.. og så var det vår

Våren har kommet til suburbia og vi fant plutselig ut at vi har hage. Den er ikke stor, men den innebærer allikevel hagearbeid. Jeg er oppvokst i leilighet og Andreas har vel ikke akkurat frekventert plantesentre i oppveksten han heller, så vi har litt å lære.

Forrige helg var vi på besøk hos erfarne suburbiaboere som blant annet lærte oss å kutte alt som vokser oppover på epletrær. De bakte også verdens luftigste rundstykker, og jeg måtte herme denne helgen.



Etter rundstykkespising var det på tide å teste utstyret vi kjøpte på Plantasjen samme dag. Andreas fikk hengt opp hageslangen, og lånt naboens elektriske hekkesaks. Jeg gikk i gang med epletreet. Epletreet er nå vesentlig mye mindre, har langt færre grener og har nå en slags parasollform, som visstnok er bra for oss som satser på estetikk i tillegg til eplehøst. I hvert fall i følge sidene jeg fant via google. Så får vi se om det blir noen epler i løpet av sommeren.



Andreas syntes det var mye mer spennende med den elektriske hekkesaksen, og gikk med stor iver løs på begge hekkene våre. Og de ble faktisk veldig fine. Så jeg mener vi har bestått første del av hageeierskolen.

Neste prosjekt blir å rydde i skråningen og plante ut planter. Jeg har sådd noen frø inne; litt i seneste laget. Men jeg håper å få til noen krydderplanter i krukker, og kanskje en sukkerert eller to. Og det hele skal feires med neste helgs luftige gjærdeigsprosjekt, nemlig rosinboller. Nam!

Siste rest av vinter

Det har vært stille her på bloggen etter mye jobbing, strikkedilla(kommer tilbake til det) og påskeferie. Men vi fikk i hvert fall kost oss med siste rest av vinter på fjellet, før våren for alvor tar over.

Her er far og datter på hennes første skirenn sammen med mormor(som forøvrig endte med delt 1. plass!):

Noen ganger lurer jeg på hvor nestekjærligheten ble av

Jeg er nok ikke den eneste som har latt meg opprøre av saken til Fathia Ahmed Omar og hennes sønn Munir. Det kan føles som det er lite man kan gjøre, men man kan i hvert fall la sin stemme bli hørt og sende en mail til justisminister Knut Storberget og direktør i UNE, Terje Skjeggestad. Her kommer et forslag til mail jeg fikk tilsendt på Fjaseboka:


kopier dette og send til:

postmottak@une.no
postmottak@jd.dep.no
knut.storberget@jd.dep.no


La Fathia Ahmed Omar og Munir få returnere til Norge!

Til Knut Storberget og Terje Sjeggestad

Fathia Ahmed Omar (25) og hennes sønn ,Munir (6), ble sent ut av Norge til Italia for to uker siden, til tross for at hun hadde fått diagnosen posttraumatisk stresssyndrom og var under behandling etter grove overgrep.

Fathias fastlege og psykolog mener at Fathia ikke er i stand til å ta vare på seg selv og sønnen sin. Hun er avhengig av behandling både for sine psykiske og fysiske problemer, inkludert oppfølgingsbehandling etter den gjennomførte operasjonen.

Det er ingen ting som indikerer at hun vil få den behandlingen hun trenger fra italienske myndigheter. Hun har forsøkt å kontakte både politi og helsemyndigheter i Italia, men har blitt avvist alle steder. Hun får heller ikke tilbud om bolig eller annen form for hjelp.

Siden hun ble kastet ut av Norge, har hun bodd på en benk i Genova med sin seks år gamle sønn. Denne situasjonen er uakseptabel. Fathia og Munir burde aldri ha blitt sendt til Italia.
.

Vi ber om at Fathia Ahmad Omar og Munir Naji Ali blir hentet tilbake til Norge og at de får den medisinske behandlingen de trenger. Grunnet deres svært prekære situasjon ber vi om at saken blir tatt hånd om snarest.

Mvh

Død over scampien!

I hvert fall scampiforbruket, i følge Aftenposten.

Som er oppfølging av forrige bloggpost kan jeg altså melde om at Aftenpostens matspaltist forteller om lite miljø- og menneskevennlig scampiroppdrett. For en tid tilbake skrev Dagbladets matspaltist om at tunfisken må ryke. Så her er det bare å endre fisk- og skalldyrspreferanser i en fart!

Grønn fisk vs rødt kjøtt

Fjaseboka består nok mest av fjas, men i dag fulgte jeg en spennende tråd basert på statusrapporten til denne flinke bloggskriveren. Det hele begynte med at hun undret seg over om noen virkelig spiser så mye kjøtt at de må innføre kjøttfrie dager, slik som Paul McCartney ønsker. I kjølvannet av den diskusjonen dukket spørsmålet om fisk regnes som kjøtt opp, og ikke minst: Hva slags fisk er minst miljøskadelig å spise, og hvor stor forskjell er det for eksempel på rødt kjøtt og oppdrettslaks? Dette synes jeg var så spennende at det fortjener en egen post i bloggen.

Jeg har selv lest litt her og der om fisken, men er langt fra noen ekspert. Da vi bodde i New York, handlet vi en del på den lokale ferskvarebutikken, og der hadde de brosjyrer som opplyste om hvor bra eller dårlig for miljøet fisken vi spiste var. Den tok hensyn til måten fisken var fanget på, om den var fanget vilt eller var oppdrettsfisk og til sist om det var en fisk det blir drevet overfiske på eller ikke. Slik var det veldig lett å gjøre gode fiskevalg.

Dessverre er det vanskelig å finne ut av slike ting når man står ved hjemlige fiskedisker. Det står ikke noe om hvor mange kilometer havbunn som er trålet i stykker for å fange fisken, eller hva slags fór oppdrettsfisken har fått for å vokse seg stor, feit og litt smakløs. Men noen av vennene til den nevnte bloggskriveren kom med noen interessante lenker som kan være til hjelp for den som ønsker å være en bevisst fiskespiser. Slate skriver litt om hva slags fisk du bør velge, og om hva man bør tenke på når man kjøper fisk. Forskning.no forteller om hvor skadelig tråling kan være.

Jeg har så langt ikke kommet opp med noe godt svar på hvordan trålet fisk ligger an i forhold til rødt kjøtt, men mens jeg leter etter svar, skal jeg vurdere å utvide antall veggismatdager. Så hvis du har en god veggisoppskrift å dele med meg, legg den gjerne ut her!

Andre gode lenker om fisk:
Monterey Bay Aquarium Seafood Watch

Earteasy Sustainable Seafood
(Et lite p.s. På den grønne listen i sistnevnte lenke står Arctic Char. Den kjøpte vi mye av i NY, og den fisken knuser laksen på smak! Nam!)

Bostontur

Det er et par dager siden helgen nå, men nå kommer endelig en rapport fra våre to dager i Boston. New Haven ligger ca. midt mellom New York og Boston, og da vi har sett ganske mye av NY tidligere, falt valget for helgens reisemål på Boston. Vi skulle egentlig kjøre bil, men fant til slutt ut at tog var litt mer avslappende for far i huset og litt morsommere for 2-åringen.

Jeg har aldri kjørt med tog i USA før, og gledet meg masse. Jeg har jo sett Amtraks vogner på film, og nå skulle jeg endelig få muligheten til å sitte i en slik en selv. Det må sies at togreisen ikke skilte seg så mye fra andre togreiser, men vi fikk i hvert fall sett mye mer av landskapet enn vi hadde fått sett fra bilen. Motorveiene går som regel langs ganske kjedelige strekninger, men toget gikk helt ute ved kysten. Både Connecticut og Massachusetts viste seg fra sin beste side, og kunne by på masse fine hus i den stilen jeg forbinder med New England. Veldig veldig idyllisk; akkurat som det ser ut i filmatiseringene av John Irvings bøker.



Etter 2,5 time på tog var vi endelig framme i Boston. Mange vi kjenner skryter uhemmet av byen, mens andre synes den er litt glatt og kjedelig. Jeg bestemte meg for å ha et åpent sinn. Etter å ha levert bagasjen på hotellet vårt, The Taj Boston(uttales Taaaaaajjj, som i Taj Mahal), svingte vi rett inn på Newbury Street, som er byens handlegate. Vi fikk oss både nye sko, jakker og bukser, før klokken ble mange og vi syntes det var greit å sjekke inn på hotellet. Vi vurderte et øyeblikk å spise middag ute, men Alma var både sliten og lei, så det ble room service i stedet.

Rommet vårt var stort som det skal være her borte, og pyntet med gullbelagte jukseantikviteter og tunge tepper og gardiner. Herlig. I rommet ved siden av startet festen omtrent da vi satt oss til bords med middagen, men da de gikk ut i ti-tiden, tenkte vi ikke noe mer på det. Vi voksne leste hver vår bok, så en halvdårlig film og la oss til å sove. Midt på natten våknet jeg brått av at noen skrek: "Get your f*****g ass in the elevator" og gråtende jenter og slamrende dører. Det viste seg at festmenneskene hadde bestemt seg for nachspiel. Til tross for gjentatte advarsler fra vaktene, ville de ikke gi seg, og dermed kom politiet for å kaste dem ut. Dette fikk jeg vite da jeg ringte ned til resepsjonen og vennligst ba noen komme for å dempe festingen. En av jentene på festen mistet skoene sine i tumultene og nektet å bli med politiet før hun fikk noen sko. Jeg vurderte å kaste mine ut på gangen bare for å få henne til å hode kjeft, men lot det heldigvis være. Venninnen hennes ringte pappaen sin for å få han til å hente, men jeg mistenker at frk. drita-full-og.hysterisk-uten-sko måtte bli med snuten.

Alma våknet til vanlig tid(altså tidlig), og dro med seg to trøtte foreldre ned på frokost. Vi bestemte oss for å fråtse skikkelig, i hvert fall jeg og Alma. Det ble både blåbærpannekaker, speilegg, bacon, stekte poteter og alt annet som er godt til frokost. Andreas spiste havregrøt. Regningen kom på 65 dollar og jeg signerte fornøyd. Ved utsjekkingen klagde jeg igjen på den bråkete festen, og fikk jammen meg trukket fra hele frokosten fra regningen. Enda mer fornøyd!

Søndagen skulle bli litt mer barnevennlig enn lørdagens shopping. Vi spaserte gjennom Bostons Public Garden, som en en slags miniatyrutgave av Central Park i NY. Det var vel omtrent her jeg kom på at Boston minnet meg om en Disneyutgave av NY. Bare hvite, pene mennesker i sosseklær, og ikke en antydning til søppel i gatene. Alle husene var velholdte og jeg så ingen gærninger. Så jeg skjønner han som mente at Boston kan virke litt kjedelig. Men samtidig var det utrolig hyggelig å traske gjennom parken og ned gatene til Akvariet. For det var det som var målet for dagens tur.





New England Aquarium er tydeligvis et populært utfartssted for Bostonfamilier på søndager, men vi har heldigvis såpass tidlig ute at vi slapp alt for lange køer. Alma elsket det fra første sekund, og syntes alt var moro, bortsett fra haiene. Hun så på oss med spørrende øyne og sa: "Ikke ta oss? Nei?". Og neida, haiene kunne ikke komme gjennom glasset for å ta oss. Det aller morsomste var selene i utendørsbassenget. Fikk tatt en finfin video av far og datter som hyler av begeistring, men den videoen havner nok ikke her på bloggen.





Vi fikk oss også en deilig barnevennlig lunsj på akvariet, før vi gikk ut for å sjekke omgivelsene. Vi fikk med oss Faneuil Hall, som viste seg å bare bestå av restauranter og butikker, før vi ble kalde og bestemte oss for en taxi opp til Newbury Street igjen for litt siste liten-shopping og kakespising. Deretter bar det til togstasjonen. Toget var dessverre litt forsinket, men Alma tok det pent. Hun var i strålende humør og underholdt kupeen med utallige versjoner av "Bæ, bæ lille lam" og "Fader Jacob". Den langbeinte italieneren som satt ved siden av meg utbrøt begeistret: "She is fantaaaaastic! " i det vi gikk av toget. Jeg tror ikke det var sarkastisk ment.

Mandag og tirsdag har vært nokså rolige dager med litt lek i parken og eventyrstund på biblioteket. I morgen er min siste hele dag i New Haven, for på torsdag kaller jobb i Washington, DC.

.. og vi har også lært oss litt spansk. Og andre historier

De gangene Alma ikke ser på Ole Brumm-DVDen hun fikk i julegave av onkel Jussi, så synes hun det er stas med Dora. Og Dora går jammen meg på tv her borte også(kanskje fordi det er laget her?). Men her lærer hun ikke engelsk, men spansk. Onsdag var som kjent innedag på grunn av uvær, og da kom Dora på iTunes godt med. Så nå kan jeg både si pequeño, grande og azul! Og ikke nok med det, vi har også sett på "Ni hao Kai-Lan" på Nickeloden og kan nå et kinesisk ord til: Ni hao. Prøvde å lære meg snø også, men det har jeg glemt.

I går var heldigvis været bedre, og det var på tide å komme seg bort fra de ekstremt pedagogisk korrekte amerikanske barneprogrammene(og de svært psykedeliske a la "Yo Gabba Gabba"). Vi bestemte oss for en ny tur på biblioteket for å bli med på eventyr- og sangstund. Denne gangen var det ikke så mange kinesere, og en annen dame som sang og fortalte. Denne damen hadde nok forlest seg på pedagogikk og glemt litt hvordan ting er i virkeligheten. Hun var fryktelig opptatt av at alle måtte være stille og følge med, for 0-3-åringer trenger stillhet for å konsentrere seg. Når så du sist en 0-3-åring som satt helt stille i mer enn 30 sekunder? I tillegg sang hun bare hver sang 2 ganger, så når barna endelig var med på greiene, så hadde hun hoppet videre til neste sang. Alma syntes forståelig nok at det var mer spennende å bygge med duplo.

Etter sangstunden ble det lunsj med Andreas igjen. Denne gangen på den lokale bagelkafeen. Planen var å gå videre på tur, men fordi Alma nærmest sovnet med ansiktet i cream cheesen, så bestemte vi oss for å dra hjem igjen. Så mens hun snorket i sengen, fikk jeg jobbet litt og sett en episode med "Lost"(siste sesong, skjønner ikke hvordan de skal klare å nøste sammen alle de løse trådene).

I dag våknet vi friske og uthvilte til en ny dag. Dessverre var kjøleskapet nesten tomt, og jeg innså at det var på tide med nok en tur til bilistland. Denne gangen ringte jeg etter taxi og fikk han til å kjøre oss til nærmeste Stop & Shop. Jeg drømte meg bort langs metervis med artige og ukjente produkter, mens Alma storkoste seg i handlevognbilen sin. Mobilen min vil av en eller annen grunn ikke ringe her i landet, men vi fikk heldigvis kapret en taxi til hjemturen også. Da var det igjen på tide med lunsj, og denne gangen møtte vi Andreas på Judies European Bakery. Vi lurte litt på hva som var så europeisk ved den, men de hadde i hvert fall utrolig god hjemmelaget tomatsuppe. Denne gangen klarte Alma å holde seg våken, så vi tok oss en rundtur i parken.

Parken ligger rett ved der vi bor og omtrent midt i det som må være sentrum av New Haven. I dag var den full av snø og Alma kunne entusiastisk løpe rundt uten å være redd for biler og andre skumle ting.



Men hva er det der oppe?



Ekorn!



Vi rakk også litt shopping på Urban Baby, før vi etter x antall tryn i snøen fant ut at det var greit å gå inn igjen. I og med at Alma har sovet på dagtid denne uken, noe hun egentlig har sluttet med, spurte jeg om hun var trøtt. Neida, her skulle det ikke soves. Men etter kort tid med litt klatring i sofaen, ble det stille bak meg. Og her er hva Photo Booth på Macen klarte å fange opp:



Ikke trøtt, nei?

Nå ligger vi henslengt i sofaen og lader opp til togtur til Boston i morgen. Jeg har hørt mye pent om byen, og gleder meg til å endelig få se den.