Northern Rail Trail - 2,5 år senere

Sist vi gikk tur på Northern Rail Trail, hadde vi en som knapt var 2 og en som lå i vogn. Nå gikk barna 5 km helt selv, plukket blomster, fanget sommerfugler, bar på pinner og spiste boller.

Fuglekikking med bestemor

Søndag tok vi bestemor med på tur til Vermont Institute of Natural Science (Vins), der man kan se ville fugler på nært hold. Fuglene er ikke fanget, men er skadde fugler som ikke kan overleve i naturen. I stedet får de vise seg fram til nysgjerrige som stikker innom. Vi fikk se ørn, falk og ugle og mange andre fugler.

Denne uglen er blind på det ene øyet og er dermed ikke noe flink til å jakte, men hav var veldig flink til å si ho-hoo og bruse med fjærene.

Snøugle som ikke var spesielt begeistret for at folk sto og kikket på.

Vins byr også på naturstier og annen moro, men regnet og sur vind gjorde at vi bestemte oss for å ta en tur til Quechee Gorge Village for å kikke på hva de har der. Jeg har vært der før, men dette var første gang for bestemor, Andreas og barna. I andre etasje i hovedbygningen har de et lekemusem med leker fra 40-tallet og fram til i dag.

Barna, som nylig har blitt hekta på Star Wars, hvinte av fryd da de så Star Wars-utstillingen. Tror je vet hva noen ønsker seg til bursdag og jul. 

Stedet har også en enorm brukt/antikvitetsbutikk med enorme menger ting. Jeg skulle gjerne ha brukt mer tid, men våget ikke være der for lenge med en hyperaktiv toåring på slep.

Den stilige dineren var dessverre stengt, men vi kunne i det minste beundre den utenfra. Og den åpner igjen i tide til at jeg kan ta med meg det kommende junibesøket både på brukthandel og dinerlunsj (du vet hvem du er).

Anne-Marie Slaughter på besøk

Fordelen med å være på et Ivy League college er at folk faktisk legger turen innom for å snakke. Nå har jeg sett republikanske presidentkandidater, visepresidenten, han som etterhvert ble leder for Verdensbanken.. Jeg kan jo fortsette å skryte, men det er jo ikke poenget med bloggposten. Eller kanskje litt.

I dag kom i hvert fall Professor Anne-Marie Slaughter på besøk for å snakke om artikkelen hun skrev for The Atlantic, "Why Women Still Cant Have it All." Hun sier selv at hun ikke hadde trodd at den ville skape så mye oppstyr, men hun fortalte at hun har fått utrolig mange tilbakemeldinger, både fra folk som takker henne for å fortelle sannheten og dem som mener hun ødelegger for kvinnekampen.

Og bare for å ha sagt det: Tittelen på artikkelen hennes er misvisende, for hun tror faktisk kvinner kan klare alt. Men hun mener også at mye må forandre i samfunnet for å gjøre det lettere å få til "work-life balance."

Hennes råd til arbeidende kvinner i USA var:

- Jobb gjerne mindre en periode (deltid, freelance, konsulent), men ikke slutt å jobbe helt hvis du har ambisjoner om å nå langt.

-Det er viktige å være mer tilgjengelig når barna er tenåring og virkelig trenger oppfølging fra foreldrene får å kunne skille mellom rett og galt. Hun har full tillit til at spedbarn har det bra i en god barnehage.

-Slipp menn til hjemme. Stol på at de vet barnas beste, selv om de gjør ting annerledes enn det du ville ha gjort.

-Slutt å dele arbeidsoppgaver etter kjønn. Hun brukte lesbiske og homofile forhold som eksempel. Når de får barn kan de ikke dele arbeidsoppgavene etter kjønn, men må bruke andre parametre for å bestemme hvem som skal ha hovedansvaret hjemme eller om man kan finne måter å dele på.

-På samme måte som man forteller jenter at de kan bli ledere, må man fortelle gutter at det er greit for dem å ha omsorgen hjemme. "We liberated women, but men are still stuck in their straight jackets."

Hun snakket om at man trenger betalt permisjon, billigere barnehage og mer fleksitid for å få balanse i livet, men la mye av ansvaret på individet. Altså skal man som jobbsøker be arbeidsgiver om disse tingene og hvis mange nok spør, vil ting endre seg. Jeg tror nok at det må noen lovendringer til også, men så er jo jeg vant til hvordan sosialdemokratiet fungerer. Så selv om jeg ikke var enig i alle konklusjonene hennes, var det spennede å høre hennes syn på saken og også spørsmålene fra salen.



Til slutt ble jeg tipset om dette deprimerende leserinnlegget fra en Princetonmor som mener man må passe på å gifte seg mens man er ung. Det holder ikke bare å være smart og vellykket når man er kvinne.

Minimalistpåske

Også kjent som påske uten ferie.

Jeg er litt bitter etter å ha sett alle norske venner legge ut flotte bilder fra fjellpåske eller bypåske på Facebook, men må jo bare venne meg til at religiøse høytider ikke betyr fri fra jobb her borte.

Som et lite plaster på såret, planla jeg påskefeiring med min kollega Sara og familien hennes. Jeg lagde mat (og satt fram Jarlsberg og røkelaks for å fornorske det hele) og moren til Sara hadde laget North Carolina-påskemat som er skinkestek, potetsalat og deviled eggs. Før maten arrangerte vi amerikansk påskeeggjakt.

I USA legger påskeharen små påskeegg med godteri, klistremerker eller små leker rundt i hagen og så gjelder det å løpe rundt å få tak i så mange som mulig. Minstemann måtte hjelpes litt, men de store er erfarne påskeeggjegere og fant nesten alle. I dag fikk barna sitt norske påskeegg som ble gjemt inne i huset. Heldige barn som får være med på to tradisjoner.

Lønnesirupsesongen har startet

Litt tilfeldig oppdaget jeg at lønnesirupsesongen starter i mars, og jammen har ikke nabostaten Vermont en egen helg tilegnet lønnesirupen. Denne helgen holder mange produsenter åpent hus, og vi valgte å ta en tur til Elm Grove Farm i nærheten av Woodstock.

Da vi var på ferie i Puerto Rico, oppdaget vi at femåringen har blitt stor nok til å interessere seg for museer og å se hvordan ting funker, og hun ble veldig begeistret da vi foreslo et gårdsbesøk. Vi voksne lærte også litt av hvert om lønnesirupproduksjon.

Man trenger et lønnetre (eller 300 som denne gården hadde), et spann og noe å koke i. En gang i mars henger man spannet på lønnetreet og sjekker det daglig for å se om det renner kvae i spannet. Kvaen, som inneholder 2-3 % sukker, kokes så til sukkerinnholdet er 67 %. Og voila, man har ferdig lønnesirup.

På gården fikk vi servert smultringer som kunne dyppes i varm lønnesirup. DET kommer høyt opp på listen over veldig gode ting man ikke burde spise alt for ofte.

Jeg prøver eksotisk mat

I går kveld dro og to venner på Homehill Inn for noen timer med mat og skravling. Jeg skal ikke skrive noe referat av skravlingen, men må fortelle om mitt første møte med den fransk-canadiske matretten poutine.

Jeg har hørt om poutine før, og alle jeg kjenner som har smakt det elsker det, så det var virkelig på tide å prøve. Når denne versjonen i tillegg innehold pommes frites stekt i andefett, var det bare å gripe muligheten.

Poutine består ganske enkelt av pommes frites med brun saus og curd cheese (som google translate oversetter til ostemasse ost). Et ventende hjerteinfarkt, men veldig godt! En ekte blogger hadde selvsagt tatt bilde av maten, men jeg var mest opptatt av å spise den.

Vinterferie i Puerto Rico

Kravene våre var: Ikke for dyrt, direktefly fra Boston, ikke for stor tidsforskjell, et sted vi ikke har vært før og varmt i januar/februar. Valget falt på det som kanskje blir USAs 51. stat, Puerto Rico. Vi valgte hovedstaden San Juan fordi vi gjerne ville ha muligheten til å gjøre noe annet enn å ligge på stranden.

Her vandrer vi rundt i bydelen Isla Verde, som også er turistsentrum.

En av de tingene man må gjøre i San Juan, er å dra til gamlebyen. Barna var mest interessert i festningene, så vi hoppet på den gratis turistbussen og kjørte til Castillo San Cristobal. Der oppdaget vi at femåringer faktisk har stor glede av museer og litt historie, så vi brukte lang tid der.

Etter å ha løpt litt rundt på fortet, vandret vi inn i byen og spiste lunsj på Cafe Mallorca, som var en skikkelig brun kafe der man får kjøtt, ris og bønner og andre lokale spesialiteter til en billig penge. Godt var det også. Damen i kassen snakket ikke et ord engelsk, men sladret på spansk til venninnene og himlet med øynene over treige turister (meg, i tilfelle noen lurte).

Og så strandliv på ulike strender (på Isla Verde var de beste strendene mot Ritz Carlton og Merriott) og mye bassengliv.

Vi leide også bil og kjørte til El Yunque Nasjonalpark. Et godt tips er å faktisk snakke med noen på forhånd om hvor man bør stoppe, eventuelt stoppe ved den første turistinformasjonen, så slipper man å kjøre fram og tilbake og basere seg på elendige kart man har funnet på nett. Når vi først skjønte det, fikk vi sett både Coca Falls og La Mina Falls. Sistnevnte kom vi til ved å gå rundt 1,5 km langs en svært bratt og svingete sti i regnskogen, men det var absolutt verdt det.

Det eneste som skuffet var mangelen på dyr. Vi hørte masse fugler, men det eneste vi så var en katt og en due.. Hadde vi tenkt oss om, hadde vi skjønt at en øy midt i havet kanskje ikke har det rikeste dyrelivet. Fordelen er at det ikke er noen farlige slanger eller andre ekle kryp. Det eneste man skal passe seg for er myggen som kan smitte deg med denguefeber.

Isla Verde var som sagt turistsentrum og ikke veldig spennende, og når andelen amerikanske turister er høy, betyr det McDonalds og Burger King på hvert hjørne. Men det gikk også forbausende lett å unngå å spise på sånne steder. Favorittlunsjen ble inntatt på Piu Bello, og de beste middagene var på Metropol (ved siden av hanekamparenaen.. ikke så hyggelig) og Platos.

Vil vi tilbake? Absolutt.