Mens vi ventet på stormen...

Tonje og David har vært på besøk her i en ukes tid, og i går hadde vi endelig tid til å være ordentlige verter og ta dem med ut på tur. Tidligere i uken tok vi dem med på nok et vellykket besøk på Market Place, og så dro de på vift til Portsmouth, NH, og Portland, MA, før de kom tilbake hit.

Men i går tok vi altså turen til Burlington i Vermont. Det er Vermonts største by, men ikke hovedstaden, noe vi trodde. Det er en særdeles hyggelig by som ligger ved Lake Champlain. På andre siden av vannet finner man staten New York.



Det er ingen stor by, men ga en deilig urban følelse fra oss fra landet. De har universitet der som ikke er Ivy League, noe som gjorde at vi så en del flere ustreite mennesker enn i Hanover. Vi fikk med oss lunsj på Main Street, marked og spasertur langs stranden. Vi kunne sikkert ha fått til litt shopping også, men barna orket ikke så mye, og dessuten hadde vi lovet Alma en tur på Ben & Jerrys-fabrikken.

Det fikk vi jammen til(var nok noen av oss voksne som gledet seg også..). Vi meldte oss på 30 minutters omvisning som endte med testing av is. Men det var bare en liten is, så på vei ut koste vi oss alle med de største isene vi noen gang har sett. Jeg feiget ut med en sitron- og bringebær-smoothie, men de andre slo til med sjokoladedyppet iskjeks med både to og tre kuler.





Jeg ville kanskje ikke ha reist bare for fabrikkens skyld, men jeg anbefaler absolutt å stoppe der hvis man uansett skal forbi.

Ristet, ikke rystet

Jeg satt ved kontorpulten og ante fred og ingen fare da jeg plutselig følte at alt rundt meg begynte å snurre og jeg var sikker på at jeg fikk et eller annet anfall. Så hørte jeg knakingen i vegger og tak, og skjønte at det var noe som skjedde med bygget.

I et lite øyeblikk tenkte jeg det måtte være en bombe, med tanke på sommerens hendelser i Oslo, men mangelen på smell fikk meg til å innse at jeg jammen opplevde mitt første jordskjelv.

Kontoret mitt består stort sett av folk fra lite jordskjelvrammede områder, så selv om det ikke ristet så mye, så kom alle seg opp av stolene og virret forvirret rundt.

Da vi så ut av vinduet, så vi at alle ingeniørene fra Thayer School of Engineering løp ut, mens vi på bissniss-skolen holdt oss innendørs. Men bør kanskje gjøre som ingeniørene neste gang? Eller skal man kanskje bare kaste seg under bordet?

Nå er heldigvis ikke østkysten kjent for så store skjelv, så vi får håpe vi slipper å finne ut av hva man skal gjøre. Og heldigvis gjorde ikke skjelvet noe særlig skade lenger sør der det faktisk var kraftig.

Import/export

I et ubetenksomt øyeblikk takket jeg ja da mamma tilbød seg å pakke ned noen molter Andreas kunne ha med seg i bagasjen fra Norge. Man skal vel strengt talt ikke ta med bær over grensen, men det sjekkes jo aldri. Bortsett fra denne gangen på Boston Logan. Ca. annenhver koffert ble åpnet opp, men ikke den som inneholdt bittelitt av Telemarks gull



Så enhver som får smake på dette moltesyltetøyet skal få høre hvordan mine foreldre i timesvis har slitt på moltemyrene for å plukke disse, og hvordan min ektemann risikerte alt for å få dem med seg hit. De finnes visst her også, men jeg kan ikke si å ha sett noe til salgs. Og ikke vet jeg hvor de er best å plukke.



Bortsett fra syltetøykoking, gikk gårsdagen med til å teste nye sko. De første skoene faktisk. De er litt uvante, men det er visst ganske morsomme å ha på.



Vi hadde også besøk av våre tyske venner som flytter tilbake til Tyskland i morgen. Trist for oss, og vi må prøve å finne noen nye expatvenner vi kan slarve med.

Jeg hadde håper på en sykkeltur i dag, men truende uværsskyer gjorde at vi bestemte oss for å dra et sted med bil i stedet. Vi dro til The Cornish Fair i... Cornish. Det var vel en god blanding av dyrsku og tivoli, og absolutt helt perfekt søndagsunderholdning for store og små.

Vi fikk hilse på kuer og sauer, spist søppelmat og is og selvsagt snurret litt i karusellene.





Nå sitter vi og hører vinden ule og tordenværet smelle, for to dager med hett og lummert vær må jo bety "Severe weather"-varsel på Weather.com. På vei hjem i bilen i dag så vi det lynte og smalt samtidig, så det var både nærme og heftig. Nå er det lenger unna, men på ekte New England-vis regner det i bøtter og spann. Og himmelen lyses stadig opp av store lyn. Men jeg tør håpe på bittelitt lavere luftfuktighet i morgen når vi få etterlengtet besøk fra Norge.

Fra egen hage

Rådyrene og woodchuckene spiste opp mesteparten av hageprosjektet mitt, men tomatene rørte de ikke. Og nå kan de straks høstes!

Augusthelg i Hanover

Mannen i huset har dratt på ferie fra familielivet og skal kose seg med å undervise masterstudenter i Oslo i en ukes tid. Fordi han skulle forlate oss så lenge, syntes jeg det var lett og rimelig at han spanderte barnevakt og 3-retters middag på meg før han dro. Det er ikke utpreget mye "fine dining" å oppdrive i Hanover, men vi bestemte oss for å prøve byens nye restaurant, Market Table. Det meste av maten der er produsert lokalt og er selvsagt økologisk. En kollega av meg sa de hadde mye rart på menyen, men at det de spiste var godt. Og det kan jeg skrive under på. Maten var super og desserten enda suprere.

Og det aller beste er selvsagt at det er et av de få stedene med uteservering!
Vi fikk nesten til urban følelse der vi satt.



I går tok jeg med meg Alma på handletur. Vi skulle finne en bursdagsgave til nabogutten og handle mat. På veien måtte vi stoppe og se på alle grisene og revene som står rundt omkring i byen. Jeg er litt usikker på hva greia egentlig er, men grisen og reven er over alt, og nå er de også pyntet av forskjelllige kunstnere. Jeg lover å finne ut av mysteriet i en annen bloggpost.



I dag hadde vi første dagen alene, og i og med at det var lovet regn, tok jeg med barna på Montshire Museum. Det er områdets svar på Teknisk Museum og rett og slett et genialt sted å ta med barna. De har til og med en egen utstillingsdel for barn under 5 år, så både Axel og Alma storkoste seg. Og jeg også, for jeg blir aldri lei sånne steder.

Her ser Axel på fisk:



Og begge leker seg med luft og badeball.



Etter utflukten var vi sultne og fant veien til byens andre utservering, nemlig Salt Hill. Alma nøt sin Mac n Cheese, Axel drakk smoothie og jeg koste meg med en grilled chicken sandwich med aioli, spinat og feta.



Nå ligger alle og hviler i enten seng eller sofa for å lade opp til ettermiddagens bursdagsfest hos naboen.

Or i en t-ring.

Orientering.
En hel dag med sånt.

Det er det jeg har brukt mandagen til. For når man begynner å jobbe på en amerikansk arbeidsplass, trenger man åpenbart en hel dag på å lære om benefits og andre ting. Jeg vet ikke om det er vanlig, men colleget tar i hvert fall sin oppgave seriøst og setter av en hel dag til slikt.

Jeg og en hel gjeng nyansatte satt på et møterom hos HR-avdelingen og så på powerpointer om diversity, helseforsikring, pensjonssparing, underlige skatteregler som jeg begynner å skjønne litt av nå og selvsagt noen ord om sikkerhet. Det er mye å sette seg inn i, spesielt for oss som er vant til at ting går automatisk og NAV som betaler(nesten alltid). Helseforskringen har vi nå forstått, men pensjonssparingen grubler vi fremdeles på. Og så kan man sette av opptil 5000 dollar i året på en egen konto som kan brukes til å betale barnehage med. Disse pengene slipper man å betale skatt av, men de kan bare brukes til barnepass og MÅ brukes innen utgangen av året. Eller *grøss* mister man pengene. Og sånn fortsetter det med nye regler.

Jeg har også mottatt min første lønnssjekk. Det er merkelig at man fremdeles bruker sjekker her, og spesielt at så mye ordnes med sjekk. Jeg kan få lønnen rett inn på konto, men for å få det måtte jeg levere kontonummer, routingnummer OG en tom sjekk som skulle være bevis på at kontonummeret er mitt. Jeg prøvde å ikke himle alt for mye med øynene, men måtte himle litt. Det er et stykke igjen til banken vår får egen iphoneapp, tror jeg.

Når jeg ikke løper rundt på orienteringer, for det har vært mange sånne, så begynner jeg å føle at jeg har begynt å jobbe på ordentlig. Jeg har sendt ut e-poster og tatt telefoner som Ida fra Executive Education. Jeg har hatt mitt første telefonmøte, fått klapp på skulderen for en god idé, gjort noen bommerter og innimellom følt at jeg vet hva jeg gjør.

Jeg vet jo egentlig veldig godt hva jeg gjør, men det er annerledes å jobbe på et nytt sted, og spesielt i et annet land. Arbeidskulturen er annerledes, og det er mange småting jeg må finne ut av. Jeg har skrevet om amerikanernes hilsemani før, og på kontoret går det også mye i "How are you?" dagen lang. Jeg må kle meg i business casual eller penere, og prøver å finne ut av hva jeg liker som kan falle inn i den kategorien. Arbeidsuken er lenger, og folk jobber generelt mer. Det er færre sykedager, og feriene er kortere. Lønnen på mitt nivå er lavere, men skatt er nesten ikke-eksisterende. Og så må jeg liste meg rundt for å finne ut av hvordan stemningen på kontoret egentlig er. Hvem kan man snakke åpent med? Hvem liker seg best alene? Hvem vil ikke dele? Hvem deler for mye? Hvem spiser lunsj hvor og når? Hvor mange kaffepauser tar man?

Her hjemme går dagene med til å heie på Axel, som tok sine første skritt for en uke siden. Det blir flere for hver dag som går, og her ser vi han på vei fra et bord til et annet:

Jeg mistet veien

Ja, ikke jeg, altså. Det var Alma som mistet veien.

"Mistet veien?"

"Ja, jeg mistet veien."

"Aaaah, du gikk deg bort?"

Det er tydelig hvilket språk som påvirker barna mest her i huset.

Ellers kan jeg melde om akutt hjemlengsel da jeg leste Are Kalvøs blogginnlegg om hva som er fint i Norge. Det er fint her, men det er søren meg mye fint der hjemme også.

I går ble jeg spurt om hvorfor i all verden vi hadde flyttet fra "verdens beste land" til USA. Mannen som spurte kunne ikke fatte hvordan man kunne flytte fra så godt som gratis helsetilbud og lange permisjoner og ferier. Jeg mumlet noe om bedre forskningsinstitusjoner i USA, men begynte å lure litt selv et lite øyeblikk.