Ikke noe snikksnakk, gi meg keramikk, takk

Men først:

Det er lit rart å tenke på at det er et år siden sist vi gjorde dette. Altså så på amerikansk fotball. En ting er at det er rart at vi i det hele tatt ser på fotball, men i fjor tuslet jeg rundt med en liten tass hengende i bæresele på magen og følte meg passe lost in translation i et nytt land.

I år kunne vi selvsikkert vandre rundt og hilse på alle vi kjenner. For vi kjenner litt flere nå, og det er en skrekkelig liten by og dermed er det vanskelig å unngå å treffe folk man kjenner.

Som vanlig så vi lite fotball og desto mer til grillmat og hoppeslott. Og så måtte vi vise litt amerikansk kultur til barnas bestemor som er på besøk fra Norge. Hun og Alma var aller mest opptatt av å klatre opp på toppen av tribunen.



Jeg lot meg fascinere, men ikke så mye imponere, av denne politimannen.



Alt dette skjedde forrige helg, og dagen etter gjorde vi noe enda mer amerikansk og landlig, nemlig dro på fair. Vi har vært på fair før, men denne gangen gangen var det snakk om Tunbridge Fair, eller World´s Fair som de kaller det selv. Uproft nok klarte jeg å glemme kamera, så jeg fikk ikke tatt bilder av verdens største porsjon løkringer(som de kalte small), karuseller, premiekyr, grisermed tutu, nordstatssoldater, ballongklovn og alt det andre som skjedde. Men moro var det.

Nå er det ny helg igjen, og i dag var vi invitert med på Tip Top Pottery for å male keramikk. To nesten fireåringer og tre voksne satt seg ned og malte av hjertens lyst. Jeg malte to skåler til soyasaus; hendig når vi spiser sushi.



Alma malte en hest og et lite skrin som visstnok er gave til naboguttene(men jeg mistenker nok at hun selv er mer interessert i slikt enn gutta). Nå må vi vente en ukes tid på at kunstverkene våre blir glasert og brent, og så kan vi hente de ferdige produktene. Jeg lover selvsagt å oppdatere med bilder av mine vakre sushiskåler.



Resten av dagen kunne vi sløve i 27 varmegrader og skravle litt med stakkars bestefar som er på studietur i Essen i stedet for å kose seg her med oss i junaiten. Lurer på om han angrer?

Oppå fjellet

Flomskadene i Vermont førte til at mitt første enkle 2-dagersprogram på jobben ble et aldri så lite off site arrangement ved Mount Washington. På selveste Mount Washington Hotel i Bretton Woods.

Hotellet er bygget i såkalt "European Style", noe som betyr enormt og overdådig og enormt overdådig. Store rom, mange søyler og pynt og fjas. Jeg må innrømme at jeg tenkte "ooooooh" da jeg først kom inn, for jeg har ikke bodd noe lignende sted. Og for å være ærlig, så bodde jeg ikke på selve hotellet. Vi vanlige dødelige fikk bo på det nærliggende Bretton Arms Inn, som hadde egen shuttlebuss opp til hovedhotellet.

New Hampshiretåken ligger spesielt tykt over landskapet når man er så høyt oppe, og hver morgen kunne jeg spasere(man MÅ nemlig ikke ta shuttlebussen) mot det spøkelsesaktige bygget.



Jeg burde jo selvsagt hatt med økonomektemannen opp der hvor Bretton Woods-avtalen ble underskrevet, men som plaster på såret knipset jeg noen bilder.

Dette er "The Golden Room" der avtalen ble signert.



Nemlig.



Og her er han Keynes.



Grunnen til at så mange reiser opp dit er selvsagt fjellene, der man kan vandre rundt når det ikke er snø, og når snøen kommer er det både fine nedoverbakker og bortoverløyper. Her er utsikten fra hotellet til selveste Mount Washington.



Stedet er virkelig staselig med både golfbane, spa, innendørs- og utendørsbasseng, mange restauranter og innendørs "handlegate"(!). Det hele er så feiende flott at man til enhver til er omringet av personer som vil yte deg service. Det er på en måte fint, men også slitsomt når man blir avbrutt i frokosten fire-fem ganger av folk som spør om det smaker, vil gi deg påfyll og ellers vil høre alt om den absurd dyre frokosten du er i ferd med å dytte i deg. Det var også påfallende at jeg traff på de samme personene rundt på hotellet uansett når på døgnet man beveger seg rundt. Og jeg overhørte også en samtale mellom et par av dem der den ene klaget over at hun var sliten etter gårsdagens 22-timersvakt og ikke så fram til dagens 18-timersvakt. Men i morgen skulle hun bare jobber 10 timer. Jeg smilte litt ekstra til alle ansatte etter det, og tipset visst godt også.

Sommer i september

Det er på dager som i går at hjemlengselen ikke er så ille.
Når vi ser værvarsel fra Oslo som viser 15 grader og regn, og ser bilder av folk i varme jakker, så føles det ekstra godt å dra fram badetøyet enda en gang for å ta en tur til Storrs Pond.



Barna holdt ut i timesvis der de gravde i sanden, jaktet på småkryp, lekte med nabobarna og husket og klatret.

Besøk

På vinduet.

Etter flommen

Vi var ganske eplekjekke her vi satt og fniste av lite regn og fraværende vind, men dagen etter viste det seg at regnet gjorde enorm skade på andre siden av elven(og litt på denne siden også). Små steder som Quechee mistet historiske broer og fikk ødelagt sine største turistattraksjoner, hele Woodstock ble lagt under vann og mistet drikkevannet og hele 11 tettsteder er fullstendig isolert. Flere vi kjenner er uten strøm og vei.

Halve West Lebanon, der alle de store butikkene ligger, er ødelagt av flom, noe som selvsagt har store konsekvenser for området. Mange har ingen jobb å gå til, og opprydningsarbeidet kan ta mange måneder.

Og selv har jeg brukt to arbeidsdager på å finne 50 hotellrom til tilreisende som skulle bo i området neste uke. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, nå får jeg nemlig tatt meg en tur til Mt Washington og Bretton Woods.

Værrapport fra nesten 4-åringen

(Som er mest bemkymret for at strømmen skal gå sånn at tven ikke virker).

Mens vi ventet på stormen...

Tonje og David har vært på besøk her i en ukes tid, og i går hadde vi endelig tid til å være ordentlige verter og ta dem med ut på tur. Tidligere i uken tok vi dem med på nok et vellykket besøk på Market Place, og så dro de på vift til Portsmouth, NH, og Portland, MA, før de kom tilbake hit.

Men i går tok vi altså turen til Burlington i Vermont. Det er Vermonts største by, men ikke hovedstaden, noe vi trodde. Det er en særdeles hyggelig by som ligger ved Lake Champlain. På andre siden av vannet finner man staten New York.



Det er ingen stor by, men ga en deilig urban følelse fra oss fra landet. De har universitet der som ikke er Ivy League, noe som gjorde at vi så en del flere ustreite mennesker enn i Hanover. Vi fikk med oss lunsj på Main Street, marked og spasertur langs stranden. Vi kunne sikkert ha fått til litt shopping også, men barna orket ikke så mye, og dessuten hadde vi lovet Alma en tur på Ben & Jerrys-fabrikken.

Det fikk vi jammen til(var nok noen av oss voksne som gledet seg også..). Vi meldte oss på 30 minutters omvisning som endte med testing av is. Men det var bare en liten is, så på vei ut koste vi oss alle med de største isene vi noen gang har sett. Jeg feiget ut med en sitron- og bringebær-smoothie, men de andre slo til med sjokoladedyppet iskjeks med både to og tre kuler.





Jeg ville kanskje ikke ha reist bare for fabrikkens skyld, men jeg anbefaler absolutt å stoppe der hvis man uansett skal forbi.