Begynner å ane et mønster...

I år som i fjor. Først jordskjelv, så orkan.

Noe er i gjære.

Fra spøk til alvor: Guvernøren i New Hampshire erklærte unntakstilstand i staten, vi ble sendt tidlig hjem fra jobb, men så langt nord skjedde det svært lite. Noen få mistet strømmen og ellers var det bare småkvist som falt fra trærne. Det blåste mer enn under Irene, men det var mye mindre regn, så Vermont slapp heldigvis flomskadene fra i fjor.

Så som i fjor, sitter vi igjen med store mengder flaskevann og fyrstikker, men heller det enn å være orkanoffer.

Gresskartid

Et lite knippe bilder fra årets gresskarjakt på Cedar Circle Farm. Denne gangen fikk mummu og ukki være med også.

Den største overraskelsen var at mannen som kjørte hest og kjerre både kunne snakke svensk OG kunne fortelle at han leverer finsk rugbrød til Coopen i White River Junction hver torsdag. Hæ? Hjemmebakt finsk rugbrød hver tirsdag? Og her har jeg strevd med å bake selv og samtidig måtte overleve på amerikansk brød. Gjett hvor jeg skal handle til uken. Rapport kommer, og i mellomtiden kan dere nyte klassiske gresskarbilder.

Shaken, not stirred

Gamle lesere kjenner kanskje igjen tittelen. Vi har altså hatt jordskjelv her igjen. Og denne gangen var det ingen tvil. Bildene på veggen har flyttet på seg og glassene i skaper klirret.




Vi kan heldigvis berolige alle med at det gikk bra, huset står og vi kan nyte presidentdebatten i ro og mak.

- Posted using BlogPress from my iPhone

Hos tannlegen

"So, do they clean teeth in your country? Is it a customary procedure?"

That bad, eh?

Men det var ikke det. Null hull hos både mor og datter.

How would you like your bags, mam?

Den største forskjellen på å handle matvarer i USA og Norge, bortsett fra utvalget og prisen, er at det alltid er noen som pakker posene dine. Jeg elsket det i begynnelsen, spesielt når jeg handlet med et barn eller to på slep.

Men i det siste har posepakkingen begynt å irritere meg. Når jeg pakker selv, liker jeg å ha mest mulig i hver pose så jeg ikke trenger så mange poser. Men her har man sånne tynne plastposer som ikke tåler noe som helst, så jeg opplever ofte å få en eneste matvare pakket inn i to syltynne poser. Etter å ha observert det en stund, var veien kort til å anskaffe store og tykke gjenbruksposer.

Så når de nå spør: "Paper or plastic?" (og jeg skal ikke engang begynne å si hva jeg synes om papirposene), svarer jeg nå kjekt at jeg har mine egne poser. Men selv om det er deilig å slippe å pakke posene selv, så er det utrolig frustrerende å se hvor lang tid de ansatte bruker på å pakke.

For det første er de livredde for å pakke for nye i hver pose i tilfelle noe blir most under vekten av det andre. Så jeg sørger for å si at "The bags can be heavy", underforstått at det bare er å stable i vei. Og så kan man ikke blande matvarer, såper kan ikke være sammen med mat, og så må man forholde seg til spørsmål om man vil ha melken i posen eller utenfor (melkeflaskene er enorme og har håndtak) og om kjøttdeigen trenger en plastpose rundt seg eller ikke. Og så står jeg bare der i en evighet og venter uten å gjøre noe og føler meg teit og unyttig. Og tenker at jeg jo kunne ha pakket selv på halve tiden.

Så hvorfor pakker jeg ikke bare selv? For det første vil jeg jo ikke ta jobben til posepakkerne, og for det andre føler jeg at jeg ved å pakke selv sier noe nedsettende om jobben deres og innsatsen. Så da blir jeg bare stående og flakke med blikket og forberede svar på spørsmålet om melken skal oppi posen denne gangen.

- Posted using BlogPress from my iPad

To store begivenheter i løpet av en helg

Bestemor er på besøk og tok med Alma og gjengen på sykkeltur helt inn til byen. Så det er offisielt, Alma kan sykle og hun kan sykle langt.

Axel har blitt stor gutt på sin måte og har kastet sprinkelsengen ut av rommet. Snart sykler vel han også rundt på to hjul i vill fart.

En tilsynelatende god ide

Som mor får man ofte kjempegode ideer av typen: "Åh herregud, så skjønt om vi kler opp barna i like klær og tar bilder." Eller som i dag: "Så artig om vi tar det samme bildet på samme sted to år etter." Som sagt, så forsøkt.

2010, blid mor, glade barn:

2012, blid mor, barn som var opptatt av alt annet enn teite bilder: