Misantropen

Det er meg.

Jeg liker å tenke at jeg tror det beste om folk, men jeg gjør jo ikke det. 

Jeg og Alma var ute på gelatojakt i byen da vi ble stoppet av en dame som gikk og trillet på to små barn i en tvillingvogn. 

"Do you have a minute?"

Å neeeei, tenkte jeg. Hva skal hun selge meg? Skrot eller religion?

Men i tillegg til å være skeptisk, så er jeg høflig, så jeg svarte: "Sure!"

Hun dro fram den tykke permen jeg hadde lagt merke til og fortalte at hennes 10 år gamle datter har hjernesvulst og at de ikke har helseforsikring og lurte på om jeg kunne bidra med penger. 

Jeg: "Uhm..."

Hun: "You might want some background information?"

Jeg: "Uhm..."

Så fortalte hun videre om hva slag svulst det var, om cellegift, om operasjon, om at de mistet huset, at livet var vanskelig, men at de hadde mange ting å glede seg over...

Nå begynte Alma å bli utålmodig og jeg var satt ut. Vanligvis avviser jeg alle spørsmål om penger med et smilende nei takk, men hva sier man til damen som står der med sine to yngre barn og forteller om livets harde realiteter?

Jeg sa: "I don't have cash or checks," noe som var sant, "but do you have a web site?"

Så ga hun meg lenken. Jeg takket, ønsket henne lykke til og gikk fortumlet videre. 

Jeg sendte en melding til en kollega for å sjekke om dette er en utbredt måte å svindle folk på. Min første tanke var at det var en sleip måte å utnytte barn på, men hun tenkte automatisk at dette var reelt. Da stakk det bittelitt i samvittigheten og jeg har tenkt til på om det ikke er bedre å donere en slant i tilfelle de faktisk er trengende, enn å la være. For jeg kan vel alltids ha råd til å tape noen kroner. Det er jo en vanvittig ondsinnet svindel hvis det er det, men hvis det ikke er det... Tenk å måtte gå rundt å be fremmede om penger for å dekke legeregningen?

Websiden for de som er nysgjerrige (og kanskje mindre skeptiske enn meg?) 

På skitur med femåring

Etter fjorårets elendige skiføre, så har skigåingen aldri tatt av her i huset. Men julenissen kom med nye ski, og dermed ble det skitur med sjokolade i lommen og trekketau fra Swix. Nesten to timer på 3 km, men det viktigste er at hun vil gjøre det igjen!

The Elf on the Shelf...

...eller hvordan man som forelder kan blir enda mer stresset før jul.

For noen dager siden spurte min kollega i en Facebookoppdatering hva som egentlig er greia med "Elf on the Shelf". Jeg ble straks nysgjerrig og leste svarene hun fikk. Kort fortalt handler det om at julenissens smånisser, "elves", drar på besøk til barn for å sjekke om de er snille eller slemme. Allerede på 60-tallet solgte man smånisser som man kunne ha i huset for å minne barna på at de må være snille.

I 2005 lagde en amerikansk mor en bok basert på historien, som hun solgte sammen med en liten dokke. Og kombinert med internett tar dette helt av. Poenget er nemlig at nissen flytter på seg i løpet av natten, og den har gjerne funnet på rampestreker i mellomtiden. Barna elsker å finne ut av hva nissen har gjort, så mødre (ja, det er flest mødre som driver med dette) må overgå seg selv hver natt for å finne på nye ting. Noen har blant annet byttet innholder i klesskapene til barna...

Men i disse bloggtider er det selvsagt ikke noe problem å søke seg til inspirasjon. På elfontheshelfideas.com kan du finne bilder andre har lagt ut. Og kjenner du nok amerikanske mødre, så ser du nok en del bilder på Facebook også. Her er et utvalg bilder fra nevnte nettside:

Men ikke alle er like begeistret for opplegget, og synes det bare er enda en ting for overivrige mammaer som vil vise seg fram på nett. Og de av oss som har sett mange skrekkfilmer synes det rett og slett er litt skummelt med denne dokken som på mystisk vis flytter seg rundt i huset.

Årets tur med The Polar Express

I år hadde vi varmet opp med filmen opptil flere ganger, så barna kjenner historien om gutten som dro til Nordpolen for å treffe julenissen. Vår reisekamerat Nate var ikke overbevist om at vi faktisk kom fram til Nordpolen, men ellers virket barna fornøyde og nokså overbeviste om at det faktisk var julenissen de traff.

Store og litt mindre store juletrær

I år bestemte vi oss får å være enda mer amerikanske og faktisk hente juletre allerede tidlig i desember. I Norge pleide vi å hogge tre i skogen til venner, men her kjenner vi ingen skogeiere, så da betalte vi for samme opplevelse. 

Dette er godkjent!

Alma tok på seg pyntejobben og her har hun såvidt. Det går i glitrende kuler og selvsagt de råflotte fuglene jeg kjøpte i New York i fjor.

I går tente de lysene på juletreet midt i Hanover, og vi stilte opp som vi har gjort hvert år. Lysene ble tent, vi fikk cookies og kakao og koret sang julesanger.

Thanksgivinghelg

November har vært hektisk så langt med mye jobbing for meg. Hadde ansvaret for en gruppe her i Hanover før jeg dro til San Diego med jobben uken etter. Heldigvis kom jeg tilbake til en uke med mye fri pga Thanksgiving.

Vi vurderte første å ligge lavt og vente på at noen skulle forbarme seg over oss og invitere oss på middag, men til slutt tok jeg saken i egne hender og inviterte to kolleger til oss. Dermed kunne seks voksne og like mange barn benke seg rundt spisebordet vårt (veldig fornøyd med de billige klappstolene fra Home Depot) og jeg fikk testet mine amerikanske matlagingskunnskaper.

På menyen sto selvsagt kalkun . Gjestene tok med corn bread dressing, gresskarsuppe, potetmos, grønne bønner og annet godt, og jeg sto for fuglen, saus, søtpoteter med marshmallows og desserten. Amerikanerne virket fornøyde, så jeg tror ikke de angret på at de kom, selv om vi glemte den tradisjonelle runden rundt bordet der alle forteller om hva de er takknemlige for (noe jeg synes er veldig kleint og veldig fint på samme tid).

p.s. oppskriftene til Thanksgivingmiddagen finner du på denne bloggen.

p.p.s. Foreldre og svigerforeldre: Dette er en forsmak på julemiddagen. Vær forberedt.

Valgvake i skogen

 New Hampshire er nok mest kjent for å være en av de ikke så alt for viktige vippestatene, noe som er vanskelig å tro her vi bor midt blant alle demokratene i Hanover. Men selv som liten vippestat får man noe oppmerksomhet i nasjonale medier. Vi ser på live stream fra ABC News i mangel på kabel-tv, og der snakket de akkurat om oss. Stakkars damen prøvde å peke på staten, men endte med å fortvilt si: "Oh my gosh, I really wish New Hampshire wasn't so small".

Det er jo ingen hemmelighet at vi krysser fingrene for at vinneren blir den minste av to onder, nemlig Obama. Vi har til og med donert litt penger til kampanjen. Noe må man jo gjøre når man ikke kan stemme. Det har selvsagt ført til en strøm at henvendelser på epost, telefon og til og med et par som har banket på døren. Som regel er det penger det dreier seg om, men jeg fikk også en telefon om jeg ikke kunne stille som frivillig. Det hadde vært fristende hvis det hadde passet med jobben, men det får bli neste valg.

Mens man i Norge de siste ukene har snakket mest om Obama og Romney, så må man ikke glemme at det er mange andre valg som har blitt gjennomført her i USA. I New Hampshire skal det blant annet velges ny guvernør, og det står mellom demokraten Maggie Hassan og republikaneren Ovide Lamontagne. Jeg har sett Hassan-skilt langs veien i lang tid, så hun er i hvert fall populær i denne delen av staten (eller så har hun bare svært ivrige tilhengere).

På VPR kunne jeg også høre om de virkelig lokale valgene, riktignok i Vermont, men allikevel spennede. I Waterbury i Vermont stemte de blant annet i dag for å beholde den lokale politiet, og det er ingen liten sak.

Men nå koser vi oss altså med analyser av presidentvalget, krysser fingrene for at Florida går til riktig kandidat (det er for øyeblikket svært jevnt!) og at Empire State Building i New York lyser blått i morgen.

Vi får også satse på at county commissioner Mike Cryans våkner opp i morgen og kan feire at han ble gjenvalgt i Grafton County.