst diskuterte emnene i disse foraene, bortsett fra bakovervendte bilstoler og barnehage vs hjemmeværende, er vaksiner. Mytene om sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme og andre skrekkhistorier lever i beste velgående, så jeg ble ikke så veldig overrasket over den store angsten for svineinfluensavaksinen.

Og bare for å ha sagt det: Jeg bryr meg ikke så mye om folk velger å ta den vaksinen eller ikke. Men det som forundrer meg er hvor redde man er for vaksinen. Er du ikke redd for svineinfluensa eller annen influensa, så skal du heller ikke vaksinere deg. Men hvorfor er man så redde for selve vaksinen? Og vaksiner generelt?

En ting er historiene om nervesykdommen folk fikk av svineinfluensavaksinen i 1976, om skvalen og Gulfkrigsyndromet. Det er utrolig hvilke medisinske ord og uttrykk jeg og andre i landet plutselig bruker i dagligtalen. Samtidig er det en voldsom skepsis der ute til Folkehelseinstituttet og forskere som forsvarer vaksinering og innholdet i vaksinen. Og enda verre blir det når GlaxoSmithKline har solgt vaksinen til Norge under forutsetning av at de slipper ansvar for eventuelle bivirkninger av vaksinen. Her MÅ det jo være noe skummelt på gang? Eller må det det?

Det er sunt å være skeptisk og sjekke kilder, men det virker som de største vaksinemotstanderne er omtrent like kildekritiske som Dan Brown. Det er ikke en kompliment. Det var ikke skvalen i vaksinen soldatene i Gulfen fikk, man gir ikke samme vaksine nå som den i 1976 og det har ikke oppstått andre bivirkninger av vaksinen enn de man forventet på forhånd.

Så hvorfor er man så skeptisk? Er det rett og slett fordi vi har blitt historieløse og ikke lenger husker tider da folk døde som fluer eller ble rammet for livet av sykdommer vi nå vaksineres mot?

Og hvorfor er vi så skeptiske til hva myndighetene, Folkehelseinstituttet og andre forskere sier? Ja, vaksinehistorien er full av stygge eksempler, men helheten viser jo at man har klart å utrydde eller begrense en rekke sykdommer.

Jeg skjønner det bare ikke.

Hvis du ikke har lest artikkelen om vaksiner som sto i lørdagens Dagens Næringsliv, så vil jeg sterkt anbfale å gjøre det. Dessverre legger de ikke ut slike artikler gratis, men spesielt interesserte kan kjøpe den for 25 kroner på websiden deres.

Bildet er lånt herfra.

I mimreland

Formiddagen i dag har gått med på å danse til musikken på dobbelt-CDen full av finske barnesanger Alma fikk av mormor i sommer. På CD 2 dukker juvelen blant sangene opp, nemlig "Minttu sekä Ville" med Jonna. Sangen var på topp i Finland i 1983 og min store drøm var å synge like vakkert som Jonna. Her er hun:



Hun gjorde et comeback mot slutten av 90-tallet og gir såvidt jeg vet fremdeles ut musikk, men hun har neppe så store hiter som da hun var liten og søt.

Oh no, you've been thorbjorned!

Yoni Brenner i New York Times har funnet opp et nytt ord, thorbjorn.

Sitat:
"And so I have invented a new word: it’s called “thorbjorn.” As in, “Wow, those Scandinavians completely thorbjorned my hard-earned political capital.”"

:D

Nobel-o-bama. Dagen derpå.

Jeg klarer ikke helt la saken ligge, selv om det sikkert allerede er skrevet en trillion blogginnlegg om det som skjedde i går. Nobelkomiteen med Jagland i spissen ga virkelig Nobelprisen i fred til Barack Obama.

Før kunngjøringen snakket jeg og min kollega Eirik om hvor usannsynlig det var at Obama ville få prisen. Så kom kunngjøringen og min første reaksjon var "Hæ?". Så hørte jeg begrunnelsen og tenkte at det slettes ikke er dumt å gi en pris for håpet om fred og som en oppmuntring til å fortsette med det gode arbeidet. Jeg argumenterte til og med ganske kraftig for at dette var en lur pris.

Kommentator i E24, Elin Ørjasæter, kalte det et etterlengtet glefs, og jeg var litt glad for at noen var enige med meg. Men utover kvelden fikk jeg en litt vond følelse i magen, for hva har han egentlig gjort? Droppet planene om rakettskjold i Øst-Europa. Jaha, men i følge kommentarer har det ingenting med fred å gjøre, men rett og slett at rakettskjold ikke er noen effektiv teknologi mot angrep. En resolusjon om nedrustning? Joda, men den inneholder ingen konkrete avtaler, bare gode intensjoner. Og sånn fortsetter det. Mannen er full av gode intensjoner(og noen ikke fullt så gode, men han er da tross alt en amerikansk president), og jeg håper han i framtiden ville seilt opp som en åpenbar kandidat.

Så jeg må ta tilbake støtten min fra i går og innrømme at jeg synes Nobelkomiteen bommet med denne prisen. Spesielt fordi jeg sitter igjen med en følelse av at prisen ble gitt for at Obama ikke er Bush.

Sånn, det var en slags offentlig beklagelse fra min side.

Høstferie

..eller "høstferie" var det vel. Vi har ikke høstferie, men tok en langhelg i Sverige for en uke siden. Her følger et par bilder med høststemning fra Arvika sentrum.