Husmorferie

Taxi var bestilt dagen før, bussbilletten kjøpt for lenge siden.. Det var bare å forberede seg på en bekymringsfri reise ned til New York der jeg skulle tilbringe tid med norsk venninne, shoppe, spise god mat og dra på museum.

Så sto jeg der med kofferten pakket og ventet på taxien. Som ikke kom. Så jeg ringte, og da sa damen at hun akkurat hadde satt av en annen kunde og var på vei. Jaha, sa jeg. Bussen min går halv syv, rekker vi det? Jada. Ikke noe problem.

Så kommer det fram at hun ikke vet hvor hun skal hente meg og ber meg forklare veien på telefonen. Så sier hun at hun ikke kan kjøre mer enn 20 miles i timen pga tåken. Jaha, sier jeg. Bussen min går halv syv. Og det er ikke lenge til.

Etter mye om og men kommer hun og jeg begynner å innse at den bussen kommer jeg aldri til å rekke. Vi nærmer oss holdeplassen, og hun sier hun ser bussen. Jeg ser bare lysene fra Hanover Inn og ingen buss. Klumpen i halsen vokser, og jeg begynner å tro at jeg kan se langt etter husmorferien. Så tenker jeg at jeg kan leie bil og kjøre ned, men heldigvis ringer Andreas og minner meg på at jeg kan jo prøve å ta fly fra Lebanon.

Før vi kommer så lang har jeg allerede brølt "I f*****g called you yesterday!!" og fortalt at det er helt uakseptabelt å ikke komme til avtalt tid. I hvert fall ikke uten å ringe og si fra.

P&P taxi bruker vi ikke mer.

Vel framme på flyplassen på Lebanon får jeg vite at joda, det er plass på flyet. Vips har jeg betalt 160 dollar og må vente på at tåken letter.



Da den endelig lettet, kunne jeg gjøre meg klar for en litt over 1 times flytur i en bitteliten Cessna. Piloten så ut som han var 16, men gjorde en god jobb.



Vel framme i White Plains, et sted i staten New York, sto en laaaang limousin som ventet på meg og de andre som skulle inn til byen. Og der satt vi i 40 minutter og så på den tomme baren og snakket om alt vi skulle gjøre i New York.



Etter en noe hektisk morgen var det fint å sjekke inn på hotellet, hilse på Ida, spise lunsj i Park Slope, spasere videre til loppemarkedet i Fort Greene, rote på t-banen og endelig møte tyskerne i Williamsburg og etter noen timer innse at man har vært ute lenge og at det er på tide å ta turen tilbake til hotellet.

Og så så jeg huset vi bodde i da vi var her i 2008.

Oppdatering av husmorhjørnet

Det har vært stille på håndarbeidsfronten i sommer, men nå som høsten er her, har jeg tryller fram denne kortermede boleroen til husets nesten 4-åring.


Og her er resultatet av maleseansen hos Tip Top Pottery forrige helg. Mine sushiskåler ligger foran, og bak ses Almas hest og smykkeskrin.

Høst i Hanover

Jeg var litt trist for at den(i hvert fall for en nordmann) nesten evige sommeren er over, men til tross for regn og sur vind, kom vi oss ut en tur. Mens Andreas malte vinduskarmer og Axel sov, tok jeg og Alma med sykkelen ut på tur i nabolaget. Og våre amerikanske naboer fikk se en av byens to barn med regnbukser. De bruker nemlig ikke slikt her.

Ikke noe snikksnakk, gi meg keramikk, takk

Men først:

Det er lit rart å tenke på at det er et år siden sist vi gjorde dette. Altså så på amerikansk fotball. En ting er at det er rart at vi i det hele tatt ser på fotball, men i fjor tuslet jeg rundt med en liten tass hengende i bæresele på magen og følte meg passe lost in translation i et nytt land.

I år kunne vi selvsikkert vandre rundt og hilse på alle vi kjenner. For vi kjenner litt flere nå, og det er en skrekkelig liten by og dermed er det vanskelig å unngå å treffe folk man kjenner.

Som vanlig så vi lite fotball og desto mer til grillmat og hoppeslott. Og så måtte vi vise litt amerikansk kultur til barnas bestemor som er på besøk fra Norge. Hun og Alma var aller mest opptatt av å klatre opp på toppen av tribunen.



Jeg lot meg fascinere, men ikke så mye imponere, av denne politimannen.



Alt dette skjedde forrige helg, og dagen etter gjorde vi noe enda mer amerikansk og landlig, nemlig dro på fair. Vi har vært på fair før, men denne gangen gangen var det snakk om Tunbridge Fair, eller World´s Fair som de kaller det selv. Uproft nok klarte jeg å glemme kamera, så jeg fikk ikke tatt bilder av verdens største porsjon løkringer(som de kalte small), karuseller, premiekyr, grisermed tutu, nordstatssoldater, ballongklovn og alt det andre som skjedde. Men moro var det.

Nå er det ny helg igjen, og i dag var vi invitert med på Tip Top Pottery for å male keramikk. To nesten fireåringer og tre voksne satt seg ned og malte av hjertens lyst. Jeg malte to skåler til soyasaus; hendig når vi spiser sushi.



Alma malte en hest og et lite skrin som visstnok er gave til naboguttene(men jeg mistenker nok at hun selv er mer interessert i slikt enn gutta). Nå må vi vente en ukes tid på at kunstverkene våre blir glasert og brent, og så kan vi hente de ferdige produktene. Jeg lover selvsagt å oppdatere med bilder av mine vakre sushiskåler.



Resten av dagen kunne vi sløve i 27 varmegrader og skravle litt med stakkars bestefar som er på studietur i Essen i stedet for å kose seg her med oss i junaiten. Lurer på om han angrer?

Oppå fjellet

Flomskadene i Vermont førte til at mitt første enkle 2-dagersprogram på jobben ble et aldri så lite off site arrangement ved Mount Washington. På selveste Mount Washington Hotel i Bretton Woods.

Hotellet er bygget i såkalt "European Style", noe som betyr enormt og overdådig og enormt overdådig. Store rom, mange søyler og pynt og fjas. Jeg må innrømme at jeg tenkte "ooooooh" da jeg først kom inn, for jeg har ikke bodd noe lignende sted. Og for å være ærlig, så bodde jeg ikke på selve hotellet. Vi vanlige dødelige fikk bo på det nærliggende Bretton Arms Inn, som hadde egen shuttlebuss opp til hovedhotellet.

New Hampshiretåken ligger spesielt tykt over landskapet når man er så høyt oppe, og hver morgen kunne jeg spasere(man MÅ nemlig ikke ta shuttlebussen) mot det spøkelsesaktige bygget.



Jeg burde jo selvsagt hatt med økonomektemannen opp der hvor Bretton Woods-avtalen ble underskrevet, men som plaster på såret knipset jeg noen bilder.

Dette er "The Golden Room" der avtalen ble signert.



Nemlig.



Og her er han Keynes.



Grunnen til at så mange reiser opp dit er selvsagt fjellene, der man kan vandre rundt når det ikke er snø, og når snøen kommer er det både fine nedoverbakker og bortoverløyper. Her er utsikten fra hotellet til selveste Mount Washington.



Stedet er virkelig staselig med både golfbane, spa, innendørs- og utendørsbasseng, mange restauranter og innendørs "handlegate"(!). Det hele er så feiende flott at man til enhver til er omringet av personer som vil yte deg service. Det er på en måte fint, men også slitsomt når man blir avbrutt i frokosten fire-fem ganger av folk som spør om det smaker, vil gi deg påfyll og ellers vil høre alt om den absurd dyre frokosten du er i ferd med å dytte i deg. Det var også påfallende at jeg traff på de samme personene rundt på hotellet uansett når på døgnet man beveger seg rundt. Og jeg overhørte også en samtale mellom et par av dem der den ene klaget over at hun var sliten etter gårsdagens 22-timersvakt og ikke så fram til dagens 18-timersvakt. Men i morgen skulle hun bare jobber 10 timer. Jeg smilte litt ekstra til alle ansatte etter det, og tipset visst godt også.

Sommer i september

Det er på dager som i går at hjemlengselen ikke er så ille.
Når vi ser værvarsel fra Oslo som viser 15 grader og regn, og ser bilder av folk i varme jakker, så føles det ekstra godt å dra fram badetøyet enda en gang for å ta en tur til Storrs Pond.



Barna holdt ut i timesvis der de gravde i sanden, jaktet på småkryp, lekte med nabobarna og husket og klatret.

Besøk

På vinduet.