I hvert fall scampiforbruket, i følge Aftenposten.
Som er oppfølging av forrige bloggpost kan jeg altså melde om at Aftenpostens matspaltist forteller om lite miljø- og menneskevennlig scampiroppdrett. For en tid tilbake skrev Dagbladets matspaltist om at tunfisken må ryke. Så her er det bare å endre fisk- og skalldyrspreferanser i en fart!
lørdag 6. mars 2010
torsdag 18. februar 2010
Grønn fisk vs rødt kjøtt
Fjaseboka består nok mest av fjas, men i dag fulgte jeg en spennende tråd basert på statusrapporten til denne flinke bloggskriveren. Det hele begynte med at hun undret seg over om noen virkelig spiser så mye kjøtt at de må innføre kjøttfrie dager, slik som Paul McCartney ønsker. I kjølvannet av den diskusjonen dukket spørsmålet om fisk regnes som kjøtt opp, og ikke minst: Hva slags fisk er minst miljøskadelig å spise, og hvor stor forskjell er det for eksempel på rødt kjøtt og oppdrettslaks? Dette synes jeg var så spennende at det fortjener en egen post i bloggen.
Jeg har selv lest litt her og der om fisken, men er langt fra noen ekspert. Da vi bodde i New York, handlet vi en del på den lokale ferskvarebutikken, og der hadde de brosjyrer som opplyste om hvor bra eller dårlig for miljøet fisken vi spiste var. Den tok hensyn til måten fisken var fanget på, om den var fanget vilt eller var oppdrettsfisk og til sist om det var en fisk det blir drevet overfiske på eller ikke. Slik var det veldig lett å gjøre gode fiskevalg.
Dessverre er det vanskelig å finne ut av slike ting når man står ved hjemlige fiskedisker. Det står ikke noe om hvor mange kilometer havbunn som er trålet i stykker for å fange fisken, eller hva slags fór oppdrettsfisken har fått for å vokse seg stor, feit og litt smakløs. Men noen av vennene til den nevnte bloggskriveren kom med noen interessante lenker som kan være til hjelp for den som ønsker å være en bevisst fiskespiser. Slate skriver litt om hva slags fisk du bør velge, og om hva man bør tenke på når man kjøper fisk. Forskning.no forteller om hvor skadelig tråling kan være.
Jeg har så langt ikke kommet opp med noe godt svar på hvordan trålet fisk ligger an i forhold til rødt kjøtt, men mens jeg leter etter svar, skal jeg vurdere å utvide antall veggismatdager. Så hvis du har en god veggisoppskrift å dele med meg, legg den gjerne ut her!
Andre gode lenker om fisk:
Monterey Bay Aquarium Seafood Watch
Earteasy Sustainable Seafood
(Et lite p.s. På den grønne listen i sistnevnte lenke står Arctic Char. Den kjøpte vi mye av i NY, og den fisken knuser laksen på smak! Nam!)
Jeg har selv lest litt her og der om fisken, men er langt fra noen ekspert. Da vi bodde i New York, handlet vi en del på den lokale ferskvarebutikken, og der hadde de brosjyrer som opplyste om hvor bra eller dårlig for miljøet fisken vi spiste var. Den tok hensyn til måten fisken var fanget på, om den var fanget vilt eller var oppdrettsfisk og til sist om det var en fisk det blir drevet overfiske på eller ikke. Slik var det veldig lett å gjøre gode fiskevalg.
Dessverre er det vanskelig å finne ut av slike ting når man står ved hjemlige fiskedisker. Det står ikke noe om hvor mange kilometer havbunn som er trålet i stykker for å fange fisken, eller hva slags fór oppdrettsfisken har fått for å vokse seg stor, feit og litt smakløs. Men noen av vennene til den nevnte bloggskriveren kom med noen interessante lenker som kan være til hjelp for den som ønsker å være en bevisst fiskespiser. Slate skriver litt om hva slags fisk du bør velge, og om hva man bør tenke på når man kjøper fisk. Forskning.no forteller om hvor skadelig tråling kan være.
Jeg har så langt ikke kommet opp med noe godt svar på hvordan trålet fisk ligger an i forhold til rødt kjøtt, men mens jeg leter etter svar, skal jeg vurdere å utvide antall veggismatdager. Så hvis du har en god veggisoppskrift å dele med meg, legg den gjerne ut her!
Andre gode lenker om fisk:
Monterey Bay Aquarium Seafood Watch
Earteasy Sustainable Seafood
(Et lite p.s. På den grønne listen i sistnevnte lenke står Arctic Char. Den kjøpte vi mye av i NY, og den fisken knuser laksen på smak! Nam!)
onsdag 17. februar 2010
Bostontur
Det er et par dager siden helgen nå, men nå kommer endelig en rapport fra våre to dager i Boston. New Haven ligger ca. midt mellom New York og Boston, og da vi har sett ganske mye av NY tidligere, falt valget for helgens reisemål på Boston. Vi skulle egentlig kjøre bil, men fant til slutt ut at tog var litt mer avslappende for far i huset og litt morsommere for 2-åringen.
Jeg har aldri kjørt med tog i USA før, og gledet meg masse. Jeg har jo sett Amtraks vogner på film, og nå skulle jeg endelig få muligheten til å sitte i en slik en selv. Det må sies at togreisen ikke skilte seg så mye fra andre togreiser, men vi fikk i hvert fall sett mye mer av landskapet enn vi hadde fått sett fra bilen. Motorveiene går som regel langs ganske kjedelige strekninger, men toget gikk helt ute ved kysten. Både Connecticut og Massachusetts viste seg fra sin beste side, og kunne by på masse fine hus i den stilen jeg forbinder med New England. Veldig veldig idyllisk; akkurat som det ser ut i filmatiseringene av John Irvings bøker.
Etter 2,5 time på tog var vi endelig framme i Boston. Mange vi kjenner skryter uhemmet av byen, mens andre synes den er litt glatt og kjedelig. Jeg bestemte meg for å ha et åpent sinn. Etter å ha levert bagasjen på hotellet vårt, The Taj Boston(uttales Taaaaaajjj, som i Taj Mahal), svingte vi rett inn på Newbury Street, som er byens handlegate. Vi fikk oss både nye sko, jakker og bukser, før klokken ble mange og vi syntes det var greit å sjekke inn på hotellet. Vi vurderte et øyeblikk å spise middag ute, men Alma var både sliten og lei, så det ble room service i stedet.
Rommet vårt var stort som det skal være her borte, og pyntet med gullbelagte jukseantikviteter og tunge tepper og gardiner. Herlig. I rommet ved siden av startet festen omtrent da vi satt oss til bords med middagen, men da de gikk ut i ti-tiden, tenkte vi ikke noe mer på det. Vi voksne leste hver vår bok, så en halvdårlig film og la oss til å sove. Midt på natten våknet jeg brått av at noen skrek: "Get your f*****g ass in the elevator" og gråtende jenter og slamrende dører. Det viste seg at festmenneskene hadde bestemt seg for nachspiel. Til tross for gjentatte advarsler fra vaktene, ville de ikke gi seg, og dermed kom politiet for å kaste dem ut. Dette fikk jeg vite da jeg ringte ned til resepsjonen og vennligst ba noen komme for å dempe festingen. En av jentene på festen mistet skoene sine i tumultene og nektet å bli med politiet før hun fikk noen sko. Jeg vurderte å kaste mine ut på gangen bare for å få henne til å hode kjeft, men lot det heldigvis være. Venninnen hennes ringte pappaen sin for å få han til å hente, men jeg mistenker at frk. drita-full-og.hysterisk-uten-sko måtte bli med snuten.
Alma våknet til vanlig tid(altså tidlig), og dro med seg to trøtte foreldre ned på frokost. Vi bestemte oss for å fråtse skikkelig, i hvert fall jeg og Alma. Det ble både blåbærpannekaker, speilegg, bacon, stekte poteter og alt annet som er godt til frokost. Andreas spiste havregrøt. Regningen kom på 65 dollar og jeg signerte fornøyd. Ved utsjekkingen klagde jeg igjen på den bråkete festen, og fikk jammen meg trukket fra hele frokosten fra regningen. Enda mer fornøyd!
Søndagen skulle bli litt mer barnevennlig enn lørdagens shopping. Vi spaserte gjennom Bostons Public Garden, som en en slags miniatyrutgave av Central Park i NY. Det var vel omtrent her jeg kom på at Boston minnet meg om en Disneyutgave av NY. Bare hvite, pene mennesker i sosseklær, og ikke en antydning til søppel i gatene. Alle husene var velholdte og jeg så ingen gærninger. Så jeg skjønner han som mente at Boston kan virke litt kjedelig. Men samtidig var det utrolig hyggelig å traske gjennom parken og ned gatene til Akvariet. For det var det som var målet for dagens tur.
New England Aquarium er tydeligvis et populært utfartssted for Bostonfamilier på søndager, men vi har heldigvis såpass tidlig ute at vi slapp alt for lange køer. Alma elsket det fra første sekund, og syntes alt var moro, bortsett fra haiene. Hun så på oss med spørrende øyne og sa: "Ikke ta oss? Nei?". Og neida, haiene kunne ikke komme gjennom glasset for å ta oss. Det aller morsomste var selene i utendørsbassenget. Fikk tatt en finfin video av far og datter som hyler av begeistring, men den videoen havner nok ikke her på bloggen.
Vi fikk oss også en deilig barnevennlig lunsj på akvariet, før vi gikk ut for å sjekke omgivelsene. Vi fikk med oss Faneuil Hall, som viste seg å bare bestå av restauranter og butikker, før vi ble kalde og bestemte oss for en taxi opp til Newbury Street igjen for litt siste liten-shopping og kakespising. Deretter bar det til togstasjonen. Toget var dessverre litt forsinket, men Alma tok det pent. Hun var i strålende humør og underholdt kupeen med utallige versjoner av "Bæ, bæ lille lam" og "Fader Jacob". Den langbeinte italieneren som satt ved siden av meg utbrøt begeistret: "She is fantaaaaastic! " i det vi gikk av toget. Jeg tror ikke det var sarkastisk ment.
Mandag og tirsdag har vært nokså rolige dager med litt lek i parken og eventyrstund på biblioteket. I morgen er min siste hele dag i New Haven, for på torsdag kaller jobb i Washington, DC.
Jeg har aldri kjørt med tog i USA før, og gledet meg masse. Jeg har jo sett Amtraks vogner på film, og nå skulle jeg endelig få muligheten til å sitte i en slik en selv. Det må sies at togreisen ikke skilte seg så mye fra andre togreiser, men vi fikk i hvert fall sett mye mer av landskapet enn vi hadde fått sett fra bilen. Motorveiene går som regel langs ganske kjedelige strekninger, men toget gikk helt ute ved kysten. Både Connecticut og Massachusetts viste seg fra sin beste side, og kunne by på masse fine hus i den stilen jeg forbinder med New England. Veldig veldig idyllisk; akkurat som det ser ut i filmatiseringene av John Irvings bøker.
Etter 2,5 time på tog var vi endelig framme i Boston. Mange vi kjenner skryter uhemmet av byen, mens andre synes den er litt glatt og kjedelig. Jeg bestemte meg for å ha et åpent sinn. Etter å ha levert bagasjen på hotellet vårt, The Taj Boston(uttales Taaaaaajjj, som i Taj Mahal), svingte vi rett inn på Newbury Street, som er byens handlegate. Vi fikk oss både nye sko, jakker og bukser, før klokken ble mange og vi syntes det var greit å sjekke inn på hotellet. Vi vurderte et øyeblikk å spise middag ute, men Alma var både sliten og lei, så det ble room service i stedet.
Rommet vårt var stort som det skal være her borte, og pyntet med gullbelagte jukseantikviteter og tunge tepper og gardiner. Herlig. I rommet ved siden av startet festen omtrent da vi satt oss til bords med middagen, men da de gikk ut i ti-tiden, tenkte vi ikke noe mer på det. Vi voksne leste hver vår bok, så en halvdårlig film og la oss til å sove. Midt på natten våknet jeg brått av at noen skrek: "Get your f*****g ass in the elevator" og gråtende jenter og slamrende dører. Det viste seg at festmenneskene hadde bestemt seg for nachspiel. Til tross for gjentatte advarsler fra vaktene, ville de ikke gi seg, og dermed kom politiet for å kaste dem ut. Dette fikk jeg vite da jeg ringte ned til resepsjonen og vennligst ba noen komme for å dempe festingen. En av jentene på festen mistet skoene sine i tumultene og nektet å bli med politiet før hun fikk noen sko. Jeg vurderte å kaste mine ut på gangen bare for å få henne til å hode kjeft, men lot det heldigvis være. Venninnen hennes ringte pappaen sin for å få han til å hente, men jeg mistenker at frk. drita-full-og.hysterisk-uten-sko måtte bli med snuten.
Alma våknet til vanlig tid(altså tidlig), og dro med seg to trøtte foreldre ned på frokost. Vi bestemte oss for å fråtse skikkelig, i hvert fall jeg og Alma. Det ble både blåbærpannekaker, speilegg, bacon, stekte poteter og alt annet som er godt til frokost. Andreas spiste havregrøt. Regningen kom på 65 dollar og jeg signerte fornøyd. Ved utsjekkingen klagde jeg igjen på den bråkete festen, og fikk jammen meg trukket fra hele frokosten fra regningen. Enda mer fornøyd!
Søndagen skulle bli litt mer barnevennlig enn lørdagens shopping. Vi spaserte gjennom Bostons Public Garden, som en en slags miniatyrutgave av Central Park i NY. Det var vel omtrent her jeg kom på at Boston minnet meg om en Disneyutgave av NY. Bare hvite, pene mennesker i sosseklær, og ikke en antydning til søppel i gatene. Alle husene var velholdte og jeg så ingen gærninger. Så jeg skjønner han som mente at Boston kan virke litt kjedelig. Men samtidig var det utrolig hyggelig å traske gjennom parken og ned gatene til Akvariet. For det var det som var målet for dagens tur.
New England Aquarium er tydeligvis et populært utfartssted for Bostonfamilier på søndager, men vi har heldigvis såpass tidlig ute at vi slapp alt for lange køer. Alma elsket det fra første sekund, og syntes alt var moro, bortsett fra haiene. Hun så på oss med spørrende øyne og sa: "Ikke ta oss? Nei?". Og neida, haiene kunne ikke komme gjennom glasset for å ta oss. Det aller morsomste var selene i utendørsbassenget. Fikk tatt en finfin video av far og datter som hyler av begeistring, men den videoen havner nok ikke her på bloggen.
Vi fikk oss også en deilig barnevennlig lunsj på akvariet, før vi gikk ut for å sjekke omgivelsene. Vi fikk med oss Faneuil Hall, som viste seg å bare bestå av restauranter og butikker, før vi ble kalde og bestemte oss for en taxi opp til Newbury Street igjen for litt siste liten-shopping og kakespising. Deretter bar det til togstasjonen. Toget var dessverre litt forsinket, men Alma tok det pent. Hun var i strålende humør og underholdt kupeen med utallige versjoner av "Bæ, bæ lille lam" og "Fader Jacob". Den langbeinte italieneren som satt ved siden av meg utbrøt begeistret: "She is fantaaaaastic! " i det vi gikk av toget. Jeg tror ikke det var sarkastisk ment.
Mandag og tirsdag har vært nokså rolige dager med litt lek i parken og eventyrstund på biblioteket. I morgen er min siste hele dag i New Haven, for på torsdag kaller jobb i Washington, DC.
lørdag 13. februar 2010
.. og vi har også lært oss litt spansk. Og andre historier
De gangene Alma ikke ser på Ole Brumm-DVDen hun fikk i julegave av onkel Jussi, så synes hun det er stas med Dora. Og Dora går jammen meg på tv her borte også(kanskje fordi det er laget her?). Men her lærer hun ikke engelsk, men spansk. Onsdag var som kjent innedag på grunn av uvær, og da kom Dora på iTunes godt med. Så nå kan jeg både si pequeño, grande og azul! Og ikke nok med det, vi har også sett på "Ni hao Kai-Lan" på Nickeloden og kan nå et kinesisk ord til: Ni hao. Prøvde å lære meg snø også, men det har jeg glemt.
I går var heldigvis været bedre, og det var på tide å komme seg bort fra de ekstremt pedagogisk korrekte amerikanske barneprogrammene(og de svært psykedeliske a la "Yo Gabba Gabba"). Vi bestemte oss for en ny tur på biblioteket for å bli med på eventyr- og sangstund. Denne gangen var det ikke så mange kinesere, og en annen dame som sang og fortalte. Denne damen hadde nok forlest seg på pedagogikk og glemt litt hvordan ting er i virkeligheten. Hun var fryktelig opptatt av at alle måtte være stille og følge med, for 0-3-åringer trenger stillhet for å konsentrere seg. Når så du sist en 0-3-åring som satt helt stille i mer enn 30 sekunder? I tillegg sang hun bare hver sang 2 ganger, så når barna endelig var med på greiene, så hadde hun hoppet videre til neste sang. Alma syntes forståelig nok at det var mer spennende å bygge med duplo.
Etter sangstunden ble det lunsj med Andreas igjen. Denne gangen på den lokale bagelkafeen. Planen var å gå videre på tur, men fordi Alma nærmest sovnet med ansiktet i cream cheesen, så bestemte vi oss for å dra hjem igjen. Så mens hun snorket i sengen, fikk jeg jobbet litt og sett en episode med "Lost"(siste sesong, skjønner ikke hvordan de skal klare å nøste sammen alle de løse trådene).
I dag våknet vi friske og uthvilte til en ny dag. Dessverre var kjøleskapet nesten tomt, og jeg innså at det var på tide med nok en tur til bilistland. Denne gangen ringte jeg etter taxi og fikk han til å kjøre oss til nærmeste Stop & Shop. Jeg drømte meg bort langs metervis med artige og ukjente produkter, mens Alma storkoste seg i handlevognbilen sin. Mobilen min vil av en eller annen grunn ikke ringe her i landet, men vi fikk heldigvis kapret en taxi til hjemturen også. Da var det igjen på tide med lunsj, og denne gangen møtte vi Andreas på Judies European Bakery. Vi lurte litt på hva som var så europeisk ved den, men de hadde i hvert fall utrolig god hjemmelaget tomatsuppe. Denne gangen klarte Alma å holde seg våken, så vi tok oss en rundtur i parken.
Parken ligger rett ved der vi bor og omtrent midt i det som må være sentrum av New Haven. I dag var den full av snø og Alma kunne entusiastisk løpe rundt uten å være redd for biler og andre skumle ting.
Men hva er det der oppe?
Ekorn!
Vi rakk også litt shopping på Urban Baby, før vi etter x antall tryn i snøen fant ut at det var greit å gå inn igjen. I og med at Alma har sovet på dagtid denne uken, noe hun egentlig har sluttet med, spurte jeg om hun var trøtt. Neida, her skulle det ikke soves. Men etter kort tid med litt klatring i sofaen, ble det stille bak meg. Og her er hva Photo Booth på Macen klarte å fange opp:
Ikke trøtt, nei?
Nå ligger vi henslengt i sofaen og lader opp til togtur til Boston i morgen. Jeg har hørt mye pent om byen, og gleder meg til å endelig få se den.
I går var heldigvis været bedre, og det var på tide å komme seg bort fra de ekstremt pedagogisk korrekte amerikanske barneprogrammene(og de svært psykedeliske a la "Yo Gabba Gabba"). Vi bestemte oss for en ny tur på biblioteket for å bli med på eventyr- og sangstund. Denne gangen var det ikke så mange kinesere, og en annen dame som sang og fortalte. Denne damen hadde nok forlest seg på pedagogikk og glemt litt hvordan ting er i virkeligheten. Hun var fryktelig opptatt av at alle måtte være stille og følge med, for 0-3-åringer trenger stillhet for å konsentrere seg. Når så du sist en 0-3-åring som satt helt stille i mer enn 30 sekunder? I tillegg sang hun bare hver sang 2 ganger, så når barna endelig var med på greiene, så hadde hun hoppet videre til neste sang. Alma syntes forståelig nok at det var mer spennende å bygge med duplo.
Etter sangstunden ble det lunsj med Andreas igjen. Denne gangen på den lokale bagelkafeen. Planen var å gå videre på tur, men fordi Alma nærmest sovnet med ansiktet i cream cheesen, så bestemte vi oss for å dra hjem igjen. Så mens hun snorket i sengen, fikk jeg jobbet litt og sett en episode med "Lost"(siste sesong, skjønner ikke hvordan de skal klare å nøste sammen alle de løse trådene).
I dag våknet vi friske og uthvilte til en ny dag. Dessverre var kjøleskapet nesten tomt, og jeg innså at det var på tide med nok en tur til bilistland. Denne gangen ringte jeg etter taxi og fikk han til å kjøre oss til nærmeste Stop & Shop. Jeg drømte meg bort langs metervis med artige og ukjente produkter, mens Alma storkoste seg i handlevognbilen sin. Mobilen min vil av en eller annen grunn ikke ringe her i landet, men vi fikk heldigvis kapret en taxi til hjemturen også. Da var det igjen på tide med lunsj, og denne gangen møtte vi Andreas på Judies European Bakery. Vi lurte litt på hva som var så europeisk ved den, men de hadde i hvert fall utrolig god hjemmelaget tomatsuppe. Denne gangen klarte Alma å holde seg våken, så vi tok oss en rundtur i parken.
Parken ligger rett ved der vi bor og omtrent midt i det som må være sentrum av New Haven. I dag var den full av snø og Alma kunne entusiastisk løpe rundt uten å være redd for biler og andre skumle ting.
Men hva er det der oppe?
Ekorn!
Vi rakk også litt shopping på Urban Baby, før vi etter x antall tryn i snøen fant ut at det var greit å gå inn igjen. I og med at Alma har sovet på dagtid denne uken, noe hun egentlig har sluttet med, spurte jeg om hun var trøtt. Neida, her skulle det ikke soves. Men etter kort tid med litt klatring i sofaen, ble det stille bak meg. Og her er hva Photo Booth på Macen klarte å fange opp:
Ikke trøtt, nei?
Nå ligger vi henslengt i sofaen og lader opp til togtur til Boston i morgen. Jeg har hørt mye pent om byen, og gleder meg til å endelig få se den.
onsdag 10. februar 2010
Vi lærer kinesisk
Etter mandagens nokså slitsomme handletur, bestemte jeg meg for å finne noen mer barnevennlige aktiviteter i går. Kikket litt på Kidshaven.com igjen, og fant ut at det var eventyr- og sangstund på det nærmeste biblioteket. Så da dro jeg med meg Alma dit. Jeg var litt usikker på om vi hadde kommet riktig sted da vi kom fram, for jeg så bare kinesiske foreldre og barn. Men etterhvert dukket det opp folk fra alle mulige andre steder i landet og verden også. Men fordi hovedvekten av deltagerne var kinesere, og damen som arrangerte kunne kinesisk, så foregikk halvparten på et ganske så fremmed språk.
Alma syntes det var helt greit med både engelsk og kinesisk. Hun var litt sjenert i begynnelsen, men etter noen minutter sang hun med på den kinesiske versjonen av "Fader Jakob". Den handler riktignok ikke om Jakob, men har samme melodi og går omtrent slik(antar at dette er amerikansk lydskrift, så syng med amerikansk uttale):
Laung chee law who
Laung chee law who
Paw da kuy
Paw da kuy
Yee chee may you r dwa
Yee chee may you way baa
Jing chee kuy
Jing chee kuy
Vi fikk oversatt teksten også, og den var ganske absurd. Men det er vel alle barnesanger? Den handler altså om to tigere som løper fort. Den ene har ikke øre og den andre har ikke hale. "Jing chee kuy" betyr noe sånt som "veldig rart". Og jeg er helt enig!
.jpg)
Etter eventyrene og sangene, ble det satt fram store kasser med leker, og da ble det nærmest umulig å få med seg Alma på noe så kjedelig som lunsj med pappa. Men vi kom oss avgårde til slutt og fant en hyggelig liten kaffebar med gode salater. Deretter skulle vi vandre litt rundt i byen, men det tok ikke lang tid før Almas døgnvillhet slo ut i trass og trøtthet og jeg måtte bære en hylende jente gjennom byen. Vel hjemme fikk hun sove en times tid mens vi ventet på middag.
Dette førte selvsagt til at morgenen i dag begynte svææært tidlig. Jeg tenkte med gru på hvordan jeg skulle få denne lange dagen til å gå, for i dag er det nemlig innevær. Jeg ble advart i en butikk i går om at jeg burde handle inn all maten vi trenger på forhånd, for i dag skulle det nemlig snø. Jeg fniste litt av de hysteriske amerikanerne, men lo ikke sååå mye når de fortalte at det er ventet over 30 cm med snø. Det er mye i en by uten skikkelig måkemannskap og vinterdekk.
I følge avisene, som kaller dette for "Snowmageddon" og "Snoverkill", er skolene og flere arbeidsplasser stengt og snøen og vinden skal bli verre utover dagen. Andreas kom seg ikke inn på kontoret, for hun som låser opp bygningen satt fast i trafikken. Heldigvis skal dette bare vare ut natten, så vi skal nok klare oss. Vi har i hvert fall middag og ørten poser Peanutbutter M&Ms.
Alma syntes det var helt greit med både engelsk og kinesisk. Hun var litt sjenert i begynnelsen, men etter noen minutter sang hun med på den kinesiske versjonen av "Fader Jakob". Den handler riktignok ikke om Jakob, men har samme melodi og går omtrent slik(antar at dette er amerikansk lydskrift, så syng med amerikansk uttale):
Laung chee law who
Laung chee law who
Paw da kuy
Paw da kuy
Yee chee may you r dwa
Yee chee may you way baa
Jing chee kuy
Jing chee kuy
Vi fikk oversatt teksten også, og den var ganske absurd. Men det er vel alle barnesanger? Den handler altså om to tigere som løper fort. Den ene har ikke øre og den andre har ikke hale. "Jing chee kuy" betyr noe sånt som "veldig rart". Og jeg er helt enig!
.jpg)
Etter eventyrene og sangene, ble det satt fram store kasser med leker, og da ble det nærmest umulig å få med seg Alma på noe så kjedelig som lunsj med pappa. Men vi kom oss avgårde til slutt og fant en hyggelig liten kaffebar med gode salater. Deretter skulle vi vandre litt rundt i byen, men det tok ikke lang tid før Almas døgnvillhet slo ut i trass og trøtthet og jeg måtte bære en hylende jente gjennom byen. Vel hjemme fikk hun sove en times tid mens vi ventet på middag.
Dette førte selvsagt til at morgenen i dag begynte svææært tidlig. Jeg tenkte med gru på hvordan jeg skulle få denne lange dagen til å gå, for i dag er det nemlig innevær. Jeg ble advart i en butikk i går om at jeg burde handle inn all maten vi trenger på forhånd, for i dag skulle det nemlig snø. Jeg fniste litt av de hysteriske amerikanerne, men lo ikke sååå mye når de fortalte at det er ventet over 30 cm med snø. Det er mye i en by uten skikkelig måkemannskap og vinterdekk.
I følge avisene, som kaller dette for "Snowmageddon" og "Snoverkill", er skolene og flere arbeidsplasser stengt og snøen og vinden skal bli verre utover dagen. Andreas kom seg ikke inn på kontoret, for hun som låser opp bygningen satt fast i trafikken. Heldigvis skal dette bare vare ut natten, så vi skal nok klare oss. Vi har i hvert fall middag og ørten poser Peanutbutter M&Ms.
tirsdag 9. februar 2010
En lang flytur og utforskning av ny by
Andreas har som de fleste vet stukket av fra kone og barn for å forske litt på Yale University. Men vi lot han ikke slippe helt unna, og tok en svipptur over dammen for å nyte New Haven i 2 uker.
Jeg har selvsagt gledet meg lenge til å komme på besøk, men gruet meg til å fly alene med 2-åring i 8-9 timer. Men det hele gikk forbausende greit. Jeg hadde med masse bøker, noen enkle leker og så kunne vi se film på stolryggen. Så bortsett fra at flymaten ikke var spesielt barnevennlig og en liten bæsjplosjon, så gikk turen over greit. Det ble litt verre da vi landet, for Alma syntes det var kjedelig å stå i køen til immigration, og prøvde å stikke av gjennom sperringene. Det var ikke så artig å måtte løpe etter med stor veske og jakker og greier, men jeg fikk tak i henne og vi ble sluppet inn i landet.
Vel framme på Newark, ble vi tatt i mot av Andreas, som hadde leid en stor amerikansk bil for anledningen. Den var i hvert fall større og kraftigere enn den slitne Opelen vi har hjemme. Jeg fikk kjøpt meg en stor "black unsweetened iced tea with lemonade" på Starbucks og Alma fikk en croissant å knaske på. Og så bar det mot New Haven.
Etter 2 timer med kjøring nordover fra New York, var det eneste vi orket litt middagshandling. Alma fikk lagt seg til riktig tid lokal tid(men aaaaaaalt for sent norsk tid) og jeg slet med å holde meg våken. Og første natten var litt ugrei. Men vi følte oss i hvert fall i form til å kikke litt rundt i New Haven. Andreas har bare gått de 5 minuttene fram og tilbake mellom leiligheten og universitetet, så han har heller ikke sett stort.
Det første vi måtte gjøre var å beundre bygget vi bor i. Det er opprinnelig bygget som kontorer for et telefonselskap i 1938 i Art Deco-stil. Nå er huset gjort om til "luxury apartments", men de har beholdt mange av de originale detaljene.
Etter å ha beundret huset en stund, kom vi oss ut på en liten svingom i nabolaget. Huset ligger som sagt rett ved universitetet, så vi fikk tittet litt på byggene, men må nok ta en nærmere titt en annen dag. En skikkelig sur vind gjorde at det ikke fristet å gå veldig langt. Derfor endte vi på brunch i stedet på Claires Corner Copia, en lokal veggisrestaurant. Maten var ok, men cupcakesene var skikkelig hjemmelagde og supergode. Amerikanere kan det med kake.
Andreas i parken:
Uæææh!
Deler av universitetet:
TIl middag ble det hentemat fra den lokale delien, og Alma fikk velge drikken selv. Like rosa som den fine ullkjolen :O
I dag måtte Andreas jobbe igjen, det er jo tross alt mandag. Jeg og Alma planla derfor en litt større ekspedisjon ut av sentrum. Vi ville shoppe på favorittbutikken Target! Målet var tegnestifter og ark og PlayDoh i leketøysavdelingen, billig maternitywear til hu mor, peanutbutter M&Ms til meg og alle der hjemme. Og mye mer. Jeg har vært bekymret for at Alma har blitt et lite rosa troll, men da hun fikk velge klær selv i dag, valgte hun en blå kjole og Lokomotivet Thomas-pysj *puh*.
Men før vi kom så langt som til shoppingen, måtte vi ta bussen. Jeg var litt bekymret, rett og slett fordi det var umulig å skjønne rutetider og finne stasjonsnavn på nett. Men jeg stilte opp på bussholdeplassen og etter en stund kom det en buss med det navnet jeg så etter. Ingen av holdeplassene hadde synlige navn, og bussjåføren sa heller ingen ting, men vi kom oss av bare en stasjon for langt unna Target. Target ligger i bilistland, og det er virkelig ikke meningen at man skal komme dit med fots. Planen min var å kombinere turen med en handlerunde i matvarebutikken på andre siden av veien. Men den veien hadde ingen fortau eller fotgjengerovergang. Så det var bare å krysse fingrene og løpe over i en fart. I kassakøen fikk Alma et lite trassutbrudd og alle damene rundt meg tilbød seg å passe på henne til jeg fikk hentet bilen. "Bilen? Jeg har da ingen bil. Jeg skal ta bussen." Damene holdt på å besvime, og jeg dro med meg skrike-Alma og en trillion poser mot bussholdeplassen. Hjemturen gikk nokså greit, men de to damene på benken ved siden av syntes nok jeg var litt rar som dro på så voldsom handletur med bare en trille til 2-åringen.
Nå er jeg i ferd med å undersøke hva man kan finne på med toddlers her i New Haven. Tenkte meg på barnemuseet i morgen, men det er visst bare åpent for allmennheten på fredag og lørdag. Så nå må jeg lete litt til. Fant en webside som heter Kidhaven, og har et lite håp om å finne gode tips der.
Jeg har selvsagt gledet meg lenge til å komme på besøk, men gruet meg til å fly alene med 2-åring i 8-9 timer. Men det hele gikk forbausende greit. Jeg hadde med masse bøker, noen enkle leker og så kunne vi se film på stolryggen. Så bortsett fra at flymaten ikke var spesielt barnevennlig og en liten bæsjplosjon, så gikk turen over greit. Det ble litt verre da vi landet, for Alma syntes det var kjedelig å stå i køen til immigration, og prøvde å stikke av gjennom sperringene. Det var ikke så artig å måtte løpe etter med stor veske og jakker og greier, men jeg fikk tak i henne og vi ble sluppet inn i landet.
Vel framme på Newark, ble vi tatt i mot av Andreas, som hadde leid en stor amerikansk bil for anledningen. Den var i hvert fall større og kraftigere enn den slitne Opelen vi har hjemme. Jeg fikk kjøpt meg en stor "black unsweetened iced tea with lemonade" på Starbucks og Alma fikk en croissant å knaske på. Og så bar det mot New Haven.
Etter 2 timer med kjøring nordover fra New York, var det eneste vi orket litt middagshandling. Alma fikk lagt seg til riktig tid lokal tid(men aaaaaaalt for sent norsk tid) og jeg slet med å holde meg våken. Og første natten var litt ugrei. Men vi følte oss i hvert fall i form til å kikke litt rundt i New Haven. Andreas har bare gått de 5 minuttene fram og tilbake mellom leiligheten og universitetet, så han har heller ikke sett stort.
Det første vi måtte gjøre var å beundre bygget vi bor i. Det er opprinnelig bygget som kontorer for et telefonselskap i 1938 i Art Deco-stil. Nå er huset gjort om til "luxury apartments", men de har beholdt mange av de originale detaljene.
Etter å ha beundret huset en stund, kom vi oss ut på en liten svingom i nabolaget. Huset ligger som sagt rett ved universitetet, så vi fikk tittet litt på byggene, men må nok ta en nærmere titt en annen dag. En skikkelig sur vind gjorde at det ikke fristet å gå veldig langt. Derfor endte vi på brunch i stedet på Claires Corner Copia, en lokal veggisrestaurant. Maten var ok, men cupcakesene var skikkelig hjemmelagde og supergode. Amerikanere kan det med kake.
Andreas i parken:
Uæææh!
Deler av universitetet:
TIl middag ble det hentemat fra den lokale delien, og Alma fikk velge drikken selv. Like rosa som den fine ullkjolen :O
I dag måtte Andreas jobbe igjen, det er jo tross alt mandag. Jeg og Alma planla derfor en litt større ekspedisjon ut av sentrum. Vi ville shoppe på favorittbutikken Target! Målet var tegnestifter og ark og PlayDoh i leketøysavdelingen, billig maternitywear til hu mor, peanutbutter M&Ms til meg og alle der hjemme. Og mye mer. Jeg har vært bekymret for at Alma har blitt et lite rosa troll, men da hun fikk velge klær selv i dag, valgte hun en blå kjole og Lokomotivet Thomas-pysj *puh*.
Men før vi kom så langt som til shoppingen, måtte vi ta bussen. Jeg var litt bekymret, rett og slett fordi det var umulig å skjønne rutetider og finne stasjonsnavn på nett. Men jeg stilte opp på bussholdeplassen og etter en stund kom det en buss med det navnet jeg så etter. Ingen av holdeplassene hadde synlige navn, og bussjåføren sa heller ingen ting, men vi kom oss av bare en stasjon for langt unna Target. Target ligger i bilistland, og det er virkelig ikke meningen at man skal komme dit med fots. Planen min var å kombinere turen med en handlerunde i matvarebutikken på andre siden av veien. Men den veien hadde ingen fortau eller fotgjengerovergang. Så det var bare å krysse fingrene og løpe over i en fart. I kassakøen fikk Alma et lite trassutbrudd og alle damene rundt meg tilbød seg å passe på henne til jeg fikk hentet bilen. "Bilen? Jeg har da ingen bil. Jeg skal ta bussen." Damene holdt på å besvime, og jeg dro med meg skrike-Alma og en trillion poser mot bussholdeplassen. Hjemturen gikk nokså greit, men de to damene på benken ved siden av syntes nok jeg var litt rar som dro på så voldsom handletur med bare en trille til 2-åringen.
Nå er jeg i ferd med å undersøke hva man kan finne på med toddlers her i New Haven. Tenkte meg på barnemuseet i morgen, men det er visst bare åpent for allmennheten på fredag og lørdag. Så nå må jeg lete litt til. Fant en webside som heter Kidhaven, og har et lite håp om å finne gode tips der.
fredag 5. februar 2010
Det hev ein orkidé sprunge
Jeg klarer fremdeles ikke forstå at jeg har klart å få fram nye knopper på orkidéen min. Og nå har den første knoppen sprunget ut! Det betyr selvsagt bilde i bloggen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
